Wednesday, September 21, 2016

Søren ta deg Newton!




Hvis jeg ligner på passbildet mitt, er jeg sannsynligvis for syk til å reise. Den dagen jeg ligner på rosabloggbildet mitt, har jeg sannsynligvis allerede reist. Langt utenfor dette solsystemet. 

For bildene vi kvinner poster av oss selv i kroppshysteriets tidsalder må vel kunne sies å være lite representative. Enten ser vi overjordisk vakre ut, eller så kan vi i pur protest velge den minst flatterende vinkelen og vise valkenes elleville dans rundt midjen. Hvor er det blitt av alle de gamle bildene, der vi så noenlunde ut som oss selv? For ikke å snakke om klassebildene, der det faktisk var mulig å se forskjell på jentene i klassen? 

Og hvor blir det av alle de overjordisk vakre uten så mye som ei kvise eller en pigmentflekk? Det er litt rart at de aldri beveger seg utendørs. De jeg treffer ser nemlig veldig menneskelige ut, både med og uten sminke. Jeg treffer heller ikke kvinner som bevisst kler seg slik at de ser størst mulig ut. Kanskje de bor på en egen liten planet der ute i cyberspace? 

Planeten der f-ordene florerer. Som fotballfrue og feite kvinnfolk, med friskere f-ord i kommentarfeltene under. 

Vi som har passert femti bruker forhåpentligvis andre ord. Og helt andre størrelser. Bildet av fotballfruens flate mage ble for øvrig publisert omtrent samtidig som dette noe mindre flatterende bildet av denne journalisten ble publisert på et av de lokale treningssentrenes Facebook-side. Ser du nøye etter, oppdager du at jeg også er en fotballfrue. På sett og vis. Har du passert femti og står opp-ned kommer nemlig fotballen på magen. Heldigvis er det relativt sjelden jeg går på hendene og viser for hele verden at Newton hadde rett. 

Og til alt hell blir de fleste kvinner gravide i god tid før gravitasjonskreftene tar aldeles overhånd. Men sannheten er at en dag får selv rosabloggeren og fotballfruen tyngdekraften i hodet som et eple.

Fram til det må de vise både kroppen og gjerne hjernen sin også til hele verden. Jeg tror ikke verken nybakte mødre eller såkalte «feite kvinnfolk»  bruker så mange kalorier på å misunne de flatmagede. Det går an å kombinere bleier og bryn. Og det går også an å la brynene leve sitt eget liv. Ikke stress sånn med det. Om tredve år faller de uansett av og kommer ut på overleppa ;) 

Unggutten Narkissus ble straffet av gudene til å bli forelsket i sitt eget speilbilde. Jeg tror de færreste er der. De fleste har imidlertid lyst til å se finest mulig ut, det er selvfølgelig derfor vi norske kvinner bruker sminke for milliarder årlig. Noen tar det lenger enn langt, og lar lite bli igjen til fantasien. Det være seg flate mager, store bryster eller flate bryster og store cellulitter. 

Jeg skjønner ikke helt oppstyret og språkbruken. Etter debatten å dømme har vi to valg. Enten bruke marsipan i filteret og bli lyteløse utvortes. Se moden ut under babyhuden. Eller bruke marsipanen innvortes og fore cellulittene. Feire frodigheten. Kan det være at det går an å være fornøyd i sitt eget skinn, og samtidig kunne si: Søren ta deg Newton!? Jeg er glad i meg selv til tross for at jeg som trebarnsmor fremdeles ser ut som jeg er tre måneder på veg. Valker og cellulitter har jeg et platonisk forhold til. Jeg kjenner dem, men jeg elsker dem ikke. 


Monday, September 12, 2016

Jeg er ikke spesielt glad i innvandrere

Jeg er ikke spesielt glad i flyktninger heller. Eller nordmenn. 



Jeg er spesielt glad i folk. Og folk er folk, ikke bare på glansede magasinforsider. 

Da jeg var på reportasjetur til Lesbos i fjor høst var det folk vi så på strendene. Og det som slo oss var at dette kunne vært oss, – det kunne ha vært deg, det kunne ha vært meg. De oppførte seg akkurat slik vi ville ha gjort, hvis vi nettopp hadde kommet i land etter flere timer i en overfylt, synkeferdig gummibåt. Noen var apatiske, noen var fremdeles redde, andre var oppstemte og lykkelige fordi de hadde overlevd. Folk flest hørte på anvisningene og stilte seg i kø, noen få sneik i køen. Akkurat slik vi nordmenn ville ha gjort. Noen av oss er uselviske og går ei ekstra mil for å hjelpe andre, andre tenker først og fremst på sitt eget skinn som skal berges. Slik er det her hjemme, slik var det på Titanic, og slik var det på Lesbos. Folk er folk. 

Da vi traff Ahmad på stranda, var det ikke først og fremst en flyktning vi møtte. Han var våt, kald og redd, og så ut som noens sønn, bror, venn eller nabo. Min sønn. Eller din sønn. Han viste seg å være sønnen til ei sjubarnsmor i Aleppo, byen nord i Syria der det lenge har vært livsfarlig å bevege seg utendørs. Hun har alltid håpet å ha ungene sine i nærheten, og etterhvert fylle huset med barnebarn. Slik vi ønsker. Men først og fremst vil hun at de skal overleve, derfor skjuler hun sorgen og lar dem dra. Og håper de en gang kan komme hjem. Slik vi ville ha gjort. Folk er folk. 

Da TV Haugaland postet reportasjen om at Ahmad nå var kommet trygt fram til Haugesund, var dette noen av kommentarene. 

"Trodde det va trygt der nere nå eg ? Dei skryte jo plassen opp i skyene for å dra turister! Gode shopping muligheter fine strender diskotek å nydelig mat".

"Haha ja, de kan vel flykta te sine egne strender, ser nå faen tje ut som at det e krig der"!

Da Ahmad bodde på mottak på Jæren i vinter, hørte han innimellom utsagn som avslørte en lignende hånlig uvitenhet. Om oss nordmenn. 

– De kjenner ingen nordmenn. De vil ikke gå på norskkurs og bli integrert, de sitter bare inne på mottaket og røyker og snakker negativt, forklarer Ahmad. 


Men dette var de færreste. Norske nettroll er heller ikke mange. Sinte unge menn og kvinner finnes i alle kulturer, mobbere finnes på alle skoler. De er ikke mange. Men de har noe til felles. De skjønner ikke at folk er folk. 

Friday, September 9, 2016

– Eg digge deg

Det nærmer seg helg på Solstein. Det merkes. Det blir om mulig enda koseligere å være på jobb.
                            
 
Vismannen Confucius skjønte tanken bak Solstein hele 2500 år før arbeidsmarkedsbedriften på Vea så dagens lys. – Finn deg en jobb du elsker, og du trenger ikke arbeide en eneste dag hele livet. Sånn har de det på Solstein. De produserer over en lav sko, og er sannsynligvis den bedriften i sitt slag som kan vise til høyest inntjening. Men de leverer så mye mer. Klemmer som rundhåndet deles ut i gangen hver morgen er i tetsjiktet hva lengde angår, og følges gjerne opp med en serie klapp på skuldera. 

På kjøkkenet får Ellen et nuss på pannen av Jofrid.

– Eg barra elske den jentå :) 

 Bjørnar lager potetmos, og lar de fredagsstemte, frydefulle damene seile sin egen sjø rundt pastasalaten. 

– Av pakke, spør den uvitende journalisten. 

– Det er ikke kjærlighet, sier fredagskokken og parkerer meg vennlig, men bestemt. 

– Den skal lages fra bånn av med poteter! 

Selvfølgelig skal den det. De leker ikke butikk på Solstein. Ingenting overlates til tilfeldighetene. Ikke musikken heller. I dag er det Ellen sin tur til å velge. Se og bli glad i videoen under. 




video

















Thursday, September 1, 2016

– Ta av deg på beina!

Vi er hjemme hos Bjørnar i Skudeneshavn. Og der begynner journalisten med en klassisk blemme. 


Bjørnar flyttet for seg selv i vår. 1 april. 

– Og det var ingen spøk, fastslår han med et smil. 

Det var ingen spøk å gå inn med sko heller. 

– Jeg har akkurat vasket gulvet. Alle gulvene. Og tørket støv og støvsuget. Alt på mindre enn en halvtime. Og så kommer du inn med sko. 

Den noe beskjemmede journalisten tusler ut og tar av seg skoene, og misunner 23-åringen både gulvene og fliden. For Bjørnar har energi nok for en liten armada. Først leverer han 100% på jobb, så refinansierer han kreftene og leverer nye 100 på fritida. Bestekompis og navnebror Bjørnar som bor like oppi gata nøyer seg med å se på ham med vennlig overbærenhet. 

– Forfriskninger? 

Vi får te og kaffe i bestestua. Nabo-Bjørnar nøyer seg med et glass vann. Bjørnar selv sverger til kaffe. Fem om dagen. 

– Jeg er glad du holder deg våken og i live Bjørnar, sier huseieren med blikket festet på vannglasset, og bedyrer at for ham er livet kaffe  

De to gode naboene treffer du i «Livet på Solstein». Gled deg :) 

Wednesday, August 31, 2016

Om kapteiner og konger på banen




– Sølv betyr ikke en skitt, sa Martin Andresen i sin tid. Det betyr ikke noe på Solstein heller. Her går nemlig alle for gull.

Vi er på trening i Djervhallen. En god gjeng fra Solstein trener med Kjell Bjelland og co som driver tilrettelagt idrettsaktivitet i Djerv. Tirsdagene er det fotball. Fotball for hele mennesket, – mye armer, mye bein og ufattelig mye glede. 

– Eg scora 11 mål, sier Tor Arne fornøyd, og klapper seg på kapteinsbindet på høyrearmen. 

Og han er ikke alene. Her er det flere kapteiner. 

– De passer på at det går fint for seg, sier Kjell Bjelland. 

Olav Johan er kaptein og konge på banen. 

– Han er en trofast fyr. Begynte her i 1990, og elsker å være på banen. Vi setter han aldri inn i begynnelsen av kampen, for da får vi ham ikke av igjen om vi skal ha inn innbyttere, smiler Bjelland. 

Makan til idrettsglede :) 

Mer fotball i "Livet på Solstein" som starter på TV Haugaland 22. september. Djerv, FKH, Manchester United og Liverpool har sine største fans her ute på Vea. 

Tuesday, August 30, 2016

Dagens Solstein




Vennskap er én sjel i to legemer, sa Aristoteles. Kanskje kunne han ha tenkt på Ronny og Tor Arne. Ronny snakker ikke mye på jobb, men gjør seg godt forstått. Og han forstår. En tidlig regnfull morgen leser han Tor Arnes ordløse frustrasjon. Kompisen er på veg ut med søpla i pøsregnet, og klarer ikke å kneppe regnjakka i farta. Men fire hender jobber bedre enn to. 

– Me e' bestevenner, fastslår Tor Arne, med regnjakka behørig kneppet.  

Arbeid er bra så lenge man ikke glemmer å leve, heter det i et afrikansk ordtak. Det glemmer de aldri på Solstein. Her svinger livet fra 07.30 hver morgen. 

Fra 22.9 får du møte Chris, Siv Anita, Ronny, Tor Arne, Irene  og mange andre av arbeidstakerne her ute på Karmøy i serien «Livet på Solstein». Frem til det følger vi dem på jobb, på trening, hjemme og på kafé. I 17 år har jeg visst at jeg har verdens beste jobb. Her setter de to streker under svaret. 

Vikingene navigerte etter sola med en solstein. På Solstein navigerer de etter evne. Den enkeltes evne. Og sola? Den finner de daglig. 

Få med deg dagens lille vitaminnsprøytning fra livet på solsiden :) 


Monday, July 11, 2016

Old is the new black

Maen bryr seg ikke om tall lenger, og vi sjekker inn på hotellet der 34 bomber har eksplodert. 

– Kjipt når panneluggen forsvinne og komme ut gjønå nasen, tenker maen. 

Etter fire somre med interrail begynner det å gå opp for oss at vi ikke har sett noen jevnaldrende kreke seg fram gjennom Europa med en diger sekk på ryggen, utenom de stakkarene som har en fortøyning mellom nesen og sekken. 

Maen kunne nok også trengt litt ekstra surstoff på de stasjonene der utgifter til rulletrapper og heis er trappet ned til null. All denne opptrappingen med sekk på ryggen tærer på når en 50+ og ikke alltid kjenner forskjell på begeistring og høyt blodtrykk. Men begrensninger og alder er ikke noe maen hefter seg med. 

– Kvitt deg me adle uvesentlige tall. Å då meine eg adle, sier filosofen fra Jæren. 

– Skal vi slutte å sjekke saldoen, foreslår kånå og tenker på den doble handlelista maen har i baklomma. 

– Nei, eg meine tallene me itje kan gjørr någe me. Alder å høyde. Fårresten, du kan legga te vektå òg, utbryter han og biter ettertenksomt i den mørke sjokoladen med hasselnøtter vi skulle kose oss med til kvelden. 

– Eg sko’ barra sjekka at ‘an itje va bederva. Kan aldri veta i utlanne, smiler han unnskyldende. 

Sjokoladen blir godkjent, og det skal transaksjonene hans også bli til slutt. 

Vi reiser alltid lett hjemmefra, den halvfulle sekken er stort sett lastet med visakort og undertøy.  Mormors reisehåndbok hadde bare en side, men den gjaldt til gjengjeld på alle reiser, også de til nærbutikken. 

– Gå aldri noe sted uten rene underbukser. Du vet aldri om du blir utsatt for en ulykke!

Men det til enhver tid plettfrie undertøyet er til nå uberørt av kirurghender, og lårhalser, knær og hofter er intakte. Visakortet derimot er påført senskader, og trenger rekonvalesens fram til jul. Maen elsker å kjøpe gaver, og kjøper gjerne en ekstra. De ekstra kiloene i sekken er jo bare tall til vi kommer på flyplassen i Dublin. Så i år kommer vi hjem med to par skinnsko, to Liverpool-antrekk, to fingerbøl, to krus, to t-skjorter og en fransk sabel fra 1870! 

Om vi kommer hjem da. Michael O´Leary kan nok styre sin begeistring både for sabelen og overvekten. 

– Eg ska’ rasla me ‘an, bedyrer maen. 

I går var vi i Belfast. Byen er nærmest bygd på sabler, og innbyggerne rasler konstant med dem. Den nord-irske hovedstaden er delt av en berlinmur mellom de protestantiske og de katolske områdene, og nåde den som bosetter seg i feil område. Trusler, våpen og bomber er fremdeles en del av hverdagen. Og vi som dro vest i havet for å slippe å bli konfrontert med den økte terrorberedskapen nedover i Europa. 

Da vi skulle sjekke inn på Hotel Europa like ved jernbanestasjonen i Belfast sa drosjesjåføren lakonisk. 

– This hotel has been blown up 34 times!

Men irene er sjarmerende, og byen føltes fredelig selv om vi ble frarådet å gå alene i visse gater. Nå tuslet vi rundt litt alene likevel, men bare på dagtid. Det er lov å bruke vett, mener pragmatikeren fra lavlandet sør for Boknafjorden. 

– Du trenge jo itje be honden passa på middagen din. Broga ved, fastslår maen. 

*Bilder og en mer edruelig blogg fra Belfast i neste innlegg. 

Sett gjennom linsa til Tor: 



Det gode liv bak glasset og i glasset....


A room with a view. Hotell i Dublin.


A man with a story....


Trist stemning i den katolske ghettoen i Belfast mandag morgen. Like bak huser ruver "Berlinmuren". 


Mellom broene i Dublin.


Belfast siste attraksjon. Titanicmuseet. Skipet ble bygget her. 



Fra Titanic...

Saturday, July 9, 2016

Har du sagt A, må du si te…. 


Maen dropper sex, dop og rock´n roll, og vi treffer Derek som ennå kjenner suget etter verdens heftigste kick. 




Vi er på Isle of Man, sammen med drøye 80.000 innfødte, en mengde sauer og noen turister. Tidligere yrte øya av turister fra fastlandet, men nå pakker EasyJet alt de kommer over av bleike engelskmenn inn i aluminium og flyr dem til Spania for halve prisen av en fergebillett ut til den gamle ferieøya. 

Så nå står de gamle, ærverdige hotellene her og ser litt mismodig utover Irskesjøen med matte glass. Men palmene svaier og lyslenkene henger oppe året rundt, damptoget tøffer sørover og det elektriske toget slingrer nordover. Begge er verneverdige, men det er jo det meste på denne siden av kanalen. Med andre ord, museumsgjenstandene brukes daglig, og har du handlet fløte i byen er den blitt til smør etter to stopp. 

– Ekta smør, sier livsnyteren fra Jæren drømmende. 

Den kontinuerlige kampen mellom kjærligheten til mat og ønsket om å ha en noenlunde anstendig onepack fikk ikke plass i sekken. Så denne uka spiser vi scones med smør og syltetøy og drikker te med omfangsrike sukkerbiter. Maen som aldri drikker annet enn kaffe har droppet det brune imaget. Sex, dop og rock´n roll har ikke draget på ekte menn her borte, her er det te det går i. Har du det bra, drikk te! Har du mistet jobben, drikk te! Er kona di kidnappet, drikk te før du ringer politiet. Alt kan løses over en dampende kopp. 

– Itje sei det te någen. At eg drikke te og lese dikt innimellom. Det e’ aldeles ødelegganes for imaget. 

Maen sitt koksgråe, mykrocka utseende har fått noen riper i lakken etter at han traff kånå, og det siste han trenger nå er å bli tatt på fersken med en rosemønstret, porselenskopp i den kraftige neven.

Men da vi ruslet rundt i bittelille Laxey i dag fant vi et sjarmerende lite «tearoom», som ikke på noen måte minnet om stuepiker, tekanner, stettefat med scones, Miss Marple eller butlere med kun ett ansiktsuttrykk. Dette var alternativt i ordets rette forstand. Buddhaer, krystaller, økologiske grønnsaker, hjemmegimpede kluter, røkelse og indisk te. Som søsken på samme jord fikk vi ikke en gang betale, bare donere det vi ville i en krukke. Men det beste av alt var Valerie, dama bak disken med en glitrende liten bindi mellom øynene og Derek, mannen med glitrende øyne som var kommet noen favner ned i tekoppen. Han tok oss med inn under kjøredressen på MC-folket som årlig setter livet på spill i landevegsløpet TT. Derek kjørte selv, men da sju av 12 mann han kjørte sammen med var drept i krasj og den åttende skadet for livet, parkerte han sykkelen for godt. Han hadde fått barn og ville leve. Men fremdeles kjenner han suget etter den berusende farten. 

– No drug can beat that feeling. You feel superhuman! 

Maen nikker gjenkjennende, han har kjørt moped uten lappen på Jæren med vinden susende rundt de hjelmløse ørene. Men det er en annen historie. 


Tor har latt seg sjarmere: 
































Foto: Tor Nilssen

Friday, July 8, 2016

– Kapteinen e’ far te adle

Vi seiler med danskebåtens bestemor, og maen tror at mannen ved roret må være far til alle passasjerene. 



De middelaldrende interrailerne tråkler seg vestover til de ikke kommer lenger, henger på den lokale puben i Liverpool og sender The Fab Four en vennlig tanke. Barndommens gitarsoloer på badmintonracketen hadde aldri blitt de samme uten John, Paul, Ringo and George. 

Men på ferga til Isle of Man spiller de ikke Beatles. Der akkompagneres overfarten av uforfalskede fergelyder, – gråtende babyer, knitrende chipsposer, det sprutende lille hostet av en boks som åpnes, høyfrekvente kvinner som kommenterer dagens kupp og lavmælte menn som mumler ja og nei mellom slurkene og håper det passer sånn noenlunde. Og under alt ligger lyden av motoren, som mer kjennes enn den høres. Den dype murringen fra Mastrafjords indre like før den klapper til kai på Bokn og gir utslag både på EEG og EKG på alle reisende, er rene barnematen, skal du til Isle of Man er murringen en del av moroa. Alle tre timene. 

– Eg tror det e’ for gronnt, di har bare gravd ei renna i bånn og håpe på det besta, mener maen.

Men på Isle of Man er de vant til å ta sjanser. Hvert år tar verdens beste motorsyklister sjansen i TT, et av klodens farligste landevegsløp, og hvert år er det fire-fem av dem som kjører rett ut og inn i evigheten i 300 kilometer i timen. Selv om maen er en kortvokst kraftpakke med en mandig A bakpå førerkortet, begynner det å bli lenge siden han hadde mindre enn fire hjul under seg. 

– Men det e’ løye me det, ennå spise eg desserten fyst. Livet e’ usikkert, sier han i et anfall av eksistensiell ettertenksomhet. 

På ferga rekker han ikke dessert, opptatt som han er av å sjekke ut de andre passasjerene. Og det sier litt, vi var ombord i over time før den tilårskomne katamaranen valgte å legge fra land. På terminalen til Steam Packet er det så små forhold at da vi skulle sjekke inn seks timer etter at vi hadde kjøpt billetten ble vi mottatt som høyt savnede familiemedlemmer. 

Vel om bord finner maen ut at alle faktisk er i familie. Vi ser ut til å være de eneste turistene. 

– Adle e’ prikk like, adle har briller og adle har like handlepåsar. Eg ska vedda på at kapteinen er far te adle. 



Selv om maen drar noe forhastede genetiske konklusjoner, har han ett poeng. Alle har handleposer. Store og velfylte. Maen som har vært på jakt etter sko begynner å bli bekymret. 

– Det finns sikkert itje ein einaste butikk på heila øynå! 

Men jærbuen er evig optimist. – Eg får sei så guten,- du kan aldri veta. Han fiska i vaskevannsfate. 


Sett med Tors øyne: 





På katamaranen hadde alle eget bord. Der fikk du plass til en halv albu og en hel kaffe... 








Liverpools skyline forsvinner etter seks timer på fergekaien. 




Dette skiltet skal du ha gode forbindelser for å få. 



                                            
                                            På Isle of Man kjører de med damplokomotiv. 






















Thursday, July 7, 2016

Den lange kupongreisen 

Maen går for borteseier, og drosjesjåføren Adam tror litt krig er bra for verdensfreden. 




Denne ferien er viet den lange kupongreisen. Vi har ikke vunnet en tur fra en ny og nyttig lokal leverandør av nesehårsklippere der reisefellen betaler dobbelt, men reiser aldeles på egen hånd langs den gamle tippekupongen. Maen krysser av med økende velbehag, Sheffield, Nottingham, Leicester, Birmingham, Bristol…. 

– Borte på adle!

Vi har begge vokst opp da helgene ikke var ovale. Tvert i mot, de var korte og konkave! En dag kortere på det verste, i tillegg krummet de seg rundt klokkeslettet 15.00. Lørdag ettermiddag var gatene folketomme, fedrene røykte rullings i stua og vi ungene måtte tie i 2 x 45 minutter. Alle snakket engelsk som Heyerdahl, men selv folk fra de indre bygder som ikke hadde vært i Sverige en gang uttalte Wulvehæmpten og Lester med den største selvfølgelighet. 

Maen kom dessverre ikke fra 70-tallet uten alvorlige senskader, han har utviklet en hardnakket kampresistens og finner ikke mening i mål. Men i går kveld ble han mirakuløst helbredet. 

Vi stod utenfor Principality Stadium i Cardiff og hørte waliserne høylytt håpe seg gjennom første omgang. I pausen kom en gjeng mannfolk ut med sokkaseg og en slukøret walisisk drage rundt halsen, helt ute av stand til å spotte en ballallergiker. Så før maen visste ordet av det stod han med billettene deres i hånda og kun et nettinggjerde mellom seg, semifinalen og storskjermen. 

Dermed ble det kamp på maen. Han kom fra det uten mén, waliserne uten mål. Og drosjesjåføren Adam, som kjørte oss til byen med begge øyenlokkene på halv stang kunne endelig gå og legge seg etter å ha kjørt siden 05. Hadde de vunnet, så han for seg en lang og heftig natt bak rattet. Men for Adam er fred ei det beste, han tjener bedre når kampene ender med seier. Somalieren er ikke verre enn at han gjerne sper på med litt krig også. Litt borgerkrig kan være bra for brorskapet. 

– Then people have to move, and we have to learn new languages, sier han og legger til at ungene til brødrene hans snakker finsk, kinesisk og nederlandsk alt etter hvor de bor. 

Orson Welles hadde kanskje et poeng da han sa: I Italia har de hatt krig, terror, drap og vold. De produserte Michelangelo, Leonardo da Vinci og renessansen. I Sveits har de hatt broderlig kjærlighet, 500 år med demokrati og fred, og hva har de produsert? Gjøkuret.

Maen føler seg  unektelig mer beslektet med gjøkuret enn Michelangelo. Men i morgen skal han ut og kjøpe seg sko som matcher uret sitt, – Bruviken som har passert utallige mørke smug og dodgy jernbanestasjoner Europa rundt uten å havne på en hårete kjeltringarm. Og hvis ikke det er italiensk vet ikke jeg.  

Fra Tors synsvinkel: 



Principality Stadium, Cardiff


På fottøyet skal fotballfansen kjennes



Linningen er like høy som forventningen. På veg inn til kamp. 



Refleksjoner. Cardiff. 


A room with a view.


I forbifarten....


Ikke high noon lenger...

Wednesday, July 6, 2016

Lukten av sviller og storesgardiner


Maen går på en smell og engelskmenn er aldeles ute og kjøre når det gjelder gardiner. 





REISEBREV: Innen dagen er omme skal maen ha drukket kaffe på fem kafeer. Men ennå er klokka bare ni, og han sitter nyskurt og forventningsfull og venter på sin første kaffekopp. Med toast à la Wales og en ost fra Sveits attåt. Maen, som etter å vært på lederutviklingskurs og tatt flere personlighetstester er selvutnevnt norsk-kulinariker, elsker mat han kan uttale og gleder seg til den kontinentale frokosten.

– Det e’ det galnaste! He du nogengång lagt deg ned på skinnene og lokta på ei av svillene?? 

Maen har fått rusk i forgasseren av sveitserosten og sliter med diksjonen. 

– Akkrat sånn smake denna osten!

– Uffda, vil du smake litt av havregrøten min?

– Aldri! Osten er god den, sier maen som har vokst opp mellom to sporvekslinger på Jærbanen. 

Men lukten av storesgardiner liker han ikke. 

– Eg fatte det itje! Adle har like gardiner, og ingen av di trekke di fra. 

Vi rusler gjennom et boligfelt i Cardiff på veg ned til havnen. Husene henger sammen som toppene i en Toblerone, like store, like mursteinsrøde. Og alle, jeg gjentar alle, har hengt opp de mønstrete storesgardinene vi kastet ut av karnappene for 20 år siden. 

– Eg kjenne loktå av di ennå. Di lokte støv. 

Det har han jammen rett i. Bare lukk øynene og tenk på storesgardiner, og du kjenner lukten av stuestøv og varme fjernsynsapparater.  

– Livet e’ for kort te å spise selleristenger eller sitta bak stores og la tiå passera. 

Det synes maen. Det synes ikke britene. I gardinbutikken i gågata i Cardiff skilter de med 40 ulike mønster.  Men i dag er det ingen som kjøper nye gardiner. Alle skal ha seg fotballtrøyer, flagget med den røde dragen eller rare hatter. Og maen som ikke har sett en fotballkamp siden 70-tallet skal prøve å komme seg inn på stadion.