Sunday, September 9, 2012


Syltetøydirektoratet

-Tenk om det hadde fantes et Syltetøydirektorat å me hadde jobba der? Bjørn Andrè fantaserer om bær og byråkrati, mens jeg leser meg opp på syltetøy foran første setting i frokost tv.

Mannen er ikke helt på jordet, for etter litt lett googling fant jeg faktisk ”Syltetøydirektivet” fra 1979. Den observante leser vil allerede ha gjettet at direktivet er kokt sammen av EU, som vanlig ikke akkurat grensesprengende, men grundig er det, det skal de ha! Bortsett fra at de glemte å nevne bær. På grunn av alle de ulike syltetøyene nedover på kontinentet fikk råvaren frukt en nokså raus definisjon. Dermed kan et forskriftsmessig syltetøy være laget av både tomater, rabarbra, gulrøtter, søtpoteter, agurker, gresskar, meloner og vannmeloner. Bær derimot er ikke nevnt med et ord.

Så et særnorsk Syltetøydirektorat hadde ansolutt  vært på sin plass. – Me konne vært sju ansatte, jobba fra ti te tri å hatt långe lønsj, fortsetter nabojournalisten.

Ikke noe for TV H´ere med andre ord, som jeksler i seg knekkebrødbiter over  tastaturet og legger igjen syltetøyspor til kommende generasjoner. Men at det er rom for et bærekraftig bærbyråkrati? Sannsynligvis :) Når dumhet møter grundighet, oppstår jo alltid administrasjon.....

Da syltetøydamene kom i studio viste det seg at de ikke hadde lest seg opp på direktivene. Direkte, ekte bygdakvinner, uten noe fjas. Til å ha på sjevå, både syltetøyet og damene. 

–Eg fekk maen ut tidligt i dag mårres, trur du ikkje han fann rips på buskjen?? 70 år gamle Herdis, selvfølgelig heter hun Herdis(!), er i godlage. Jeg hører det på stemmen og ser det på det bestemorvakre ansiktet over saftgryta. Hun er på hjemmebane nå, varme norgesglass, dampende gryter og fire kilo rips fjerner alle spor av sceneskrekk. Dessuten er det ingen som ser kameraene lenger, de er for lengst forsvunnet i saftdisen. 

–Søskjenebadne mitt blandar ber, men det gjere ikkje eg. Eg lika rein vare. Og badnabodnå? Dei ete berre heimelaga søltetøy.

- Du da, lurer journalisten, spiser du mye syltetøy? – Eg ja, snøfteler Herdis, eg vett`kje av frokost uten ost og søltetøy. – Det blir vel tidlig frokost, for å rekke mellommålet klokka 12? – Å nei, nå e`det slutt på klokkeslettene på bygdå, nå ete me te adle døgnets tider. :) 

PS Jarl Vidar, som har farmor på Bømlo, lever etter samme huskeregel. 


Sunday, August 26, 2012


God gammel årgang



Jeg tror jeg vil bli gammel på Sicilia. Der står de gråhårede opp, tar på seg konekjolen eller to nummer for store bukser, før de tusler ut på torget og spiser frokost på kafè. Alt som kan krype og gå gjør nettopp det, for å møte slekt og venner. 
Etterpå sitter de under trærne og leser avisa og kjefter på øvrigheta, som som vanlig ikke er til stede verken for å forsvare seg eller rydde opp. Så er det siesta, -klokka halv to, et klokkeslett hele byen stilltiende er enige om å holde hellig. Da skal det spises og soves, verken mer eller mindre. 
Om kvelden kler de seg opp med fornuftige sko og matchende vesker, før de arm i arm patruljerer promenaden, nikker til naboen og kysser kjente før hoftene høflig, men bestemt minner dem på at det er sengetid for gamle damer.
Andre steder i verden kan folk risikere å dø i femtiårsalderen, selv om de ikke blir begravd før de er godt over 80. Et liv uten daglige kafebesøk og kyssing virker unektelig mer stressende. Som de som hadde et tre millioners rekkehus, men det var også alt de rakk.....    
Nei, nå må det leves! Spesielt om du har passert seksti, fysisk eller psykisk. Er du i tvil om hvor gammel du er, kan du jo sjekke her:
Du er unektelig noe parkert om du er mer stolt av gressklipperen din enn bilen.
 Eller om folk som ringer etter klokka ni om kvelden spør: "Vekket jeg deg?"

Har du mer hår i ørene enn på hodet? Eller har fest uten at naboen merker det? Og skivene i ryggen går ut mer enn du? Da begynner du å bli gammel.
Har i tillegg armene blitt to nummer for små for papiravisa, enden på slipset befinner seg milevis fra bukselinningen og du tar med metalldetektor i stedet for bikini når du skal på stranda har du begynt å dra på årene.  For ikke å snakke om hvis du liker å høre detaljerte beskrivelser om naboens tarmslyng, klyster og påfølgende operasjon, snakker om godt grass og tenker på plenen eller innleder samtaler med: du vet han som er gift med kusinen til Gustav, som er sønnesønn til Martha, som er gift med Nils, som brakk lårhalsen i fjor. 

Nei, da vil jeg heller bli gammel på Sicilia og ha en kopi av diktet til Nadine på nattbordet.
Jeg ville våge og gjøre flere feil.
Jeg ville slappe av,
være mer smidig.
Jeg ville vært mer enfoldig.
Jeg ville ta færre ting alvorlig.
Jeg ville ta flere sjanser.
Jeg ville ha flere opplevelser.
Jeg ville bestige flere tinder
og svømme over flere floder.
Jeg ville spise mer is og færre bønner
Jeg ville kanskje få flere vanskeligheter,
men færre innbilte.
.
Du skjønner, jeg er en av de som har levd fornuftig og sunt. Time for time, dag etter dag. Jeg har hatt mine øyeblikk, og hvis jeg skulle leve livet om igjen, ville jeg hatt flere av dem. Faktisk ville jeg ikke hatt noe annet. Bare øyeblikk. Det ene etter det andre, i stedet for å leve så mange år styrt av tanken på morgendagen. Jeg har vært en av dem som aldri har reist noe sted uten et termometer, en varmeflaske, en regnfrakk eller en fallskjerm.
.
Hvis jeg skulle leve livet mitt om igjen,
ville jeg reise med mindre håndbagasje.
Hvis jeg skulle leve livet mitt om igjen,
ville jeg gå barbeint tidligere om våren,
og fortsette med det mye lenger utover om høsten.
Jeg ville danse mer.
Jeg ville kjøre mer karusell,
og jeg ville plukke flere tusenfryd.
.
(Nadine Starr, 85 år)

Saturday, July 14, 2012

Travel light...


Hundbagasje....
Jeg burde gjort som sekstenåringen min, pakket kun det nødvendigste og så lagt halvparten av det igjen hjemme. Med andre ord pakket mobil, men ikke lader, fire umake sokker, tannkrem uten kost og nøyd meg med håndbagasje.
Som det var nå, hadde jeg pakket alle nødvendighetene og litt til i kofferten og sjekket den inn. Uten tanke på at flyselskap selvfølgelig er som barneselskap. Noen ganger en rolig affære, der ketchup og gele havner i barnemager, andre ganger ville vesten der ingenting går som det skal eller der det skal. 
De siste ukene har jeg flydd med to hittil uprøvde selskaper, Wizzair og AlItalia. Wizzair var en opptur, om mulig trangere og mer tettsittende enn Ryanair, men ellers rausere enn de fleste. Kofferten kunne veie 32, jeg gjentar 32 kilo! I tillegg til håndbagasje, som på mirakuløst vis slapp å bli most ned i den fryktede stålrammen på 55x40x23 lovlige centimeter ved gaten. Jarl Vidar måtte til gjengjeld sitte med knærne to smertefulle centimetre inn i setet foran, men kneskålene hans har allikevel sluttet å forvente noe særlig av han for mange år siden. Dessuten er det langt fra knærne og opp til munnen, så de kommer så og si aldri til orde med klagesangene sine. 
Men mannen ble betenkt da vi skulle sjekke inn på veg hjem, og jeg hadde kjøpt et bilde på øyemål. Akkurat like stort som kofferten tenkte jeg og betalte gladelig en håndfull zloty for to sebraer i nær naturlig størrelse. – Det e` nåke me hjernen te kvinnfolk, de eige `kje evnen te å beregna, tordnet JV på veg ut i bilen klokka 04 om morgenen. – Det ordne seg, mente den lett positive journalisten med håndbagasje, stor koffert og et digert sebrabilde under armen. Det hjelp jo ikke at vi hadde pådratt oss et hyggelig reisefølge på to haugesundere i verdens minste leiebil, men fram kom vi! Og bildet? På Lech Walesa flyplassen har de ikke gått på sinnaskolen, den som uteksaminerer personalet på Stansted. Så sebraene ble sjekket inn og fikk reise med god beinplass på Oversize, free of charge.
Sinnaskolen.....
AlItalia er en annen historie. Sant å si har jeg ikke truffet en eneste italiener som har noe godt å si om dem. Da jeg landet på Cantania Aeroporto forrige uke, lå kofferten igjen i Roma. Hos AlItalia kan du sjekke inn 23 kilo, men hva hjelper det når du ender opp aldeles vektløs?
Avdelingen for savnet bagasje var stor som et trygdekontor, med en haug med ansatte bak disken. Bare en av dem kunne hjelpe, de andre var ansatt i full stilling som pekere. – Scusa, io .... - No, no, sa de alle som en og pekte på dama lengst borte. Hun sporet til gjengjeld kofferten på null komma niks. Den var faktisk i ferd med å lande, uten at det hjalp noe særlig. To døgn og fem telefonsamtaler senere kom kofferten, tydelig merket av å ha vært i utlendighet på egen hånd.  I mellomtiden var det bare to ting å gjøre. Kjøpe italienske klær og vandre ydmykende rundt som en kjempekvinne i små feminine kjoler, designet for barnløse kvinner på maks 1,60 :)

Thursday, July 12, 2012

Purken som måtte ta lappen


Du vet du er i Italia når bilene er som kvinner, går inn og ut på de rette plassene. Og er du fremdeles ikke sikker, forsvinner tvilen i møte med et intrikat byråkrati som glatt legges til side for gode venner, venners venner, og venners venners venner.


Bulkegata.....


Italienere, rigide eller rause, alt etter som. Kjører som om de har djevelen i hælene og jomfru Maria i passasjersetet. Med eller uten lappen. Som for eksempel politimesteren på Sicilia som kjørte et helt yrkesliv uten sertifikat. Ingen sjekket jo sjefen, men da han ble pensjonist fant han det fornuftig å formalisere forholdet til Fiaten.
Jo da, bilene er blitt større, dyrere, raskere, men de små Fiatene fargelegger fremdeles fortauskantene. Italienerne slipper dem fra seg de det passer, noen av dem mer utkjørte enn innkjørte. Og noen så bulkete at om de er så uheldig og dunker døra rett i ei gatelykt når de åpner den, så sjekker de først om stolpen står. 

Tuesday, July 10, 2012


Purken som hadde sin pris



Det ble verken bot eller bedring, da Jarl Vidar og jeg ble stoppet i fartskontroll i Polen for to uker siden. – You were speeding, sa politimannen på rykende fersk østblokkengelsk.
JV og jeg rakk å tenke tusen tanker mens han lente seg inn gjennom vinduet. -Han kan jo ikkje ta lappen fra meg, tenkte JV, smertelig klar over at han hadde kjørt det remmer og tøy kunne holde.  
–Nå komme han i fengsel, tenkte makkeren i passasjersetet. – Adle kjøre jo så de har stjåle bil og bensin, sa sjåføren med noe flatere  stemme enn vanlig, mens han vendte seg mot politimannen og la ansiktet i unnskyldende folder.   
-You were driving 90 in a 50 zone,  sa politimannen rolig, som om han snakket om melk og brød. – I need to give you a ticket! Two hundred zlotys, in cash.  Lettelsen i bilen steg til akkompagnement fra den indre valutakalkulatoren. 200 hundre zloty, 360 kroner? Nå gjaldt det bare å rote fram penger. En neve med zloty, to norske tiere og en knapp cashet ikke ut mer enn hundre zloty. – Do you take card, spurte optimisten lovens lange arm langt ute på landsbygda. – No, no only cash!! – Can you forgive us, spurte den gudfryktige journalisten og toppet det med et blondt smil. – What do you think of the Euro, kvitterte purken, mens han senket skuldrene og stakk hodet enda lengre inn i bilen. JV rensket basunrøsten, plutselig på hjemmebane, og nærmest ropte ut sin lovprisning av fotballandet Polen. -  You can go, gliste purken og viftet oss videre.
- Fantastisk!!!! Den tostemte lettelsen var til å ta og føle på. Vi vrengte den lille leide kjerra ut på vegen igjen og speedet på. Rett opp i maksfart for en 0,9 liters motor. Med andre ord, fort nok til nok en bot. Men nå vet vi jo hvordan vi takler dem. Dessuten har hele politietaten gått på engelskkurs i halvannet år på grunn av EM. Dermed hadde vi vel klart å snakke oss ut av en til. 
Og resten av turen behandlet JV politiet som de var luft, bare se under :)





Sunday, July 8, 2012

 Om å kysse frosker
Hvis han ser ut som en frosk, lukter som en frosk og går som en frosk, så er det overveiende sannsynlig at han er nettopp det, - en frosk. Med andre ord, du kan med fordel avlyse kyssetesten.


Men nå har jeg vært både i Polen og Italia de siste to ukene og kunnet konstantere at kyssene sitter løsere begge steder. Og etter å ha blitt kysset på kinnene og av og til midt i mellom av prinselignende frosker og froskelignende prinser nesten daglig, må jeg skamløst innrømme at det har blitt en vane å rekke fram hånden for et ridderlig kyss. Det er noe nemlig noe helt annet enn menn som ber om en kvinnes hånd, bare for å legge den i bløt… i oppvaskbaljen. For ikke å snakke om barnelærdommen fra søndagsskolen! Her får det å vende det annet kinn til en helt ny dimensjon.


I går kveld møtte jeg italieneren som overgikk dem alle. Margit Sandemo og hennes pocketproduserende medsøstre kan putte alle usannsynlige kjærlighetshistorier på flaske og kaste dem på sjøen en dag med fralandsvind. Herlighet for en smørpen sjarlatan! Ikke en dag over 30, farlig mafiosopen og med et blikk for enslige kvinner. – I am looking for my twin soul, betrodde han på sjarmerende Sopranoengelsk og understreket det med et dypt sjelegranskende blikk.  Og etter fem minutter ved samme bord hadde han funnet sjelen han lette etter. Hun satt en halvmeter unna og strålte i all sin koffertløse ynde, det vil si usminket, ufønet, ugreid og en anelse uelegant etter norsk målestokk. Men to døgn etter at AlItalia hadde rotet vekk kofferten med kvinnelig ekstrautstyr, viste det seg altså at slikt noe slett ikke var nødvendig. I alle fall ikke for kvinner med skiver i ryggen som går ut mer enn de. De som rødmer kledelig og fniser som en ungjente for mindre enn et godt ord.


Vel, vel nordmannen i reisefølget fant det snart nødvendig å sette foten ned. Men jammen fikk smørprinsen satt inn et velplassert smask, før jeg ble skysset av gårde til tryggere farvann. Menn er fra Mars, kvinner fra Venus… Og sicilianske menn er  fra en annen galakse.  Og lillebroren til George Clooney driver en pizzarestaurant på Sicilia :)


Saturday, May 19, 2012

Firkløvere og fetling





Du vet du har vokst opp i trange kår, når du er like nøysom som de som gikk med fiskeskinnssko under krigen. Når du rasper gulrøttene inn til beinet, - ditt bein, for å få med alt….
Ungene motsetter seg selvfølgelig alt som heter nøysomhet, og bidrar dermed effektivt til at alt går i null. Men akkurat nå er jentungen i sparemodus. Grunnen er Kiwis holdbarhetsgaranti. – Mamma, me går å handle på Kiwi, sier jentungen daglig med stor entusiasme, etter å hørt historien om guttungen som fikk med seg 70 Stratos som var gått ut på dato. – Feila heila den greiå, fastslår eldstemann med stor autoritet. – Du finne jo ikkje ein einaste sjokolade som er gått ut på dato. Ingen goe jafall. Kanskje Firkløver forresten, legger han til etter en tenkepause.   
–Firkløver e` jo ikkje gått, og det e`jo barra gamle folk så kjøpe di. Di spise de aldri opp heller fårresten, så derfor kjøpe de aldri nye! Storebrors stalltips tas til etterretning, og handleturen legger til Kiwi for å finne Firkløver, som for øvrig ingen i det hessebergske hus heller spiser. 
Jeg var på kaffebesøk hos ei 95 år gammel dame her om dagen. Det var en fantastisk reise i tid. Veggklokka som høylytt kappet besøket opp i halvtimer, de løvtynne porselenskoppene som ble etterfylt til randen så snart jeg hadde tatt en slurk, den hjemmebakte kaka som hun gjentatte ganger nødet oss til å gjøre ende på. Hun var som mange andre gamle damer ikke nøysom med gjestene sine, men spare på både skillingen og skrotten kunne hun likevel. – Kossen eg klare å få den tunga takkå opp på benkjen? Den vevre oldemora fra Tysvær gjentar spørsmålet, mens hun gleder seg til å komme med svaret. – Eg rudla na inn fra bodå! Og hva gjorde hun med lysene på bordet som skulle være i rødt, hvitt og blått på nasjonaldagen? Det blåe ville sporenstreks blitt beslaglagt av brannvesenet, hadde de hatt tid til annet enn å heise flaggene på 17. mai. – Eg hadde berre lilla, så eg fetla det med blått glanspapir, smilte Johanna. Og da hele stasen tok fyr etter en halvtime, tok festen virkelig av :)

Thursday, May 17, 2012

Ståskjorter og sittesko
Stortrommeklem  :))

Dagen før dagen er det en ting det går i, - bunadsskjorter. For at damene skal kunne nyte å være i motsatt posisjon av hva de ville vært i fugleriket, er det viktig at alt er på stell, også det som ikke viser. 

Så derfor følger de fleste ikke mitt utmerkede råd om å bare stryke armene og søljepartiet på skjorta.  Og du verden, flotte blir de, så glatte og nystivede at de kan stå fremme på benken for å spare enda en kleshenger til besøket som kommer etter barnetoget. Det at de krølles inn i den litt for trange bunadsvesten, snøres inn av sølvkjedet for så å tilbringe dagen under sjalet, tilhører uvesentlighetene. Dermed kan alle damer med respekt for seg selv og sin hjemmeværende mor med løftet hode bruse med broderiene, koste over åpne plasser med subbeside stakker og virvle opp kruttblandet svevestøv fra barnetoget.  
Ensfargede menn sper ut fargekartet, mens fjortisene nyter sin eneste lovlige bunadsfrie periode. Du vet, den som strekker seg fra den fravokste sparkjøpbunaden størrelse 12 år frem til konfirmasjonshabitten. Så i dag nyter guttene dagen iført pensaggebukser de ærlig og redelig har vunnet i intense diskusjoner med hjemmets klesgeneral. Jentene utfordrer blærebetennelsesfokuserte mødre med supertynne strømpebukser, kortkorte skjørt og sittesko, som absolutt ikke er egnet å gå i. Med andre ord, alt er som det alltid har vært og slik vi liker det. 


For oss journalister er det gode tider rundt 17. mai. Vi nyter, tro det eller ei, å ta en pause fra dårlige nyheter, sprengte budsjetter og brutte politiske løfter. Ei uke til endes kan vi alle vise samme ansvar som VG og lage fete overskrifter over yndlingstemaet deres, nemlig hvordan været skal bli hvor i landet. Spekulasjonene begynte allerede lørdag, der de første profetene, vel vitende om at de på tynn is, opplyste oss om at det ennå ikke er sikkert hva slags vær det kan bli torsdag. Det kan bli vått og kaldt, og litt sol og varmt, litt her og litt der. 

Dagen etter blir det mer værprat, dagen etter det igjen blir det litt mer enn prat, før motejournalistene overtar stafettpinnen og avslører at det fremdeles ikke er er noe å avsløre. Bunad er fremdeles in, mørk dress er in, en stayerevne en skal lete lenge etter i den tekstile verden. Lite å skrive hjem om, men 16. mai kan det bli nyheter av sånt.

18.mai er smaløyde og sårbeinte jounalister takknemlige for en ting, ingen forventer at de setter dagsorden og utøver sine plikter som den fjerde statsmakt. De nyter dagen derpå med å skrive deilige selvfølgeligheter; som at barna har gått i tog, det har blitt spist pølser, det har blitt spist is, noen har hoppet seg til seier i sekkeløp og barn har viftet og etterhvert fektet med norske flagg. Årets 17. maitaler la inn, som seg hør og bør, både Eidsvollsmennene og våre nye landsmenn. Og VG fikk rett, det ble både vått og kaldt og sol og varmt, litt her og litt der. 

Wednesday, May 9, 2012

Polynome regresjoner
Lekselykke, et ord som ikke finnes i det norske språk... 

Analfabeter klarer seg godt på skolen, så lenge de leser det som står mellom linjene. Men du kommer ikke langt i R-matten på Skeisvang uten å kunne polynome regresjoner.
Og nå er dagen kommet. Dagen da jeg ikke lenger kan hjelpe poden med matten. Fra nå av er jeg mer på høyde med D-matten foran døra. 6 `eren jeg fikk med meg fra gode gamle Edvard Ringen er likhet med alderen min bare blitt et tall. 
– Polynome regresjoner? Mor ser spørrende på matematikeren. – Har dåkker bjynt med anatomi å sånt? Eg syns det  hørres ut som ein sjukdom. Type, - eg lide av långt framskreden polynom regresjon… 
På Hawaii hadde de ikke polynome regresjoner, så der kunne vi gjøre lekser i senga 
- Særligt!! Avkommet vurderer den slette humoren med overbærende mine og skifter nådeløst tema.  
–Fekk du med deg Avengers? Det va ein kjempebra film! Guttene er rørende enige.  –Ka handla den om? Mammen har slikket mattesårene og blander seg i samtalen igjen. Øglemennesker, di hadde spesielle auger!! Og plutselig er vi tilbake til regresjonen, det å vende tilbake til tidligere faser. 
– Du har sånne auger mamma, gliser jentungen og betrakter meg interessert som en levning fra Trias, Jura eller Kritt, øglenes tidsalder.  Femti prosent fossil, - halvt menneske, halvt øgle. Jeg tror jeg bør gjøre som middelaldrende kvinner med håp om å holde på en ektemann gjør, gifte meg med en arkeolog. For hver ny årring rundt øynene blir jeg mer og mer interessant…. 

Sunday, May 6, 2012


Grillvibber.... 


Det finnes tre måter å få gjort ting på. Enten gjør du det selv, eller så leier du noen til å gjøre det. Vil du spare penger og krefter, velger du den tredje metoden. Forby tenåringene dine å gjøre det!
Hadde det vært påbudt å kaste engangsgriller og plastkrus i Djupadalen, hadde det sikkert vært rent bord der i morges. Men siden naturvettreglene er en del av den alminnelige barneoppdragelse og våre uskrevne fellesregler, hadde tusserussene hentet frem kompetansen fra sløydtimene på barneskolen i stedet og svidd kjekke markører inn i bordene, så neste generasjon tusser vet akkurat hvor de skal plassere engangsgrillene. Og så vi andre kjenner de negative grillvibbene hver gang vi passerer. Synd grillene de har i hodet er flergangs, det går ennå en stund før vettet sirkulerer helt ut i armer og bein og får dem til å gjøre det de innerst inne vet.
Men, men,- klagesang over ungdommen trenger en ikke suge av eget bryst. Det holder med copy-paste fra et hvilket som helst århundre. Dessuten trenger vi kanskje litt ugagn for å fore de som lever av å være indignerte. Du vet de som har ei klokke som er stoppet på fem på tolv og som venter på verdens undergang i en eller annen form. De som er raske til å gi menneskeheten skylden for alt som skjer, men som glemmer at mange dyrearter døde ut lenge før vi satte vår første fot på kloden.

Og snart er dagens unge i ferd med å sukke over sitt avkom. Og tross litt svimerker og svinn, får en kanskje glede seg over energien og livsgleden. Dødperioder i livet kommer tidsnok, og strengt tatt er det bare begravelsesbyråene som tjener på dem :))

Friday, May 4, 2012


Lykkebiller og galgenhumor

Vi er alle skapt for å bli sett og hørt, en trenger ikke utdannelse av noe slag for å skjønne det. Det å erkjenne det er en annen ting. Typen med trefarget hår, piercinger og tatoveringer all over,  som bredbeint eier halve gata, roper jo innvendig av full hals: Se meg! Men ser du på ham, kan du risikere å få et: Ka f.. glor du på? midt i fleisen.
Men på Torsdagsfesten i TV Haugaland nyter vi publikum i fulle drag. Etter å ha sittet i studio ensom som en sommerdag på Haugalandet, - de opptrer jo gjerne en og en, er det fantastisk med levende mennesker foran seg. For ikke å snakke om applausen, som kribler som lykkebiller nedover ryggraden!
Nå har det seg sånn at i TV H skjønner vi at vi må være først på ballen, så derfor lager vi torsdagsfest på onsdagen. Og derfor glimrer innimellom en del av publikummet med sitt fravær. Livet går vel fort nok som det er, om en ikke skal bli nødt til å implantere også morgendagen i de 24 timene vi har i dag. Når vi lever dorulliv, der det går fortere og fortere jo nærmere vi kommer slutten, er det lett å overse små gleder.
Så denne onsdagen måtte Bjørn Andrè derfor nøye seg med det en i beste fall kan kalle spredt applaus.  Fire hender rundt et bord, Vesla, Påsan, far og mor er hyggelig, men det blir ikke akkurat trampeklapp ut av det. – Me må oppfordra flerre te å komma, lød parolen i redaksjonen dagen etter 1. mai. – Ja, for nå hørtes det ut som om det barra va to stykker i salen, sa programlederen. – Å ein av di hadde barra ein arm! Så oppfordringen er klar, kom og vær publikum. Enarmede bes ta med seg en ulikearmet venn.  
Vi journalister beskyldes innimellom for nærmest å bygge galger av ord, der vi henger opp folk til spott og spe. Det er noe vi tvh´ ere akter oss vel for, men når sant skal sies har vi en aldri så liten galge i et hjørne i redaksjonen. Det er den vi henger humoren vår på :))

Sunday, April 22, 2012


Los Fjordos


Bak smilet skjuler det seg frustrasjon! Jeg bestilte plain coffee, men fikk kaffe med maksimal smak i minimal kopp..  
Engelsk er ikke gangbar mynt enkelte steder på Mallorca. Men du kommer langt med stordaspansk,- dvs snakk som du pleier med ekstra tilløp på r`ene og spe på med litt ost og gloser du husker fra ungdomsskolen. – Hei! We come from Norvegia television, vest Norvegia, Los Fjordos!!??
Men snart kan jeg nok til å begynne som meteorolog. I Agencia Estatal de Metorologica holder det jo å kunne sol og skiftende bris ti av årets tolv måneder. 

Og i går klarte jeg å kommunisere følgende uten at noen av oss kunne ett eneste ord av hverandres språk: - Kan du være så vennlig å holde opp den døde hanen for meg? Hvor mye koster blekkspruten? Er den der levende? Og til slutt etter at noen ble vel varme i de tynne trøyene: - Kan jeg få mikrofonen min tilbake? Funket fint som føyke :)




Her trenger en ikke språk. Alle kan se at mannen er i himmelen, på VIP tribunen til Real Mallorca

Greit med bilder når du ikke kan lese herre- og dametoalett på spansk. Men her buset jeg inn til mennene... han har jo kjole på 

Saturday, April 21, 2012

Frynsegoder

 Noen goder har mer eksklusive frynser. JVs og Karens skjerf. Prisforskjellen? 2149 kroner.....


- Hæ?? Ska du ha med koffert seie du? Eg ska barra ha me stativ å to onnikar som håndbagasje. Du klare deg vel me nåke sånt du og!!??? Mister Meling, som JV er blitt i samtale med diverse spanjoler siste uka, maler en miks av hoderistende vantro og himmelfallenhet over hele ansiktet.
– Kvinnfolk, tenker mannen høyt og tydelig. - Mannfolk blir bare sju år. Etterpå vokser de bare, tenker kvinnfolket inni seg og pakker kofferten okke som. Nå må det sies at Melingen hadde en plan om at jeg kunne kjøpe meg et plagg og to på et marked på Mallorca, men siden vi kommer fra hver vår side av Melkevegen i det store klesuniverset betakket jeg meg. Han er i stedet tildelt bijobb som burgerking.

 Burgerkongen på haugen..... 

For planene våre om å avansere gastronomisk på denne reportasjeturen forsvant i tynn luft med den første ryanair-burgeren. Til forveksling lik dulten til flyvertinnene og ikke mer enn grei + i smak.  


Helt til vi kom til Binissalem og spiste burgeren der. Og helt til vi plutselig satt i VIP-losjen på Mallorca stadion i kveld og spiste kirsebær og kanapèer med kremen. Det finnes nemlig ikke et gode i hele verden som har bedre frynser enn å sitte 40 meter over matta med tapas og drinker og se Mallorca dunke inn sitt første mål, samtidig som Alexander Søderlunds første mål tikket inn på mobilen. Tre poeng til FKH og tre til Mallorca. Pluss ti til oss!

Like før avspark Mallorca-Saragossa

Sunday, April 15, 2012

Vivaldi var fra Haugalandet

Jeg har vært på tur i skogen med søndagsskoleungene fra Førland i dag. Og det var her det ble klart for meg at  Vivaldi sannsyligvis stammer fra Haugalandet. Hvilke andre steder på kloden kan man skrive De Fire Årstider med større innlevelse? Han kunne attpåtil ha klort ned hele sonaten i løpet av en eneste aprildag. 


Fireåringene er for øvrig upåvirket av vær og vind. De stabber ufortrødent inn i skogen iført bevernylon, støvler og snue for å jakte på krokodiller. Come rain or shine! - I denna skogen e` det  ikkje bjørnar, men det har jafall vært elefantar her. Leon er kjentmann i dag og sikker i sin sak.  Han stiller med fippskjegg av kakao, entusiasme nok til en hel busslast med førtiåringer og den sjarmerende vissheten bare et barnesinn kjemisk fritt for faglitteratur kan frembringe. - Sjiraffane har så långe hals! - Ja, det e`fordi di skal rekka opp te bladene i toppen av trernå, fastslår femåringen, som er kommet et skritt lengre. 
-E`det vell ikkje.... `An må jo ha så långe hals for å rekka opp te håve! 


Noas Park er en finfin plass å være, så lenge det er fireåringene og ikke teologene som leser teksten. Det er ikke uten grunn at enkelte tv-predikanter ikke er med og leker gjemsel. Det er ingen som gidder å lete etter dem.... :)


Men søndagsskole er en nyttig utdannelse i forkant av de fleste yrker, muligens med unntak av elektriker.  Du vet, skal en velge mellom røde, blå og svarte ledninger, kan man jo bli litt forvirret av kjenningsmelodien: Rød og gul og hvit og svart er det samme har han sagt....





Friday, April 6, 2012

Et hår bedre enn alle andre? Del 2...

Fotomodell: Tom Gundersen


Lyst å prøve noe nytt? Så lite hår at det å ta en dusj mer minner om en hjernevask? Hva med å la skinnet på den gamle fjellanorakken få nytt liv?









Sunday, April 1, 2012

Et hår bedre enn alle andre? 

Ikke et hår bedre enn hesten .... :))
- Har ikkje eg sett deg før? Spørsmålstegnene er omvendt proporsjonale med sminken. Jo mer usminket jeg møter verden, jo mer lurer damene mellom hyllene på Rimi om den forblåste Hesseberg-look-aliken ikke har en søster som jobber i tv.
Men den usparklede varianten har godt av å lufte seg litt. Sunt for jordingen å kunne se ut som fjordingen en sjelden gang. Du vet, uten de ravnsvarte lange vippene. Det ville vært toppen av selvbedrag å først på bryllupsnatta ta av seg de løse vippene, parykken, hold-in trusa og innleggene i push-upen og legge i nattbordsskuffa. Slik at den stakkars mannen ikke visste om han skulle legge seg i senga eller i skuffa....
Og hvis ikke jeg er meg selv, hvem skal da være det? Alle de andre kroppene rundt oss er opptatt likevel, så vi kan likså godt ta det helt ut inni vårt eget skinn. Jo da, vi har snakket lenge om at vi vi gjerne vil være oss selv, men så vil vi jo også fryktelig gjerne være som alle andre. Stressende kombinasjon.
I sterk kuling er det faktisk mer praktisk med flintskalle enn tupè. Det sier vel det meste om den saken. Nå er faktisk alle i redaksjonen velsignet med eget hår og egne tenner, og siden ingen av mine mannlige kollegaer ser ut til å utvikle verken måne eller midtrabatt over snippen i nær framtid, er det jeg som er blitt prøvekanin for Moon Cover. Bjørn Andre donerte de to pakkene han fikk etter intervjuet med leverandøren til meg. Nå er vi spente på hvordan det vil slå ut på et hode, som nesten er et hår bedre enn alle andre fra før. Kommer håret ut andre steder når det er fullt på toppen?


Nei, jeg tror jeg gjemmer pulveret i den tomme nattbordsskuffa og tar det frem om 30 år. Det skjer jo noe med håret vårt når vi rykker fremover i køen. På kvinnene siger øyenbrynshårene ned og fester seg over munnen. Og mennene? – Eg har klypt meg i dag, sa en av gjestene i frokosttv for noen uker siden. – Å, så fine du va, sa programlederen.  
–Ser du det? Eg har klypt meg i øyrene og nasen! 

Wednesday, March 28, 2012

Nå blir det andre boller...

Føler du deg som ei flaggermus uten flagg? Ser deg i speilet og synes du ser ut som ei uoppredd seng? Tatt bh`en bak frem og oppdaget at den passet bedre den vegen? Gjør som oss i TV Haugaland, begynn å trene!

JV har trent i flere måneder nå. Slanket seg har han også, selv om han etter å ha kuttet ut fet og usunn mat ikke ble kvitt mer enn 14 dager de første to ukene. Men så lenge vi gjør som miss Piggy, ikke spiser mer til hvert måltid enn vi klarer å løfte, er vi på rett veg. Og husk å trene variert! Nå skal det ikke stikkes under en eneste stol at når tvh`ere har tenkt variert trening, så har de tenkt stadion, gymnasbanene eller Haugebanen. Men nå blir det andre baller.

JV har prøvd hockeyutstyr! Bjørn Andre sykler og jeg går, så de må legge asfalt etter oss. Jeg kommer til å bli som bestemora til Victor Borge, Hun begynte å gå fem kilometer om dagen da hun var 65. Nå er hun 82 og de aner ikke hvor hun er..... :)


Sunday, March 25, 2012

Paperbackprinsessen



Noe så sjeldent som en tydelig brydd Knut Netland. Som dere ser er vi ikke så vant til nærkontakt.

En pessimist er et menneske som lar bakteriologene forklare hva et kyss er. Optimisten på sin side kysser frosker. Helgardister som meg går for de nyskurte froskene.


I TV Haugaland drives det i forsvinnende liten grad med kyssing og annen kroppslig oppsøkende virksomhet. Med rette! Den fjerde statsmakt kan selvfølgelig ikke kysse noen verken foran eller bak. Journalistspråket innbyr heller ikke til svulstig romantikk. Men du og du så morsomt det ville ha vært å få lov å fråtse i marshallowklissete metaforer. Bare en gang! Tenk å få være paperbackprinsesse for en dag.


Jeg kunne ha skrevet en bonderomantisk roman i 21 bind. De skulle alle hatt titler i løkkeskrift og smukke tegninger av bredskuldrede lyshårede menn og mørkhårede sigøynerpiker på forsiden. Handlingen skulle blitt lagt til Hedmark for noen tiår siden, og heltinnen, en foreldreløs kvinne ved navn Ramona skulle finne lykken i siste bind. Forresten, finne lykken blir for tamt, få utløp for begjæret som er i ferd med å ta pusten fra henne er mer riktig. Hun er den ultimate ikke-eksisterende kvinne, myk, følsom, ettergivende, men samtidig sterk og handlekraftig. Smal som et siv rundt midjen og bryster som trosser tyngdekraften. Mannen må ha muskler som spiller under den bronsebrune huden, utover det stilles det ikke større krav. Ja bortsett fra at han bør ha en bil, der motoren brummer som en kjælen katt under panseret.


-Må du erta meg?? Ungenes krasse kjærlighetserklæringer bringer meg tilbake til planeten jorden. Borte er den bredskuldrete og den smalmidjete, den velsigna hverdagen med en eim av gårsdagens kneipbrød banker på. Med vel så mye kjærlighet, det er bare språket som er annerledes. Strippet ned til scratch. Nå leter syttenåringen etter ord, han skal gi jentungen er kompliment som plaster på såret. Etter noen sekunder slår han til:


– Strengen står så fint te auene dine!! :)

Sunday, March 18, 2012

Mirakelmannen

Drømmegjesten til Knut, en praktiserende lege. Da blir det full EU-kontroll før intervjuet......

Det er sunt å være syk av og til. Men det er jo grenser for hvor syk en kan bli på en skala fra 1 til 10. For oss vanlig dødelige. Ikke for Knut. Han er nemlig en hengiven hypokonder.

Du skulle jo ikke tro det når du ser han i ruta, kjekk og kvikk i de til forveksling like slipsene sine. Heller ikke når du ser på fraværstatistikken i TV Haugaland. Mannen er verdt sin vekt i gull, aldri borte fra jobb. Første mann som kommer, siste mann som går. Til gjengjeld tar han alle sykdommene med seg på jobb, til allmenn nytte og glede. Etter fem år i redaksjonen nærmer de fleste seg et bachelornivå i brystsmerter, og enkelte er i stand til å ta en master i mage-tarm. Vi har jobbet oss systematisk gjennom læreboka i sykdomslære, nå er vi kommet til S. –Eg har hatt vondt i håve nåken minuttar nå Karen, eg tenke svulst, ka tror du, sier Knut med stort alvor, men uten antydning til hysteri. Tar seg en tygg av den grove sjeva si og venter rolig på dødsdommen. Han mottar friskmeldingen med en miks av mild skuffelse og medium lettelse, før han forsvinner inn i manuset sitt, aldri helt overbevist.

Sannheten er at Knut er uforskammet sprek. En mirakelmann som tross en mengde alvorlige symptomer er friskere enn de fleste fisker. Treningen begrenser seg til daglige runder i hinderløypa inni redaksjonen, men det å subbe over stativer og herreløse sko,- med adidasslippersene på og en Liverpoolkopp med vann i høyre hånd, har vist seg å gjøre susen. Pluss at han ikke diller med tomater, spirer og brekkbønner som nabojournalisten. Filosofien er enkel. Folk på førti pluss bør ikke spise helsekost. De trenger alle de konserveringsmidlene de kan få i seg :)

Avholdsmannen Knut med ertedrink...

Wednesday, March 14, 2012

Værdagslig

Isbjørn Andre, her i sin tatt-med-tang-hatt

Jeg husker campingturene på 70-tallet. Det oransje husteltet med de blomstrete gardinene, grinda på taket med soveposer, en gul dobbeldekkerprimus og de fem røde og blå campingstolene. Da værmeldingene på P1 var en del av lørdagsunderholdningen.

Nest etter reiseradioen, var det værvarslinga som samlet folket. Jyske rev, Skagerak, Doggerbank, Haltenbanken, Sklinna...., samt en lengre utgreiing av vindretninger lest av den regjerende norgesmesteren i monotoni.

I redaksjonen er det hele snudd på hodet. Til tider går det sport i å lese værmeldingen så utradisjonelt, men værdagslig som mulig, gjerne med tilløp til utestemme, innestemme, trønderstemme, 102stemme…...you name it. I og med at det velsigna været er så forutsigbart, kan en ha full fokus på fremførelsen. Sist uke var det forresten ikke så dårlig vær. Det regnet bare to ganger! Tre dager første gangen,- og fire dager andre. :)

Sunday, March 11, 2012

Kaniner i krokene...

..... og engler i puta


Du kan bruke mange adjektiver om redaksjonen i TV Haugaland, men ryddig har aldri vært ett av dem. Ikke før nå. Vi har vært en gjeng halvstuderte kaospiloter rundt en stor postkasse vi jevnlig har fått slipsene nedi.

Men bevares, det har vært mange gode grunner for det. Deadliner tette som hagl og mottoet evig eies kun det teipte er noen av dem. Men heldigvis er verden full av villige mennesker. Noen er villige til å rydde, de andre er mer enn villige til å la dem gjøre det. Så hos oss har ryddingen har stort sett begrenset seg til å feie over rommet, - med blikket!

Nå er det den nye sjefen som har gått foran med det mye omtalte eksemplet. Og han har vist seg å ha en rydderyggrad av de sjeldne. Alt av løsøre er borte, unntatt det med kontrakt. Da er det for øvrig kjekt å kunne minne om at hvis jeg ikke finner meg selv og er gått for å lete, så kan gutta be meg vente, hvis jeg kommer til rette før jeg er tilbake.

Det er forresten gutta som har stått for all ryddingen denne gangen. Jeg lurer på om de har studert kriminologiens historie? Den viser at det tryggeste stedet for en mann å befinne seg er ved en oppvaskbenk eller bak et forkle. Menn på jakt etter hybelkaniner har aldri falt i kamp, aldri blitt forgiftet, snikmyrdet eller utskjelt for den saks skyld....

JV må forresten regne med noen saftige kommentarer. Han har klart å rydde på seg en cowboyhatt i skinn. Når han attpåtil setter den oppå headsettet, blir han den ultimate hakkekylling.... med harryhatt av semska bøffel :)) Kanskje vi snart må bytte ut antimoppeprogrammet vårt med litt Olweus?

Jeg tok rev i seilene hjemme også denne helga. Men da jeg kom til soverommet ble jeg nesten fælen. Der lå det en liten haug med fjør under senga! Jeg har alltid trodd at jeg har hatt englevakt, men de pleier da å rydde etter seg. Nå ser det rett og slett ut som jeg har fått en ny, som har tatt bolig i hodeputa! For hver gang jeg rister den, slipper den ut et lite synlig bevis.