Thursday, December 17, 2015

Da menn gikk i burka



Jeg la merke til ham med en gang, den unge mannen som gikk gjennom Haraldsgata. Han var lettkledd, den korte shortsen gjorde lite for å skjule den veldreide bakenden. Han kastet diskret skråblikk i retning butikkvinduene, sannsynligvis for å sjekke hvordan han tok seg ut. Jeg håpet han fikk gå i fred, vi har fremdeles et langt stykke å gå før unge menn får gå i fred på gatene uten å få seksuelt ladede kommentarer slengt etter seg fra forbipasserende kvinner.
Det er nok av dem som mener mennene må skylde seg selv, om de går utfordrende kledd og blir antastet. Der er ikke jeg, men jeg synes likevel det er påfallende at så mange menn til de grader er opptatt av utseendet sitt. Andelen menn som legger seg under kniven for et ansiktsløft, rumpeløft eller armplastikk er jevnt stigende. Joda, kvinnene er i ferd med å komme etter, men fremdeles er åtte av ti pasienter ved de kosmetiske klinikkene menn.
– Kan det skyldes usikkerhet, tenker jeg, og lurer på hvorfor menn så ofte unnskylder seg for utseendet sitt, ofte etter å ha brukt timesvis på badet. Hadde det vært overfor kvinner, ville det kanskje vært en ørliten logikk i det, men det synes som om menn først og fremst kler seg for å imponere andre menn.
Vel, menn er fra Venus, kvinner fra Mars. Kanskje vi ikke skal forstå alt. Jeg kaster et blikk på stamgjengen på uterestauranten den veldreide nettopp passerte. De kunne faktisk hatt godt av en dose usikkerhet. Er det ikke påfallende å se disse godt voksne kvinnene sitte å bedømme de unge mennene som går forbi.
– Se den brystkassen da!
Alfahunnen legger ikke akkurat bånd på seg, og deler ut terningkast med utestemme til medsøstrenes bifall.
– For liten rumpe, utbryter nummer to på rangstigen, med håp om opprykk i stemmen.
Jeg kjenner jeg blir flau av å være kvinne. Hva er det med disse damene som tror de er i posisjon til å bedømme andres utseende. Hadde de i det minste satt samme standarden på seg selv. Men nei, det gjør de ikke, der de sitter tynne i håret, med mage som en varmhevet gjærdeig.
Jeg er tilbøyelig til å gi muslimske menn rett. De har brukt hijab eller burka i årevis for å signalisere at de vil bli bedømt etter sitt intellekt, ikke som objekter for kvinners begjær. Nå skal det også sies at en del av de muslimske kvinnene heller ikke ville sluppet sine menn eller sønner ut på gatene uten at de er tildekket.
De siste årene har en også del norske menn begynt å bruke sjalet. Men jeg støtter forslaget om å forby hijab i barneskolen. Det stritter litt i mot at gutter helt ned i 11-12-årsalderen skal gå i hijab, i alle fall hvis det knyttes opp i mot seksualisering, og ikke det at små gutter ofte vil ligne pappaene sine.
Jeg kjenner jeg håper på en bedre verden for mine gutter. En verden der de har samme muligheter som jenter. Et land som har mer enn tre prosent mannlige toppledere. En by der mer enn èn mann har vært ordfører siden 1854. Et USA med sin første mannlige president.
– Ding-dong-ding… Æsj, jeg glemte å skifte lyd på Iphonen. Lyden av Big Ben får meg nærmest opp i håndstående, lenge før jeg burde ha tenkt på å våkne. Jeg setter alarmen på slumring og prøver å huske hva jeg drømte. Det var noe om pene menn og pågående kvinner. Eller var det omvendt? Sannelig om jeg husker…..

Thursday, July 9, 2015

Kvinner som er eldre enn de ser ut



Det må være drømmen til de fleste, å virke ti år yngre ut enn en er, både i sinn og skinn. Men de to tyske damene på Deutsche Bahn røpet seg i løpet av de to første sekundene. 
De eneste synlige toglofferne over 24 er på oppløpssiden gjennom Tyskland. Etter 40 grader i Stuttgart hadde vi et lønnlig håp om at de effektive tyskerne hadde kontroll på air-condition og kald drikke på toget, men hvis de i det hele tatt hadde air condition, var den montert feil veg. 
- Lura på om någen he ståle heila stedle på grenså, sa maen, og la tørt til. - Då får di barre behålla det. Di trenge det merr der di komme i så fall. 
Konduktørene så virkelig ut som de kom fra en dårlig betalt sommerjobb i skjærsilden og orket ikke å kaste så mye som et blikk på billettene en gang. Men de to damene, som ikke var eldre enn de så ut, var skodd for utfordringer og klarte seg fint. 
I kofferten med ubrukte hjul lå det remedier for alt som kan skje i løpet av en fem timers togtur. Vifte, kjølende Eau de Cologne 4711, matpakke, drikke, kryssord, lommetørkle i en liten pose og et lite teknisk vidunder fra 80-tallet, en discman pluss et sett øreplugger. Men det var ikke lukten av kölnischer wasser som røpet alderen deres, men det faste ekorngrepet rundt håndtaket på kofferten, som var låst med hengelås. Et kroppsnært forhold til kofferten utelukket bruk av hjulene. 
Maen ble sjarmert av de tilårskomne, som strevde en halv time med discmanen og de to ørepluggene som skulle deles på fire ører, før de endelig fikk satt på gratis cd`en om blomstringen i Moseldalen. 
- Eg ser for meg alt di har i kofferten, sa maen, som har reist med årgangskvinner før. - Hallstrømper, knestrømper uten strikk så di isje stoppe blodomløpe, tynne strømpebukse av den tjokkaste sorten med den solbrune teinten, storblomstrete tunika. nattsjole i nylonsilke, tøfler, polyesterbukser med strikk i live, Tena Lady i ein diskre liten plastikkpåse å te slutt pannebådn med brem på te solrike dagar. 
Maen ble sulten av å tenke på alt det gode som følger med en grossmutter med et bankende, raust og romslig vaffelhjerte i brystet. Han siterte drømmende.
- Oberscäubchen, Liebenknogelknüdeln, Spargel...
- Leser du fra rutetabellen eller menyen? 
- Samma det vell, sa maen og huket tak i konduktøren, Hildegard den hardbalne, i det hun hastet forbi. 
- Haben Sie Kaffee, sa maen bedende, mens Hildegard trakk klippetanga med en glidende bevegelse, som røpet at hun hadde 20 års konduktørkompetanse, alternativt lang erfaring som stuntkvinne med to seksløpere i westernfilmer. 
- Gar nicht, sa hun og klippet til både maen og billettene. - Eg ska rife hode af deg, så det ut som hun sa, men det mente maen var tilgivelig etter som hun rullet fram og tilbake i en 40 graders tube dagen lang.  
Vi er snart hjemme hos mannens beste venn likevel, kaffemaskinen med kapsler for de fleste behov. Og ferien er ikke slutt. 
- Då ska eg gjørr ingenting. Eg gjore ingenting i går heller, men eg blei`sje heilt ferige, sukker maen tilfreds og krysser av land nummer 25 sammen med kånå.

Foto Tor Nilssen





Ungarsk stasjonsmester som vet hvor skapet skal stå og toget skal gå



Tyrkiske og bulgarske konduktører som ikke vet når toget skal gå..




Hallstatt, må oppleves





Hallstatt 






Saltgruvene i Hallstatt








Luxembourg





Politioppbud i Luxembourg





Spesialstyrkene vokter Juncker og EU-toppene






Saltgruvene 




Utsikt fra 17. etasje i Wien klokka 05 





Grensekontroll mellom Serbia og Ungarn. Siste nåløye før Schengen.. 




Hallstatt 


Saturday, July 4, 2015

Hallo- Adjø

Europeerne finner ikke opp mer navnekrutt enn oss haugalendinger, som har Førland og Skogland  og Våga nok til alle som vil ha, nesten uansett hvilken kommune du befinner deg i. Slik er det også med det lille fyrstedømmet Lichtenstein, som deler navn med ei unnseelig lita bygd i Tyskland. 
Men i år fant vi Lichtenstein! Etter fem togbytter og en busstur i 36 graders varme rullet vi over grensa og ble med en gang realitetsorientert. 
Du kjenner følelsen,- du hører en rund, raus og trivelig stemme på Nitimen, og umiddelbart går den hardt arbeidende billedkunstneren inni hodet ditt i gang med å male bildet som hører til stemmen. Et lite sekund senere ser du for deg en rundmaget mann, med krøllete brunt hår, snadde i munnviken og årringer rundt øynene etter 53 års konstant smiling. Så får du se et utenomhodisk bilde i avisa og skjønner at din indre bildeleverandør kan ta seg ei bolle, igjen! Mannen er tynnhåret og nærmest skrinn, sluttet å røyke for 20 år siden, har revisorbriller og verdens hyggeligste stemme. 
I tre år hadde vi et Lichtensteinbilde inni hodet, med skyskrapere, glassfasader, Porscher, svarte dresser og blanke sko. Det er tross alt et av verdens rikeste land målt etter bruttonasjonalprodukt per innbygger, med gunstige skatteregler og budsjettkrevende problemer proporsjonalt med størrelsen. 
- E` me hima allerede, sa maen og så utover beitemarkene belagt med kyr, viper og en og annen sau. 
Etter en halv times busstur var det fremdeles ikke et høyhus å se, og da maen, som mener globetrotter og tarmtotter er to sider av samme sak, fikk en lunken caffe latte på busstasjonen, ble vegen tilbake til Tyskland kort. 
Tilbake i Feldkirch ble vi reddet av en drosjesjåfør, som så ut som han hadde røykt sokkene sine og ikke greid håret siden Woodstock-festivalen. Skuldrene og gnagsåret til maen tvang oss nemlig inn på hotellet som lå nærmest busstasjonen. Det billigste i byen med påbudt røyking på rommene. Hotellet hadde stjerner, bevares, men kun de du så med gjenklistrede øyne etter en omgang med de lokale heltene, som bare ville låne lommeboka di ei lita stund. Resepsjon hadde de heller ikke, men en slitt brun bar med tomme blikk, ditto ølglass, lettkledde, tilreisende kroppsarbeidere og en kombinert bartender og resepsjonist i midten.  
Fragglene fra Norge som ikke hadde skiftet klær på 48 timer gled nesten inn, vi så ut som vi hadde funnet rett prisklasse, men det uforstående, rundøyde blikket røpet oss. 
- Kommen Sie, sa Woodstock-sjåføren, som plutselig materialiserte seg midt i puben og skysset oss utenfor. - Rett oppi gata her er det et herberge, det er mye bedre for sånne som dere. 
Han tilbød seg ikke å kjøre oss, for han trodde vel vi ikke hadde penger. Et tomt pappbeger med en euro og to norske femtiøringer oppi har vist seg å være en effektiv og billig tyveriforsikring i de mest lyssky gatene nær stasjonene. 
Vi endte opp på et beskjedent familiehotell, som ikke innbød til annet enn å dusje og legge seg. 
- Lyggen å lort, sa maen, som ikke kjente igjen rommet fra bildet i brosjyren. - Trur du `sje di har brukt same vidvinkel så eiendomsmeglerane. Men drit å dra, her skal det kvilas. Altfor månge ødelegge ferien å gjørr allfor møkje når di isje gjørr någe. 
Men vi kan vel ikke påberope oss å ligge på latsiden i ferien, som reiser så mye at ungene må legge oss i stabilt sideleie når vi kommer hjem med ryggvirvlene i en  doggybag. Det føles alltid som om du har noen til overs etter to uker med ryggsekk og radbrekking. 
- Trillekoffert neste år?
- Aldri, sier maen med tyngde. - Nå reise me te Luxembourg å tar ein lønsj!

Det gjorde Europarådet også denne dagen. Presidenten i Luxembourg, Juncker, overtok ledervervet der nå i juli, og det skal markeres i dag. Byen er full av korps, politi, elitestyrker, sikkerhetsfolk, fotografer og politikere. En ung mann med ryggsekk solbriller, caps og ryggsekk blir spottet av sikkerhetstjenesten og fulgt med argusøyne. Skuffende få ser på maen, som har tre ganger så stor sekk og en telelinse som vil noe. 
- Galnaste, sier maen, som ligger i dekning bak dagens femte kaffekopp og skyter Juncker forfra med 70-200 millimeteren. 
I morgen skal vi reise gjennom Tyskland. Maen skal igjen ta togtysken sin i bruk. Han siterer små utsnitt fra rutetabellen og menyen, og håper kelneren som ikke snakker engelsk straks kommer med påsmurt og kaffe.


Foto: Tor Nilssen 










Thursday, July 2, 2015

Rosemalte hodeskaller og poseringshimmelen


En turist er en som reiser tusenvis av kilometer for å skygge for en slående utsikt eller posere som en kjent og kjær prikk foran en statue. I så måte er Hallstatt bare en by i rekken. Men ingen andre byer i verden rosemaler hodeskallene til innbyggerne sine. 
Maen fant Hallstatt på en liste over ti hemmelige byer i Europa, som turistene sjeldent finner det bryet verdt å reise til. Men litt bry bare trigger tilårskomne togloffere, så da rastløsheten kom sigende som tåka hjemme i Kvalsvik, klatret vi på toget igjen. Serbia-Ungarn-Østerrike på en dag med kånå som kartleser. 
- Einaste eg lure på, sa maen og klødde seg på hodeskallen fra flat-Jæren, som ennå var lykkelig uvitende om den makabre tradisjonen til fjellfolket i Hallstatt. - Eg lure på koffor det e´ ein svære innsjø her foran byen uten ei einaste togsjinna å se på karte? 
Svaret fikk vi en time senere. Hallstatt stasjon var ett spor, grus, skog og en stor innsjø. På den andre siden så vi konturene av en sjarmerende liten alpelandsby, som klamret seg fast til sin lille tilmålte del av jordskorpa.  Fergemannen var bare en luftspeiling fra gresk mytologi. Hvordan kommer vi oss over?
Men sammen med to flunkende nye venninner fra Hong Kong fant vi til slutt en båt og ble skysset over for to og en halv euro hver. Båten hadde sågar plakat med pakkepris, med trykk på pakke, ikke pris. Kjøper du billett for to koster det fem euro, kjøper du billett for to tur/retur blir det ti euro. Forfriskende å slippe å bli manipulert av psykologiske priser, som likevel må rundes opp når du kommer til kassen. 


Vel over på den andre siden fant vi verdens vakreste lille by og en betydelig andel av jordens japanere. De hadde sin fulle hyre med å fotografere seg selv foran alt som var verdt å se, en nærmest umulig oppgave på et sted som Hallstatt. 
- Di gir seg isje, det ska di ha, sa maen og kastet et anerkjennende blikk på et eldre par som var i ferd med å foreta en kamera-kamikaze ytterst på bryggekanten, for å få med i alle fall en flik av innsjøen øverst oppe i bildet. 
- I can take a picture of you? Allti en go følelse å berga liv, sa maen som ble stående og ipade det ene paret etter det andre. 


Han måtte gi seg til slutt, fergemannen skysset over uante mengder japanere, og eye-candyen ville heller ingen ende ta. Men vi gikk videre med en følelse av å ha gjort noe riktig. Vi må ha japanske aner. Hver gang vi kommer til et sted der det ikke finnes andre turister, er det bare oss og og det smilende selfiefolket fra Solens Rike. Slik var det også i middelalderbyen Cesky Krumlov i Tsjekkia i fjor. Respekt for kamerafolket med ei ukes ferie, som reiser i flokk dit ingen kunne tro at alle ville bu. 



Vi bodde ei natt på Gasthof Simony, et 450 år gammelt gjestehus under gruvene, der fjellfolket fremdeles utvinner salt etter 7000 års drift. Rommet var et eventyr med Narnia-skap, balkong med utsikt til slott og sjø, samt en diger mahogniseng, som knirket som om den var laget av puritanere til bruk sammen med tynne vegger i Victoriatiden. Frokosten bestod av sunn og enkel bondekost, med brune egg og maens eget drivstoff i solgule kopper. 
- Coffee or tea, spurte den kombinerte resepsjonisten, værelsespiken og kokka. 
- Brekkfest, svarte den litt tunghørte japaneren med aksent upåvirket av 40 timers språkskole på kassett. 
- Du trenge´sje le, sa maen, en smule indignert på nabomannens vegne.   - Du ser`sje.  
Han siktet naturligvis til den lille hendelsen oppe på rommet like før frokost, da kånå skulle lete etter brillene. De hadde jeg da vitterlig lagt i den beige manpursen til maen? 
- Det nytta`sje å stå å fingra neri ein tomme besje brysthållar, hvis det e`denna du leite itte, sa maen lattermild og holdt opp nevnte purse. 

Vel, vel, i det minste har jeg fremdeles øynene på plass inni hodet et sted. Det er ikke tilfellet for de 1200 sjelene som ligger til utstilling oppe ved den katolske kirken i byen. På 1700-tallet fant de ut at den lille biten de fikk disponere av Moder Jord ikke hadde plass til alle gravene. Et klokt hode, som ennå satt på skuldrene, fant på at de kunne grave opp likene etter noen år, la smågnagerne og sola ta jobben med å gi hodeskallene og lårbeinene den rette patinaen, for så å plassere dem på ei hylle i et dertil egnet lite hus. Navn og årstall ble malt i pannen, helt til noen kom på at de døde pleide jo å få blomster. Som sagt, så gjort. Nå ligger de her tinning ved tinning i stille harmoni med rosemalte skaller. 
Den siste dama som ble begravet, eller rettere sagt gravd opp igjen, ble lagt på hylla så seint som i 1995. Du kjenner henne igjen på gulltanna. 
- Det står her at fremdeles kan de som vil skrive det i testamentet sitt og få plass til hodeskallen sin her!  
- Ke seie du? Me går, eg må kvila håve, sa maen. -Å då meine eg isje på hydlå! 

Men det blir ikke mye kviling på maen. Nå skal vi for tredje år på rad prøve å komme oss til Lichtenstein. De to forrige årene endte det med åtte til ti timers reise, sju togbytter og en ufrivillig overnatting i ei lita tysk bygd. Den het, ikke overraskende Lichtenstein. Følg med i morgen. 
Foto: Tor Nilssen 


Se etter kjentsfolk...
































Gruvearbeidere






Drømmen om Narnia 










Wednesday, July 1, 2015

Putin og donaldpengene  

Vi er i Subotica, byen i Serbia med et navn til forveksling lik en penicillinkur mot ujevnt trykk og sviende fornemmelser i understellet. Men skal vi først bruke felleskatalogen som reiseguide, beveger vi oss nok mer i seksjonen for beroligende, lykkefremmende piller uten en eneste bivirkning. Altså, for godt til å være sant. 
Men Subotica holder det den lover på sitt stillferdige vis.  Den lille byen nær grensa til Ungarn er så smålåten, at vi med nød og neppe kom oss av toget. Men så hadde vi jo også tråklet oss gjennom hele Bulgaria og Serbia, uten at en eneste rusten konduktørstemme spraket ut av de ikke-eksisterende høytalerne og varslet neste stasjon. På Sørlandsbanen gjør de jo ikke annet. Bortsett fra at der varsler de aldri neste stasjon, der er det alltid første, uansett om du har stoppet ved åtte-ni sennepsgule eller røde stasjonbygninger like før. 
- Første stasjon Snartemo, første Snartemo. 
- Første stasjon Sira... 


En eneste gang i nærheten av Subotica våknet en høyttaler ute på gangen og sprutet ut en lengre melding, som hørtes ut som om den var infiltrert av russiske støysendere. 
- Благодат! Pijte sav kafu kafusminki. Cappucino kaputt zabranjeno niks. 
- Forstod du noe? 
- Eg forsto alt, fastslo maen med tyngde. Han har gått på utallige esperantolignende kurs fra barnsben av. I følge maen er det funnet bevis for at alle språk på jorda stammer fra jærsk. 
-Han sa: Alle konduktører må straks mella seg i restaurangvognå å drikke opp all kaffien med kaffismak. Kappusjinoen ska onner nogen åmstendighet isje røras. 
- Se, der e` Putin! Maen avbryter seg selv og peker på et bilde av Putin sammen med en lokal politiker, omkranset av gyldne ornamenter og tegn på fordums storhet. 
Det ser jammen ut som det skal være et møte med Putin i denne byen i morgen, blir vi enige om og stirrer litt vantro på den prangende plakaten på den beskjedne, fattigslige stasjonsbygningen langt ute på landet. Toget begynner så smått å lee på seg igjen, da maen oppdager skiltet vi snart passerer. Subotica! Vi skulle ha gått av. 
Vi kaster oss av toget med de norske passene som fredsoffer og ser grensepolitiets køllebelagte, pistolbefengte bakdeler forsvinne i retning Ungarn. Vi kom oss av på rett side.  
Noter deg Subotica først som sist. Vil du oppleve velvære, søvning småbysjarm og priser fra turismens barndom, krydret med et ikke-vestlig tankesett, skal du legge inn en omveg og besøke denne byen. Første stopp for oss er minibanken. Subotica er nemlig et kongedømme, og kongen heter Cash. 
- Ke e`detta for någen donaldpenger,  spør maen den ordknappe, lille veggbanken. Den er i motsetning til sine greske kolleger stappfull av sedler, men særdeles lite meddelsom. - Eg kan barra velga mydlå femsifra beløp!! 
Maen gambler og går for 10.000 dinarer. Vi aner ikke om vi har tømt kontoen og må bruke resten av dinarene på en korrupt konduktør på neste tog, om dopapiret fremdeles glimrer med sitt fravær. Men det viser seg at vi ikke har tappet kontoen for mer enn den nette sum av 731 kroner. Ti dinarer er 73 øre, og det kommer du faktisk et lite stykke med i denne byen. 
Vi blir begge rammet av simultan stormannsgalskap og booker oss inn på byens fineste hotell med Serbias største velværesenter i samme etasje. 
- Eg elske deg, men kan gått tenka meg pittelitt mindre av deg, sa maen og kastet et megetsigende blikk ned på de velbrukte føttene til kånå. Sist hotellovernatting hadde begge et svare strev med å komme opp av senga. Hælene var blitt så flisete etter hardbruken, at de hang fast i det orientalskmønstrede silkesengeteppet.  
Så trimming av tånegler og hæler ble bestilt, sportsmassasje samt avslappende massasje for radbrukne ryggsekkformede rygger, manikyr, vipper, bryn, alt to femti pår gamle kropper kunne begjære. Tre dager til ende skled vi rundt med lave skuldre på nyfilte føtter, glinsende av eteriske oljer. Med tanke på alt annet enn regningen, som når alt kom til alt kom på 657 kroner og 90 øre. 
- Sutalaust, sukker maen, og takker sin skaper for at han ikke trenger å omskolere seg til linedanser med de glinsende, glatte fotsålene sine. 
Det holder nemlig en rekke serbere på med akkurat nå. Serbia balanserer på stram line mellom EU og Russland. Hvordan komme inn i det gode vestlige selskap, uten å miste vennskapet med den russiske bjørnen? Du kunne mer enn ane Putins tilstedeværelse i Subotica, på kafeene og forsidene.


Men Stevan, som er fysioterapeut og har bodd fire år i Norge, tegner et bilde av et fredelig Serbia. 
- Serbere liker ikke å trene. De liker å spise god mat.    
Det er kanskje derfor byens beste restaurant, Boss, er full hver eneste kveld. Og maen blir serber god som noen og dobler ingrediensene for å rekke over alt. 
- Skal du ha syltetøy under servelaten??
- Eg he`sje bestemt meg ennå. Kansje smørre eg det øve, sier han ettertenksomt og nyter valgets kvaler. 
Velsigne ham. Vi skal snart på toget igjen. Du finner ikke mange livsnytere på et serbisk tog. Like lite som du finner ateister om bord i et fly i sterk turbulens. 
Følg med, i morgen skal vi prøve å finne en av Europas hemmelige byer. Der rosemaler de hodeskallene til byens innbyggere. 

Foto Tor Nilssen


Støvsuging i Guds hus


Mens vi venter på toget....


Togstasjoner er et mål i seg selv






The Blue Orchestra hadde konsert i Subotica. Etablert i 1983
i tidligere Jugoslavia. Fremdeles veldig populære.