s

De snakker haugesundsk på Hawaii.......

Etter ytterligere språkstudier her nede, har jeg kommet fram til at de har 12 bokstaver i alfabetet, og at de rett og slett har haugesundsk som sitt second language. 

Polyneserne som først kom til den nyfødte vulkanøya levde lenge og vel uten skriftspråk, helt til Captain Cook kom i 1778. I kjølvannet til kapteinen kom misjonærene seilende, med båten lastet med bokstaver. Skriftspråket ble velsignet rett på sak, ingen ch, th og z`er som klorer seg sammen  til verbale verstinger som i verdensspråkene. Misjonærene hadde dessverre også med seg lange victorianske pekefingre, så de stakkars innfødte måtte legge hula-hulaen på hylla, men det er en annen historie :-(

Språket ble nå i alle fall en suksess! Det kan uttales på norsk, og er en gave fra oven for alle de som har ambisjoner om å komme seg opp på nivå 2 i fremmedspråk. Nivå 1 er for heyerdahler, men klart, man kan komme langt med det også, spesielt innen øyhopping. Heyerdahl hadde nok gjort det stort på Hawaii forresten. K er k og ikke kei, h er h og ikke et stumt ingenting eller en nesten pinlig lyd, der tunga må foran fortennnene. Vanskelig for meg nå, lyden vil ingen ende ta.......

Nei, her er det like enkelt som hima.... I dag kjørte vi for eksempel forbi en butikk med ambisjoner, langt ute på landsbygda. "Eg e store" het den, uten at det hjalp det bitten på størrelsen. Kjøpesenteret nedi vegen er kalt opp etter kongen.. kamehameha, til forveksling likt skamehamekamera? Skjønner? Kommer langt med egen dialekt her :-)

                         

Fryktløs fjortis.....

Mellomsten ble som alle barn født uten bruksanvisning. Til gjengjeld ble han, i likhet med naboens katt, levert med en liten merkelapp i nakken, hvor det står Ni Liv. Og under, med liten skrift,... by courtesy of God, the Almighty. Og klart, det er jo en trøst, at Gud setter alle de englene han kan avse på den 14 år gamle saken.  

Men etter et kort krisemøte med pappen i går, med risikoanalyser og kalkyler, ble det klart at antall liv nå er nede i tre. Gjør vi alt rett nå, skal de to ekstra holde til han er 22. Da har han kjørt i filler mopeden han kanskje kjøper til konfen og har overlevd sin første Ford. Og så er han i rute som alle oss andre dødelige. 

To ganger de siste ukene har det vært close... Makai, som de kaller havet på Hawaii, kan være farlig. Sterk strøm, plutselige bølger store som hus, klipper og noen steder tonnevis av sand i bølgene som gjør at ryggen brekker før du får siste(?) sukk for deg. 

Første gangen ble det baywatch light, life-guarden kastet seg i vannet og svømte ut til den fryktløse... Andre gangen kom han seg opp på en klippe...  - Eg daua nesten, sa den fryktløse etterpå. - Hadde du bare hatt ni liv, hadde du vært død for lenge siden, kommenterte den mer nøkterne lillesøsteren. - Eg har så månge liv eg vil, presisere fjortisen. Et eller annet har visst kortsluttet i søndagsskolekretsen i venstre hjernehalvdel....evig liv skal vel tolkes på en annen måte?

 Godt ikke alle er like da........ at noen heller surfer på IPod touch og spiser seigemenn med sand på. Og godt at 9-6 ikke er hele regnestykket. Mamma er jo + 40 på begge øyne og ser som en hauk på laaang avstand. Så nå skal jeg ikke sole meg på ryggen, satser på å komme hjem som en nordsjøfisk, med farge bare på den ene siden...helt hvit på undersiden... hmmm, eller blir det motsatt, vet ikke helt opp-ned på meg selv i varmen. Det er snart + 40 her inne......

            KJÆRLIGHETEN HAR ARMER OG BEIN

En ettermiddag i uka står det omsorg og vennskap på timeplanen til skoleungene her. Tenåringene drar til en skole for handikappede, mens de minste skal på sykehjemmet. Marie på ni har et lønnlig håp om at hun skal treffe en sjømannsenke med tysværdialekt der.... , men jeg trøster henne med at hun kan smile på begge målføre.....

Da nyhetene om Haiti kom, ble det samlet inn penger her som hjemme. Men en del heiv seg rundt og reiste over for å dele ut mat, vann og grave med bare hendene. Og denne uka kom de tilbake med historier om liv i ruinene. Den sjuende dagen fant de en fire måneder gammel baby, dehydrert og svak, men med pust og puls nok til å gi et lite streif av håp til en hel nasjon. En stund senere fant de moren, som hadde klamret seg til livet like ved. 

Og som jeg har lest meg nedover i den lille hyllemeteren på nattbordet, kom jeg over en variant av regla vi er tilnærmet impregnert mot i originalversjonen. Den største gleda du kan... du kjenner du det du også, gjør du ikke? Vann på gåsehudfølelsen? Den høres rett og slett rosemalt ut og kan siteres ikke i dårlige konfirmasjonstaler en gang. Men lett omskrevet og ført i pennen av en psykolog, hørtes det direkte sant ut. - Hver gang jeg sliter, finner jeg noen jeg kan hjelpe.... det gir perspektiv. 

Ikke nødvendigvis dyktig da, men god... ikke best i, men best for.... Logger av og sjekker timeplanen min!

 Tabloid torsdag i tropene

Oooops, mannen var visst ikke laget av plast likevel,, stakkaren er helt igjennom av kjøtt og blod, som alle oss andre. Det er delivery time for Obama, innenriks, utenriks og lokalt, ....svært lokalt! 

Domestic affairs på flere plan denne uka, en haltende helsereform, millioner av nye jobber.... og trøbbel i damedepartementet med finans- og fornyingsministeren. 

Vi er jo alle nokså like vet dere... så Michelle sitter vel på de samme taburettene som de fleste andre kvinner kjemper seg 

til i løpet av de første årene i ekteskapet. 

Vi lar gladelig flørten fare, bare vi får fingrene på finanser, ferier, fornying i heimen....

Siden jeg i likhet med dere lider av Se og Hør-syken, gav jeg ikke innsiden av the Globe så mye som et gløtt. Så det kan være både nattklubbvertinner og golfkøller med i bildet her for alt det jeg vet....Men uansett, det er èn ting vi kan vente oss av Obama. Han kan kan snakke seg ut av stormen! Trøbbel og talegaver øker proporsjonalt, det kommer kanskje med embetet? 

Mediene her forventet derfor å bli trollbundet i går, da han hadde sin første state-of-the-union tale. Ratings down below 50%, sa Economist i går, og det skulle borge for kraftig kost fra podiet. Men talen ble lang, forsiktig, og Obama endte opp med å love litt på alle fronter. Lurer på om han skrev talen hjemme denne gangen? Høres ut som en-dagen-derpå-tale fra kjøkkenstolen :-)  

THE LAND OF EB

I dag har jeg møtt en mann jeg vil lagre og ta frem, hver gang jeg får lyst til å gi opp. Jeg var ute på et filmsett for å skrive en artikkel til magasinet Transformation, på en kaffeplantasje langt oppe i fjellsiden. Storyen i "The Land of Eb" kort fortalt, - en kreftsyk manns kamp for å betale jorda han bor på, så familien hans kan bo trygt.

 

Historien er sann, basert på livet til Jonithen Jackson. En mann i femtiårene, fra Marshalløyene, med en drøm om å lage en film for å gi håp til de unge i sitt folk. Her på Hawaii bor det om lag 1000 mennesker fra Marshalløyene, de utgjør en fattig minoritet og en ser dem gjerne som gatefeiere, kaffeplukkere etc. De er etterkommerne etter folket som ble tvangsflyttet, da USA testet ut kjernefysiske våpen etter andre verdenskrig. Historien høres sørgelig kjent ut, det endte med fattigdom, håpløshet, lav utdannelse, tenåringsgraviditeter og kreft. Men for Jonithen er ikke håpløshet en del av vokabularet. En film på deres eget språk måtte da kunne bringe håp!

Så Jonithen skrev filmmanus og lagde kamerautstyr av rør og gamle sykler, blant annet jib (kamerakran)! Uten penger, uten kontakter.... Med mer pasjon enn profesjonalitet, men noen ganger er det det som skal til. I fjor traff han tilfeldigvis en regissør, og i dag startet opptakene. Jonithen spiller seg selv og er medregissør. Hver kveld snakker han med sin gamle bestemor, som han antar er oppe i 80-årene et sted. Det blir det nye manus av!  

Og jeg må begynne på mitt....

Imaging being in your mid-fifties, 

living in a poor community, with small means and a big old dream. The road would be 

rocky enough for well-off wannabes, 

let alone.... 

We are such stuff as dreams are made on....Shakespeare

O Obama...

Han møtte oss på flyplassen i Honolulu, smilende og sporty. Faktisk så vi ham lenge før blomsterkransene og ananasene, som sammen med julepynten prydet terminalen til trengsel.

 Han var som ellers helt i takt med tid og sted,....  og følgelig helt riktig antrukket i en heller beskjedent blomstrete shorts, med surfebrett under venstre arm. Ti dollar kostet hele herligheten, men da kom han til gjengjeld med tuppervaregaranti, lasting a lifetime! Ti centimeters plastpresidenter, noe Nytt for Nytt og Nyttig på Raglamyr?

I virkeligheten er han stor, ikke bare på sin barndoms øy ..... Selv om mange amerikanere ikke klarer å plassere den fredselskende lille nasjonen vår på kartet og ikke aner hvem Nobel er (!) ... så er det jo stas. Verdens mektigste mann trenger ikke gjøre mer enn en gjennomsnitts nordmann gjør før lunsj for å få en forside i West Hawaii Today. Det bør vel ikke vi haugesundere smile overbærende av forresten, i fjor trengte ikke Arve gjøre mer enn å skifte til sideskill, før han var på alles lepper.

 Men Obama altså, jeg liker ham både for det han ikke gjør og det han gjør. Jeg liker amerikanere også!!!  Og nå etter Obama, er Amerika på grensen til å bli både stuerent og studiorent.

 Jeg visste det kom til å snu en gang, skjønte allerede som nittenåring på Interrail at amerikanere ikke er farlige. De kom i flokker på to, og overdøvet hundrevis av svette svensker og nordmenn med Bergans. Desibel-diktatorer ja, men de sovnet fra hele herredømmet i hotellsengene sine. En natt da den andre naive nittenåringen og jeg kom til en gresk liten landsby, var det eneste hotellet like fullt som i juleevangeliet. Til slutt fant de ett eneste rom til oss, med en seng som skrøyt på seg å være dobbel. Det stod to amerikanere bak oss i køen, og ridderlige som de var, kom de på at vi kunne jo dele rom,,, Det var tross alt en seng og ett golv, og alle hadde vi jo med oss ti-to mattene våre, ti-krones to millimeters sivmatter. Natten ble trygg nok til å skrive detaljert hjem til mamma om. Pappaguttene la navlene sine midt i senga, og så ikke lenger enn dem.. Mammajentene lå på mattene.

                                                

PS Forsiden av The Economist denne uka,,, Ticklish week for Obama, time to get tough! Hvetebrødsdagene ser ut til å være over....Ja, ja noen dager er vi duer, andre dager må vi finne oss i å være statuer... 

                                                 

EVENTYRLIG ANATOMI

                                                        

Men Pamela glimrer med sitt fravær.....

Jeg vet allerede i sjutiden om morgenen at det blir en finfin dag, hvis jeg møter de lokale guttene på skateboard med boogie board under armen, i 60 km/t nedover den tsunamivennlige høyden vi bor på. Det er selvfølgelig ikke nødvendig å sjekke yr.us, de kan jo likevel bare masseprodusere meldinger for Hawaii og publisere dem for ett år om gangen. Hvis det ikke var for vindstyrken da, men det ser jeg jo på gutta boards. For hvis en vil komme fra surfing med alt unntatt frisyren i behold, så sjekker en bare hva de innfødte gjør. - If you don`t see any locals in the water, don`t go in!!

Det er flust av bayer her, minst 2 x watch på hver, men ellers lite som minner om Baywatch. Jeg har ikke sett noe som minner om en kvinnelig lifeguard, og heller ingen som minner om Pamela blant de badende på livets solside. Det hadde vært kjekt å sett et levende mirakel...  Tenk for et eventyr damer, om hvert eneste gram vi spiser mer enn vi forbrenner hadde lagt seg der vi ville. Som på baywatch-babene, der absolutt alt ekstra smyger seg kledelig inn i bikinitoppen. Hos andre med anatomien etter boka legger det seg jo rundt bikinibunnen. Og der er det jo bare Svampe-Bober og tjukke sjøstjerner som ferdes... 

Men det er jo det indre som teller! Som hva vi har fått med oss inni posene vi sleper med oss fra parkeringsplassen, forbi alle kroppene og helt ned til vannkanten, sånn at håndklærne blir våte, ikke bare sandete. Det er ikke lenger krise om mamma har glemt solkrem, guttene sluttet med det forrige uke. - Jamen , dere trenger det for huden! - Hvilken hud, spør 14-åringen. Den hang fast på håndkleet jeg tørket meg med i går!  

 

Gud bruker ikke slips...

....om kirkekyss og kontinuerlig kaffe

Siden søndagen opprant så nypusset og blank, tenkte jeg å starte den med et lokalt kirkebesøk, for å se om hang-loose-liturgien gjaldt innenfor kirkeveggene også.  Stor var gleden da jeg oppdaget at de ikke bare hadde stor takhøyde, de hadde rett og slett ikke vegger! 

Gudstjenesten begynte da en passe mengde hadde benket seg, resten kom sigende etterhvert. Den frodige dama som ønsket oss velkommen hadde så mye kremboller i hendene, at hun gav oss et kyss i stedet for et klissete håndtrykk. Ellers en salig blanding av ukulele, hawaiiskjorter og shorts, ikke et slips å se i mils omkrets. Under møtets gang gikk de mer profesjonelle av de hawaii-hellige litt til og fra og forsynte seg med kaffe og sjokoladesmultringer... Deilig, ingen do-nots, bare do-nuts!

Gud hadde ikke slips i den menigheten jeg besøkte på mainland heller forresten, en svart menighet i Arkansas med det unorske svulstige navnet "Trumpet of Zion".  Vi så ut som vi var skåret ut av norske kirkenbenker, blekansikter med store øyne, midt i en sydende sakral stim av armer, hofter og bein. Foran satt pastoren med frue, med Armani og svarte solbriller, i hver sin stressless, båret frem av opmuntrende tilrop fra salen.

-Hallelujah, give it to them brother! Yes, bro!!

Om sauer uten sidesyn og seniorer...........

I morges kom jeg nesten for sent til pensjonistparaden!

Ettåringen i naboleiligheten hadde besluttet seg å invilge meg lørdagsamnesti, så hun slo ikke på sirenen før ved sekstiden. Likevel tid til å rekke toget,, men jeg somlet i senga på grunn av to svimete sauer. Sauene befant seg på hver sin side av et høyt gjerde, og tosjne som de er, prøvde de å hoppe over uten tilløp,,,  og uten å se at porten stod på vid gap en halv meter ved siden av dem. 

Da jeg endelig kom meg ut på morgenens runde, var de fleste av de trivelige tilårskomne trimmerne gått hjem for å sove middag. De er tross alt oppe timesvis før det gryr her nede, og i 5-6 tiden springer de i stim langs Alii Drive. Ja, ja springe er kanskje å dra det litt langt, men de driver i alle fall en avansert form for trippeltrening , og de sprekeste topper det med Triathlon t-skjorter fra i fjor. Det er direkte krevende å følge opp, når de kommer tett som hagl i mot en i grålysningen. Mens de spaserer hofter og knær opp i maksfart , smiler de til til alt som rører seg og presser ut et Good morning, how are you? Tenk deg den treningseffekten jeg får, i det jeg springer forbi et hundretalls av dem, smiler og svarer alle, med munnen hermetisk lukket så jeg ikke skal skremme på dem et drypp midt i Driven. 

Sauene ja, skjebnen deres er uviss, det var plent umulig å sovne igjen.  Jeg ble liggende å telle maur i stedet......  

Fra Hualalai til Holualoa

Ettersom jeg har lest meg igjennom 1, 75 kilo av de 5, 4 kilo bøkene jeg hadde med meg... ( ja, jeg har veid alt jeg har her, unntatt det normale mennesker vanligvis veier når de er på badet)... så tenkte jeg at jeg kanskje kunne lære meg språket her. Ikke sikkert det er verdens vanskeligste, virker i alle fall som en kommer seg staten rundt med bare ti  bokstaver!  K, m, n, a, e, o, i, u, h, l. Honolulu, Kailua, Hilo, Kahului, Lahaina... Rett nede i vegen her kan du f.eks ta til høyre mot Holualoa ved Hualalai Road. Kongen som samlet øyene til ett rike kalte seg Kamehameha. You see? 

Men nede på strandpromenaden, der folk går og lufter lommebøkene sine, virker det som om de har markedsanalysert seg fram til et par ekstra konsonanter, som f.eks B som i Betalt! Så der kan vi gå på Bongo Ben`s, Uncle Billy`s, Bubba Gump, Billfisher og Snorcel-Bob. Som dere ser løfter dette språket til nye høyder :) 

Billig bris...

Ser det ikke fredelig ut her? En vakker og vindstille natt utendørs, men inne i hessebergheimen kan det være full storm nattestid. De har en bruktbutikk her, der en betaler 0,- for det en vil ha, alt for en god sak. Guttene, som er vokst opp i tysværbushen uten tilgang på verken penger eller butikker, gikk bananas der første uka. De kom hjem med til sammen tre stk store defekte vifter, som ble fikset med tau, skrujern og sunt alminnelig guttevett. 

Med to store vifter fra før på gulvet og to i taket, ble vi de lykkelige eierne av sju vifter. En sann velstand etter en lang varm dag, men festlig hvis vi slokner med alle på full styrke. Som å sove under en Boeing, men fullt mulig. Og alltid interessant å se hvem som våkner hvor. For de slankeste av oss er det jo ikke mye som holder oss til madrassen uten dyner :)

Snuppa, snorkling og spekkhoggere...... 

Tomboyen svømmer, stuper og snorkler og skrumper inn til en liten blåhvit jentunge på kvelden, to nummer mindre enn hun var på morgenen. Tre timer i vann daglig setter sine spor!  

Rart å tenke på at da vi dro fra Sagbakken, begrenset svømmeferdighetene seg til hundesvømming under vann, bare under vann! Nå elsker snuppa å dykke i neonmaska si med ditto snorkel til 50 kroner fra Biltema. Kahaluu beach noen kilometer sør for oss er som et digert akvarium, med fisk i alle størrelser og farger... og snorklere i alle størrelser og farger. Hver mann sin snorkel! Et eventyr å se på, og heller ikke på disse breddegrader er det samsvar mellom evner og utstyr..... Som franskmennene på veg til Galdhøpiggen med tau og ishakker, som blir forbigått av nordmenn med gamle joggesko, eller tyskerne som kommer til Tysvær med ekkolodd og fryser på hengeren og reiser hjem med fem fileter..... 

De eldste er best utstyrt.  De ligger og vaker i vannkanten som slitne spekkhoggere, med hvitt

hår og svarte våtdrakter. Guttene har sjekket Wal-Mart, for evt å supplere norsk nilleutstyr med US-Divers, vanntett Iphone-case ++. Reisebudsjettet har foreløpig ikke gitt rom for noe mer enn boogie boards, som nok aldri kommer til å brukes i norske farvann. Da må de i såfall tapes utenpå Maries lille overnatte-hos-mormor-koffert, som ble fullstendig most av de store internasjonale samsonitene på veg over Atlanteren.    

Less is more 2... 

Åååå, herlige amerikanere, ikke more or less, bare more and more! Har vært på picknick med et knippe av dem, vi var ved havet og så hvalene vake. Litt forfriskninger hører jo med, og minst 3,3 kilo isbiter til hver. Den digre kjølebagen.... fylt til randen med is fra parkeringsplassen på Wal-Mart! Der har de is-automater som spyr ut sekker med is for en dollar. Real isi! 

Less is more...

....men kanskje ikke alltid :-) Du vet i alle fall at du har en dårlig dag, når du tar BH`en på bak fram og den faktisk passer!  But so galt is it heller not! 

Og her jeg sitter og ser på solnedgangen med min tusen dollars juksetann, så tenker jeg at de fleste av oss har myyye å være glade for. Under transiten på Schiphol stakk jeg innom en Rolexbutikk for å spørre om vegen til KLM-kontoret. Jeg glemte rent at jeg så ut som et vrak, etter en søvnløs natt på reise, ingen nærkontakt med dusj eller strykejern og med en nybrukket tann med profil à la Trollveggen. Så jeg smilte høflig til diamanten av ei dame bak disken og spurte pent... Ingen respons, kanskje den veldreide dama hørte dårlig? Nytt forsøk, men fremdeles ingen antydning til at dama ser eller hører meg. Tredje gang med ekstra tilløp for å klare å holde ssss`en i excuse me under 2 sekunder... Da tenkte nok den mimikkløse: her må det sterkere lut til!  Så hun snur seg i forakt, og jeg tusler omsider ut, smiler litt til ryggen hennes som sier: Kom deg ut din junkie!,  og tenker, enkle dame! 

Og jeg er heldig som har penger til å fikse fjeset når jeg kommer hjem. Her på Hawaii er det utrolige 20 % av de innfødte som ruser seg, mange av dem på Crystal Meth. Dop for de fattige, som kan mikses av ting en får kjøpt på Wal-Mart. De forfaller utrolig fort, og går vi langs den idylliske strandpromenaden er det lett å se dem blant de amerikanske turistene. Uten håp, uten penger, uten tenner.... Om vi ikke er i samme båt, er vi i alle fall på samme hav.. Jeg håper jeg aldri glemmer det!

Det er utallige synlige og hørbare ulemper ved å ha skoleport, men det gjelder vel her som ellers å fokusere på det positive. Og jeg har oppdaget to fordeler, som jeg bruker for alt det er verdt. 

1. Det er fort gjort å bruke tanntråd

2. Jeg kan bevege meg opp og ned på samfunnsstigen på et tiendels sekund, bare ved å åpne og lukke munnen. Dette kan vise seg å være særdeles fordelaktig på disse breddegrader. Vi blir nemlig advart mot å gå alene i mørket. Hawaii som ser ut som Edens hage har nemlig høyest kriminalitet per innbygger. Pene rike damer kan lett bli overfalt av buskmenn, narkomane som bor i krattet langs vegene her. Jeg går trygt, med englevakt, litt bevisst halvsjabby kledd og med løstannen i lomma. Her en kveld kom tre av dem mot meg, da de kom helt bort til meg, smilte jeg bredt til dem. De skjønte umiddelbart at jeg var en av dem og nøyde seg med å si: Hi, how are you sister??

  

Forskriftsmessig fjortisfart 

Solbriller, shorts og scooter, -det er i praksis alt de håpefulle nå trenger for å kjøre inn i solnedgangen. Guttene googlet seg tidlig frem til at hang-loose mentaliteten på Hawaii også gjelder mopeder.  Det er ikke påbudt verken med lappen eller hjelm, mens solbriller derimot er et tropisk trafikalt must! Så nå har Ruben og Mikael kjøpt seg billige elektriske scootere på Amazon. Etter et par dager ankom moppene i deler, og etter en del svette og sutring stod de elektriske skabberakkene i sin spinkle glans inne  i stua. Der står de for øvrig alltid og fungerer som tørkestativ, når guttene ikke er ute og råkjører. Mikael som er snaue førti kilo presser el-moppa si oppi 40 i medvind og nedoverbakke, mens Ruben må kjøre i sikksakk og ta sats for å komme opp igjen i 15. 

I ettermiddag ble de stoppet av politiet, uten solbriller! Lovens lange arm hadde heldigvis fingre som var lette å se igjennom med, så han lente seg tilbake og lot de passere. 

  

Det er jul fremdeles på Hawaii. På Wal-Mart, som i alle fall er 2xOBS, har de fremdeles langt ut i januar hylle på hylle med julevarer... on sale. Det er lov å ta med seg 23 kilo hjem i kofferten,  og siden jeg har hele 400 gram å gå på, tok jeg en runde. Det var fascinerende å komme fra den solsteikte palmekledde parkeringsplassen og inn i Winter Wonderland. Og en kan virkelig undres, her var det mye jeg ikke visste vi trengte. Reinsdyr med horn både oppe og nede, de nederste til julestrømpene. Stygt, men sikkert: Varmeplate til luktelys, slik at en slipper å tenne på. I hagene her kan de ha reinsdyr i naturtro størrelse,  snømenn med sandaler og surfebrett for hånden og nisser i hawaiiskjorter. Nice!

Lefser, lutefisk og Livsfarlig fangst

I Seattle var det stas å være norsk. – You can buy goat-cheese on the corner, opplyste den helnorske tannlegen dr Jorgensen velvillig..., som om det var det jeg hadde mest lyst på da jeg kom med bare suppe i magen. Lefser og lutefisk går unna som varmt hvetebrød året rundt... og amerikanere med ikke annet å skilte med enn norske besteforeldre er mye mer norske enn oss.  Faktisk er det flere nordmenn i USA enn i Norge, 5 millioner! 

Vi traff rørleggeren Roy Ivar, som bare må være oppkalt etter to bestefedre. Han kunne snakke norsk, og slo stadig til med det han kunne best og fant mest anvendelig: Ikkje mas! Ei av bestemødrene i slekta kunne også noen ord, som hun hadde lært da hun var i Norge som lita jente. – E må tiss.  Artig, amerikanere ellers kan jo ikke si toilet en gang, that`s rude, de pudrer heller nesen or go to the restroom. Men ellers er de jo lite beskjedne. Nye dyre biler f.eks skrytes det høylytt og mye om, det er vel ikke så stuerent i det rødgrønne Norge.  Bilene er vel forresten ikke så dyre heller, vi lånte en åtte sylindret Buick 2009 modell med all tenkelig mobil luksus.. og sjekket prisen. 250.000 kroner... den statlige, solidariske delen av sjelen min har foreløpig nektet meg å sjekke prisen i Norge. Ellers la guttene merke til at ingen av bilene hadde hengerfeste, men det hadde en enkel forklaring. Trenger de henger, kjøper de seg bare en pickup.... billig.    

Dr Jorgenson, tredje generasjon siddis i tannlegefrakk, så ikke ut som han kom fra sørfylket. Han var polert pen, det jeg så av han da. Mannen tok på seg så mye sikkerhetssutstyr, at det så ut som jeg hadde Ebola. Assistenten hans viste heller ikke så godt , men hun hørtes. Hun opplyste med glede at hun skulle gifte seg med en krabbefisker som jobbet sammen med to norske brødre. Brødrene kom fra a small village called Carmly. Det kunne vel bare være Karmøy? Det var ikke mulig å snakke uten tann, med bedøvelse og en stor gummikloss i munnen de kalte ”rester”, som en kunne hvile overkjeven på mens tannlegen tok seg ut. Men ja, det viste seg å være tøffingen fra Livsfarlig fangst og fra Karmøy som Knut intervjuet i fjor. Og da trappet Jorgenson kraftig ned på verneutstyret og kom ekstra inn på fridagen sin uten betaling, så jeg slapp å reise til Stillehavet med skoleport. Det ordner seg alltid J 

På veg til paradis og Pacific,, med en fortann mindre etter et mye omtalt uhell,, møtte jeg en mørk engel! Jeg gikk på Fifth Avenue i downtown Seattle og hang litt med hodet, etter at tannlegen hadde sagt at han ikke kunne hjelpe meg ennå, med munnen godt lukket, da en skopusser ropte: - shoeshine? SHOESHINE madam? -Yes, why not, mumlet madammen. Da han smilte til meg, så jeg at han manglet nøyaktig samme fortann som meg, og vi gliste bredt og  tannløst til hverandre, mens alle de vellykkede businesskledde gled forbi. 

- I lost my tooth way back in 1968, when I was in the navy. In a fight :-) But they replaced it, yes they did! The best equipment, didn`t pay anything, no I didn`t! And it lasted until 2002! So don`t you worry! You`ll be fine! 

Jeg betalte dobbelt! Ti dollar, og han kvitterte med et høylytt : I love you Karen!