Wednesday, September 21, 2016

Søren ta deg Newton!




Hvis jeg ligner på passbildet mitt, er jeg sannsynligvis for syk til å reise. Den dagen jeg ligner på rosabloggbildet mitt, har jeg sannsynligvis allerede reist. Langt utenfor dette solsystemet. 

For bildene vi kvinner poster av oss selv i kroppshysteriets tidsalder må vel kunne sies å være lite representative. Enten ser vi overjordisk vakre ut, eller så kan vi i pur protest velge den minst flatterende vinkelen og vise valkenes elleville dans rundt midjen. Hvor er det blitt av alle de gamle bildene, der vi så noenlunde ut som oss selv? For ikke å snakke om klassebildene, der det faktisk var mulig å se forskjell på jentene i klassen? 

Og hvor blir det av alle de overjordisk vakre uten så mye som ei kvise eller en pigmentflekk? Det er litt rart at de aldri beveger seg utendørs. De jeg treffer ser nemlig veldig menneskelige ut, både med og uten sminke. Jeg treffer heller ikke kvinner som bevisst kler seg slik at de ser størst mulig ut. Kanskje de bor på en egen liten planet der ute i cyberspace? 

Planeten der f-ordene florerer. Som fotballfrue og feite kvinnfolk, med friskere f-ord i kommentarfeltene under. 

Vi som har passert femti bruker forhåpentligvis andre ord. Og helt andre størrelser. Bildet av fotballfruens flate mage ble for øvrig publisert omtrent samtidig som dette noe mindre flatterende bildet av denne journalisten ble publisert på et av de lokale treningssentrenes Facebook-side. Ser du nøye etter, oppdager du at jeg også er en fotballfrue. På sett og vis. Har du passert femti og står opp-ned kommer nemlig fotballen på magen. Heldigvis er det relativt sjelden jeg går på hendene og viser for hele verden at Newton hadde rett. 

Og til alt hell blir de fleste kvinner gravide i god tid før gravitasjonskreftene tar aldeles overhånd. Men sannheten er at en dag får selv rosabloggeren og fotballfruen tyngdekraften i hodet som et eple.

Fram til det må de vise både kroppen og gjerne hjernen sin også til hele verden. Jeg tror ikke verken nybakte mødre eller såkalte «feite kvinnfolk»  bruker så mange kalorier på å misunne de flatmagede. Det går an å kombinere bleier og bryn. Og det går også an å la brynene leve sitt eget liv. Ikke stress sånn med det. Om tredve år faller de uansett av og kommer ut på overleppa ;) 

Unggutten Narkissus ble straffet av gudene til å bli forelsket i sitt eget speilbilde. Jeg tror de færreste er der. De fleste har imidlertid lyst til å se finest mulig ut, det er selvfølgelig derfor vi norske kvinner bruker sminke for milliarder årlig. Noen tar det lenger enn langt, og lar lite bli igjen til fantasien. Det være seg flate mager, store bryster eller flate bryster og store cellulitter. 

Jeg skjønner ikke helt oppstyret og språkbruken. Etter debatten å dømme har vi to valg. Enten bruke marsipan i filteret og bli lyteløse utvortes. Se moden ut under babyhuden. Eller bruke marsipanen innvortes og fore cellulittene. Feire frodigheten. Kan det være at det går an å være fornøyd i sitt eget skinn, og samtidig kunne si: Søren ta deg Newton!? Jeg er glad i meg selv til tross for at jeg som trebarnsmor fremdeles ser ut som jeg er tre måneder på veg. Valker og cellulitter har jeg et platonisk forhold til. Jeg kjenner dem, men jeg elsker dem ikke. 


Monday, September 12, 2016

Jeg er ikke spesielt glad i innvandrere

Jeg er ikke spesielt glad i flyktninger heller. Eller nordmenn. 



Jeg er spesielt glad i folk. Og folk er folk, ikke bare på glansede magasinforsider. 

Da jeg var på reportasjetur til Lesbos i fjor høst var det folk vi så på strendene. Og det som slo oss var at dette kunne vært oss, – det kunne ha vært deg, det kunne ha vært meg. De oppførte seg akkurat slik vi ville ha gjort, hvis vi nettopp hadde kommet i land etter flere timer i en overfylt, synkeferdig gummibåt. Noen var apatiske, noen var fremdeles redde, andre var oppstemte og lykkelige fordi de hadde overlevd. Folk flest hørte på anvisningene og stilte seg i kø, noen få sneik i køen. Akkurat slik vi nordmenn ville ha gjort. Noen av oss er uselviske og går ei ekstra mil for å hjelpe andre, andre tenker først og fremst på sitt eget skinn som skal berges. Slik er det her hjemme, slik var det på Titanic, og slik var det på Lesbos. Folk er folk. 

Da vi traff Ahmad på stranda, var det ikke først og fremst en flyktning vi møtte. Han var våt, kald og redd, og så ut som noens sønn, bror, venn eller nabo. Min sønn. Eller din sønn. Han viste seg å være sønnen til ei sjubarnsmor i Aleppo, byen nord i Syria der det lenge har vært livsfarlig å bevege seg utendørs. Hun har alltid håpet å ha ungene sine i nærheten, og etterhvert fylle huset med barnebarn. Slik vi ønsker. Men først og fremst vil hun at de skal overleve, derfor skjuler hun sorgen og lar dem dra. Og håper de en gang kan komme hjem. Slik vi ville ha gjort. Folk er folk. 

Da TV Haugaland postet reportasjen om at Ahmad nå var kommet trygt fram til Haugesund, var dette noen av kommentarene. 

"Trodde det va trygt der nere nå eg ? Dei skryte jo plassen opp i skyene for å dra turister! Gode shopping muligheter fine strender diskotek å nydelig mat".

"Haha ja, de kan vel flykta te sine egne strender, ser nå faen tje ut som at det e krig der"!

Da Ahmad bodde på mottak på Jæren i vinter, hørte han innimellom utsagn som avslørte en lignende hånlig uvitenhet. Om oss nordmenn. 

– De kjenner ingen nordmenn. De vil ikke gå på norskkurs og bli integrert, de sitter bare inne på mottaket og røyker og snakker negativt, forklarer Ahmad. 


Men dette var de færreste. Norske nettroll er heller ikke mange. Sinte unge menn og kvinner finnes i alle kulturer, mobbere finnes på alle skoler. De er ikke mange. Men de har noe til felles. De skjønner ikke at folk er folk. 

Friday, September 9, 2016

– Eg digge deg

Det nærmer seg helg på Solstein. Det merkes. Det blir om mulig enda koseligere å være på jobb.
                            
 
Vismannen Confucius skjønte tanken bak Solstein hele 2500 år før arbeidsmarkedsbedriften på Vea så dagens lys. – Finn deg en jobb du elsker, og du trenger ikke arbeide en eneste dag hele livet. Sånn har de det på Solstein. De produserer over en lav sko, og er sannsynligvis den bedriften i sitt slag som kan vise til høyest inntjening. Men de leverer så mye mer. Klemmer som rundhåndet deles ut i gangen hver morgen er i tetsjiktet hva lengde angår, og følges gjerne opp med en serie klapp på skuldera. 

På kjøkkenet får Ellen et nuss på pannen av Jofrid.

– Eg barra elske den jentå :) 

 Bjørnar lager potetmos, og lar de fredagsstemte, frydefulle damene seile sin egen sjø rundt pastasalaten. 

– Av pakke, spør den uvitende journalisten. 

– Det er ikke kjærlighet, sier fredagskokken og parkerer meg vennlig, men bestemt. 

– Den skal lages fra bånn av med poteter! 

Selvfølgelig skal den det. De leker ikke butikk på Solstein. Ingenting overlates til tilfeldighetene. Ikke musikken heller. I dag er det Ellen sin tur til å velge. Se og bli glad i videoen under. 




video

















Thursday, September 1, 2016

– Ta av deg på beina!

Vi er hjemme hos Bjørnar i Skudeneshavn. Og der begynner journalisten med en klassisk blemme. 


Bjørnar flyttet for seg selv i vår. 1 april. 

– Og det var ingen spøk, fastslår han med et smil. 

Det var ingen spøk å gå inn med sko heller. 

– Jeg har akkurat vasket gulvet. Alle gulvene. Og tørket støv og støvsuget. Alt på mindre enn en halvtime. Og så kommer du inn med sko. 

Den noe beskjemmede journalisten tusler ut og tar av seg skoene, og misunner 23-åringen både gulvene og fliden. For Bjørnar har energi nok for en liten armada. Først leverer han 100% på jobb, så refinansierer han kreftene og leverer nye 100 på fritida. Bestekompis og navnebror Bjørnar som bor like oppi gata nøyer seg med å se på ham med vennlig overbærenhet. 

– Forfriskninger? 

Vi får te og kaffe i bestestua. Nabo-Bjørnar nøyer seg med et glass vann. Bjørnar selv sverger til kaffe. Fem om dagen. 

– Jeg er glad du holder deg våken og i live Bjørnar, sier huseieren med blikket festet på vannglasset, og bedyrer at for ham er livet kaffe  

De to gode naboene treffer du i «Livet på Solstein». Gled deg :)