Wednesday, August 13, 2014

Fjelltelt på hjul 




På tur i rød bil.....


Bobilen passer for 2-3 personer, stod det å lese i annonsen. Det stod bare ikke de burde være max 1,20 høye. 
Hvis dette er en bobil, er månen en gul ost og tenåringer ordensmennesker med sans for tidlige morgener, surmelk med linfrø og fotturer i fjellet med foreldre og uten internett. Men hvem har ikke blitt lurt av bildene på Finn?

Naturloven som Newtons gamle mor oppdaget lenge før han fikk eplet i hodet, burde har demret for meg. - Hvis det ser for godt ut til å være sant, er det sannsynligvis det. Bobilen viste seg å være en varebil med ei sponplate bakerst med en halv madrass oppå, og en madrass i skiboksen på taket. Kjøkkenet et lite kjøleskap med insekter i, levende sådanne. Gardinene stoffrester i polyester som raknet og la igjen kongeblå tråder på sjåføren, hver gang hun beveget seg forbi flyssene på veg ut døra. Og lakken vi betalte noen tusen i depositum for å ikke ripe, er av typen Lady matt. 




Men Ladyen bak rattet er snart halvmatt. Jentungen derimot, som er vokst opp på landet og har tilbrakt feriene i en campingvogn fra 80-tallet med respatex, trådgardiner og et fortelt  herjet av en av Lenas tropiske forgjengere, er ikke matt i det hele tatt.  - Ja ja, mamma, me e`goe på å ha det dårligt, fastslår hun og lar seg ikke affisere av lukten som fyller bobilen-wannabeen som en brun sky. Lurer på om bonden har brukt den til å kjøre kalver i? 

Men det var ingen vits i å akkedere og klage over manglende vask og lav standard. Mannen som leverte bilen hadde kjørt land og strand med halve bygda i bilen, og syntes den var fortreffelig. Man kan som kjent ikke snakke om havet med en frosk som bor i en brønn, så argumenter om bobiler med anstendige sengeplasser og  bord hadde bare falt på steingrunn. Og for all del, vi fikk den billig mot å levere den til en fyr i Moss som hadde kjøpt vidunderet usett. 



Etter ca to kilometer ble det en smule mer levelig. Vi bunkret diesel og syntetisk godlukt i form av en sjokkrosa Wunderbaum med dotter. Ingen vits å kjøre stil. Vi hadde dessuten tenkt oss til Ullareds storebror Nordby, kjøpesenteret på 90.000 kvadratmeter, der det er en skog av små grantrær på parkeringsplassen. Festet med snor til sladrespeilene. Det er for øvrig i harryhandelens hovedstad Strømstad, at Wunderbaumen blir produsert. 24 ulike typer med lukt nok til å danke ut et helt fjøs, om du ikke tilhører fåtallet og faktisk leser bruksanvisningen. Den skal selvfølgelig ikke rives ut av plasten som jeg gjorde, men lirkes ut en cm i uka, så en ikke får tørr hodepunn og øyenbetennelse av all kjemien. 




Som det var nå, kunne vi lagt oss i bilen og våknet ferdig marinerte. Fristende, men vi valgte det gode hytteliv i Danmark og hotell i Halden. Bare et steinkast unna svenskehjelpen. 
Det var grensetreff for veteranbiler samme helga, så bilen blendet ikke akkurat inn i bilparken foran hotellet. Krom, lakk, terninger og glans, motorer som brummet kjælent under panseret og menn som gjorde sitt beste for å matche. Ingen kvinnelige sjåfører så langt jeg kunne se. Inne på hotellet satt mennene på bord for seg selv, mens kvinnene hadde sine enemerker. 

-Dei boltane passe garantert te chevvyen. Eg har någen ekstra, sa en rogalending på nabobordet under frokosten. -Di ligge samen med akslingane på terrassen. Anerkjennende mumling fra mannemenigheten rundt bordet. Ingen sutring fra koner som gjerne skulle hatt utemøbler og blomsterkrukker der i stedet, de har trukket ut på terrassen med kaffe og røyk. Noen av dem er allerede i bilbunaden, hvite sokker, tøysko og miniskjørt med dotter.  Det er herlig når virkeligheten er en parodi på seg selv. 



Etter en dag på Nordbys ble virkeligheten enda herligere. Vi reiste hjem med de obligatoriske brusboksene, godis og ny treningsbukse fra sportsbutikken alle tror er bare billig. 
Maxi Mat er Nordens største matvarebutikk, og omsetter for om lag en milliard i året.  96 prosent av kundene er norske. Vi snakker handelslekkasje a la Gran Canyon. En bil som ble stoppet på grensa for noen år siden veide tre hundre kilo for mye pga billige spareribs og vaskepulver. Politiet fant faktisk ikke to av passasjerene før etter litt leting. Og sjåføren hadde et  brusbrett mellom førersetet og pedalene. 

Jentungen fikk seg ny ikke-anatomisk ransel. Ryggen er jo en glemt kroppsdel for tenåringer, grei å ligge på, men brukes ellers minimalt. Ranslene kunne gjerne kommet med bare en sele, det er kun unntaksvis begge blir brukt. Så derfor kjøpte vi skulderveske også. - Den här er läder, sa dama bak disken og smilte håpefullt. -Nittonhundra kroner, men så blir den ju bara bättre med åren. Plast blir sämre, hud snyggare. 
- Ser ikkje sånn ut på deg mamma, fastslår jentungen, og gikk for plasten til 
99 :) 

               Nok et kvalitetsprodukt fra svenskegrensen 



Ransel for kalde dager 


         Ammegenser med kjerringrådet utenpå. Skjell mot såre brystvorter .... 


Lørdag hele uken 



Sauene har vært på bad taste party 




    Til den som har alt, bossbøtter i ekte gull


 


 Fra demonbutikken i første etasje




Et virkelig godt firmanavn. Forretningenes Ole Ivars 



Shampo for dumme blondiner 


Kvalitet i hver brille 


Slutt å lese blogger på nettet. Du ser hvor det ender :) 

Saturday, August 9, 2014

Klippfisken i brusenisjen



-Det er sejt det du laver! De to gråhårede kvinnene på stranden hever bayeren de har i høyre hånd, blåser ukvinnelige og livsglade røykringer og gliser til meg i det jeg sjokker forbi i mine knallrosa joggesko, en litt for liten rød badedrakt og en prikkete shorts. 

Jentungen og jeg er i Danmark, der det føles helt naturlig å traske rundt som et avblomstret tivoli med prikker og farger og en berg- og dalbanekropp som går inn og ut, eller i sannhetens navn ut og ut. Men her er det høyt under taket. De drikker vin på gamlehjemmet og øl på stranda før lunsj. Jeg tror likevel det var den unaturlige, urnorske raske gangen i solsteiken som fikk damene til å skåle. Hvem andre enn vi fra brunostlandet med furulegger og medfødte vindjakker går tur i høyt tempo, når andre folkeslag har siesta? Men damene på stranda hevet flaska, og ikke øyenbrynene. Det sier det meste om danskene. Fine folk. 




Jeg er også ganske fin, hvis man betrakter meg med en viss sans for humor. Etter verdens fineste sommer ser jeg nemlig ut som en fisk. Kulørt på oppsiden, fiskehvit på undersiden. En vandrende klippfisk med hvite ringer rundt øynene. Et naturlig konsekvens av å sitte med framsiden i solen og lese Jussi Adler Olsen, uten tanke for at ryggen med fordel kunne fått litt sol. 

Ellers spiller vi badminton med shamporeklamelyd, griller kjøttstykker som er dobbelt så store og halvparten så billige som hjemme, betaler fem og havlvfjerds eller to og halvfems for dagens matvarer på Netto og nyter symfonien som ligger over Strenstrup fra klokka 8 om morgenen. Vi har fått låne sommerhuset av våre beste nabovenner hjemme noen dager, og nyter dansk sommer på sitt beste.

De har akkurat vært her i fire uker, og det kan ses på plenen som ennå ikke har tenkt å vokse så mye som en millimeter. Den ligger helt i ro og samler krefter etter en måned med konstant klipping. Menn som har travle jobber, hus og hage som krever dem året rundt, slapper av på hytta med å klippe plen og stable ved. Lykke har som kjent ingenting med logikk å gjøre. Derav motorsagsymfonien over Stenstrup, med høyfrekvente gressklippersoloer og vedkløyvervibrasjoner i bånn. 

Det er beint fram trivelig, så lenge man nøyer seg med lyden. Like trivelig som folket. Folk som kaller dusjkabinettet brusenisje og stellerommet for pusleplass finnes det ikke noe vondt i. Eller som kan finne på å kalle marsipangriser for mandelmassenasser, setter kål og poteter langs vegen og ber deg betale i en boks og som har minst en gjenbruksbutikk per kvartal. Selv bittemå byer som kun har en bensinstasjon og et galleri med bilder som aldri blir solgt, har gjerne en bruktbutikk der man fritt kan gå inn og slå ut med armene, uten å frykte en forsikringssak med fem nuller bak. Det er billig, og det selger. Det er kanskje som Indremisjonens bruktbutikk hjemme i Kirkegata, som har sine faste kunder. De har verken mer veggplass eller hylleplass enn oss andre, men kollega Bjørn Andre skjønte sammenhengen, sist gang han laget reportasje der. - Di gir det fra seg den eine dagen, og kjøre ner å kjøpe det tebake dagen ittepå. 


Alt for en god sak. Fine folk det og. 





                  Dansk gjenbruk langs vegen. Skrot til en krone stykket



                Visne solsikker. Men så er de billige da :)



Danske menn får bare ha slipsene sine i ca to år. Da blir de skjørt. Gjenbruk på sitt beste 


Livsnyter 1: 90 år, stokk, flip flapper og solhatt 




Livsnyter 2: Det pøser, uterestauranten har kun en parasoll. Danskene gjør seg så smale de kan, for å nyte sin kaffe ute


Livsnyter 3: Uten følge. Men like glad. Slipper å dele sigar og helflasken :)


                                         Livsnyter 4: Uten kondomdress

Thursday, August 7, 2014

Brilledogg og butikkterapi




-Ingen av di e` skarpe! Maen sitter på Fløyrestauranten i Norges eneste utenlandske by og er lettere misfornøyd. Ikke med knivene i skuffa, men med de nyknipsede bildene av den klissvåte utsikten.   

Et par minutter senere er humøret tilbake. En intens og umiddelbar feilsøking avslørte at  uklarheten ikke skyldtes for lang lukkertid, men dogg på brilleglassene. Og at kånå burde ha sett seg i speilet før hun lo, turen opp på fjellet i den bergenske versjonen av lettere skydekke hadde nemlig ført til en mascaramassaker av dimensjoner. 

Etter å ha brukt serviettene til brillerens og sminkefjerner, er vi enige om en ting. Vi må snarest oppsøke en brillebutikk. - Men det e` kje eg så trenge nye briller alså, sier maen ettertrykkelig, selv om brillene ser ut som er dyppet i gelatin også etter rensen. Han tenker øyensynlig på de rosa nillebrillene jeg kjøpte i England for 40 kroner. Etter litt akkedering er han imidlertid villig tll å tenke på det. -Eg kan jo barra bruka desse som grillbriller, fastslår han fornøyd, og ser plutselig fram til å se forskjell på brune og svarte indrefileter. 




Å gå i butikker er en av de mest underholdende idrettsgrenene vi har. Det er flest kvinnelige utøvere med svart belte i shopping, men mange menn er seige og henger med helt til oppløpssiden, hvis de bare får påfyll i form av kaffe, klokkekataloger med mer glans enn klokker, ei vafle fra skolelevene som skal til Polen og kanskje en egen pepperbøsse til Weberen. Diger og dyr, men like god og unødvendig som veska som matcher skoene en egentlig bare kan sitte i for oss kvinner. Hvis vi har litt vondt i oppmerksomheten kan en dose butikkterapi gjøre underverker. Men både maen og kånå sliter med kondisen i kjøpesentrene, etter en drøy halvtime ser vi ut som om vi har inhalert høyoktan influensavirus. Tørre øyne og tunge kropper der likegyldigheten sprer seg som sopp i våt skogbunn. Så det blir nok ikke nye briller i år heller. 







Vindusshopping derimot er bare gøy. - Se den merklige butikken, utbrøt guttene da vi var i Polen forrige helg. - Ein sexbutikk med barra masse sko i utstillingsvinduet! 18-åringen er langtfra bevandret i forplantningsfaget og skjønte ikke sammenhengen. Den glimret for øvrig med sitt fravær. Den eneste sammenhengen var at to geskjeftene delte lokale. De som ville ha sko gikk nede, de som ikke ville ha klær gikk opp. På gateplan hadde de to hver sin lettkledde utstillingsdukke. En i innsvinget, utringet og lårkort sykepleieruniform foran sexinngangen, og en nesten uten klær foran skoinngangen. - Ein skomodell uten nåke på beinå, sa 18-åringen uforstående og rasket på for å ta igjen storebroren. Mor ble stående igjen foran sykepleieren og undre seg på hvem som første gang så noe som helst pirrende i gangene på helseforetakene. Posete polyester, sandaler bygd for bredbent og trygg gange, opp-ned klokker på brystet og i beste fall, hjemmemalte navneskilt med rødkløver på blå bunn. Forstå det den som vil. Kanskje det kom fra legeromanene utilfredse husmødre piffet opp hverdagen med på 70-tallet? Der den høye mørke Doktor Meister fra en adelig familie faller pladask for den lyshårede, fattige, men hjertegode, smalmidjede og barmfagre søster Natalie. 




I neste kvartal passerte vi en butikk, som så ut som den hadde solgt smør og ikke fått penger. Sliten, som et falmet polaroidbilde av seg selv. - Bruktbutikk, konstaterte 18-åringen. -Bruktbutikk i Polen, det e` brukt det, kom det nøkternt fra eldstemann.  Vi er havnet utenfor turistløypa, og kjøpesentrene med HM og Zarah og Vero Moda. Men hvorfor dra utenlands og kjøpe den samme toppen de har på Amanda og fylle den ut hamburgere fra Mc Donalds, når du kan kjøpe polske Gofry, digre vafler med krem eller en stork i plast fra altmuligbutikken på hjørnet. 




-Eg sjønne meg isje på damer, sier maen, og betrakter posene til familiens kvinner etter dagens butikkterapi. -Di elske alt di kjøpe, men like ingenting di har i skapet. Ke skjer egentligt me klednå når di komme i hus?? Ja si det :) 


                                  Tors ubeduggede Bergen 





En til far og en til mor......




Vindusshopping i Istanbul. For både mor og far




 Matvarebutikk i Kroatia med trøst for far. Egen bar ved utgangen



            Himmel på jord for mor. Sjokoladebutikk i Lucca, Italia




                                    Butikk for far





Butikk for 0,01 % av jordens befolkning. Nisjebutikk som vil noe. Bergen 



                 Verken for far eller mor, kun for Ruben :) 


Sunday, July 27, 2014

Shoppesirkus og superlim



Elefanten med de edle steinene var fristende for den norske sydhavskongen min, men tanken på de to koffertene banket på døren, og elefanten måtte ofres til fordel for sykkelhjelm, sykkelsko, fem shortser, tre skjorter og lim for alle anledninger. 

Limstifter, skolelim, hobbylim og superlim. -Knallabilligt mamma, fastslår poden, og limer fast knaggen på badet i utleieleiligheten med en fornøyd mine. Samtidig limer han neglen fast i huden under, litt ubehagelig, men superpraktisk. Sørgerender er nå en saga blott, det samme er lommepengene. Ungene er blakke som lommetyver på en naturriststrand, men såre fornøyde. Kjærestene hjemme kan glede seg til kjole, smykke, husmorforkle og rulleskøyter. De kjæresteløse sprader rundt i nye slimfitbukser uten plass til velfylte visakort, og drikker redbull for å holde følge med de gamle. Optimister hele gjengen, troende til å kjøpe seg ny lommebok for sin siste seddel. 



                                                                Slimfit


-Du e`kje rige, før du har noge du ikkje kan kjøpa, sa maen og så på ungane med varme valpeøyne. Aldeles tussete etter ungane sine den maen. 
Noen minutter senere er alle tussete, sluken i begge badene er tette og det er ikke land i sikte i noen av rommene.  Men med vissheten om at vaktmesteren er på veg, og at den som alltid har hodet over vann, bare ser toppen av isfjellet, drar mor og far med hver sin ungeflokk på byen for en bedre middag. 





-Ka e` det!? Eldstemann spytter ut spørsmålet med en legendarisk burgerbit fra Hard Rock i munnen, og peker på en hudfarget liten sirkelorm til høyre for glasset sitt. - Hæ? Å, det e` barra ein av strikkane mine, gliser 18-åringen, som ennå sliter med regulering og et bardehvalaktig smil med fire strikker i munnen til enhver tid. For å trøste seg selv, pleier han å skyte fra hofta.  -Strikkane mine ligge på tri kontinenter,  fastslår globetrotteren med det blanke bittet og forsvinner inn i burgeren igjen. 

Nilssens og Hesseberg sine vet å kose seg. Kvelden avsluttes med fyrverkeri. Det er nemlig marked i Gdansk, Jarmark Dominikanski, en 750 år gammel tradisjon med boder, ikke-kinesiske varer, konserter og gatemat.  Fantastisk og fargerikt. 





Etter ei kort natt venter en kort flytur, som ender på Kystbussen, kjørt av Ove  med sunt bondevett, jærvarianten av jaglandengelsk og  minst ei hånd på rattet. Ingen handsfri der i gården. Det var det ikke på ferga heller, da gamlemor først i dokøen fikk en telefon akkurat da det var hennes tur. Til gjengjeld svarte hun i begge ender :) 


                         Du trenger ikke ei god bok på en flyplass, nok av severdigheter 

                                           Tor på tur