Saturday, July 15, 2017

Maen går til filmen


En båttur bør være som en kjole. Lang nok til å dekke det vesentlige, kort nok til å være interessant.




Maen er på båttur, men blir den tredje dagen med 12 grader, byger, blåser og kopper med antiskli under og pulverkaffe oppi begynner han å bli rastløs. Han leier seg en bil i størrelse XS.

– Eg droppa den tredja sjevå te frokost. Detta går veien!



                   


Tuesday, July 11, 2017

Hipsteren vil hjem




Maen har begynt å spare til langt hår, og vil hjem for å få godt grovær. Å stå opp til oppholdsvær ti dager på rad sliter dessuten på verdensbildet til vestlendingen. 

For etter et par solfylte dager i middelalderbyen Quedlingburg med utsikt til alle de middelaldrende er maen forsynt. 

– Eg vil bli hipster, å eg vil spara te «manbun», erklærer han en morgen uten tanke på at han er 30 år for seint ute. 

Men etter et oppklarende intervju viser det seg at det ikke var en forsinket midtlivskrise på gang. Maen har rett og slett lyst til å være i båten, stå opp to timer før alle andre og kjempe mot værsyken med kaffe og kokosboller. 

– Eg kler’ kje den mahognibrune teinten. Nok nå, sier den lett rosa, og følger opp med fakta for å overbevise kånå som har lyst til å bli noen dager til i landet der meteorologene kan våkne til det været de meldte rett før de la seg. 

– I Atacamaørkenen i Chile har det ikkje regna på firahundre år. Der e’ kje møje kollagen igjen hos di der nere. 

Maen har øyensynlig bladd i Illustrert Vitenskap og lest seg opp på mumier på toget. Men egentlig er denne karen lykkelig uvitende om at han blir eldre hver gang han har bursdag. Hverdagen er en fest, og jo flere, jo bedre. Han tror ikke på Woody Allen, som sa: 

– Du kan leve til å bli hundre år, hvis du gir opp alle de tingene som gjør at du faktisk har lyst til å bli hundre. 

– Han he någen løgne lyster. Han drikke sikkert ikkje kaffi, tenker han og får et lett filosofisk utrrykk i øynene. 

Kaffemaskinen ja. Jeg burde jo ha skjønt det. Han vil toge tilbake til Gøteborg og hente maskinen. Så beine vegen hjem og plugge lykken i stikkontakten. 

Og etter litt akkedering sitter vi på toget. Det første av mange. Foran oss ligger 30 timer, åtte ulike tog og ei ferge. Men det visste vi ikke da. Vi er lykkelig uvitende om bråket i Hamburg, brudd på linja, tog som blir så fulle at kommer du på, kommer du ikke av uten å dra med deg to andre reisende og en sykkel som henger fast i sekken din. Pluss ei natt på brisk som får ryggen til ønske den  aldri hadde møtt deg. 

Humøret er upåklagelig. Selv det at de ikke serverer kaffe på første klasse vipper maen av pinnen. Selv om han synes det er litt primitivt med tanke på at alle britiske tanks har vært utstyrt med kokeutstyr helt siden 1945 så soldatene kan lage seg te. 

– Du e’ den finaste av adle, erklærer maen, fullstendig blind for det faktum at det kan ta dobbelt så så lang tid for kåner å være den finaste når de har passert femti. 

Tid en ikke har når det alltid er et tog en skal nå. Men hva gjør vel det? Sola skinner, kaffemaskinen kommer til å komme seg hel hjem og kånå får avverget nok et impulskjøp like før avgang. 

– Dampstrygejern med egå utskydningsrampa, sa ironmaen spørrende på butikken i Quedlinburg. 

Det ble med tanken. Halvannet døgn senere, klokka 02.30 drikker maen sin første kopp kaffe brygget i eget kjøkken. I morgen tidlig skal han på båttur. Godværet har han med seg i en kopp. 


Fra Tors minnebrikke: 











Saturday, July 8, 2017

Byen som ikke visste hva burgere var



Første kvelden måtte vi nøye oss med knekkebrød og et eksklusivt syltetøy på senga

Vi har funnet verdens vakreste by med 1200 bindingsverkshus, noen av dem fra 1400-tallet, en kirke på begynt på 900-tallet, pluss enkelte innbyggere som har blitt med til 2017 på walkover fra middelalderen. Og miraklenes tid er ikke forbi, ikke en eneste Starbucks, H&M, Zara, Primark eller McDonalds. 

Vi kom ikke inn på nett på hotellet en gang. Vi kom faktisk ikke inn døra heller, for den stengte de klokka 20.00. Presis. Og vi som hadde vært fremsynte nok for en gangs skyld til å bestille hotellrom. Via et stormasket nett maen til stadig datt ut av på toget, men dog, det hadde vitterlig gått 590 kroner ut av kontoen i et lyst øyeblikk.  

Men der satt vi altså, på trappa i den lille byen Quedlinburg, to store sekker med hver sin slappe, svette femtiåring i stroppene. Vi ringte hotellet, og ble belønnet med hornmusikk og åpningstidene. 
Ikke et menneske var å se, før den første av en lang rekke eldre menn kom anstigende. Han hadde vært ute i hardt vær og fått nesa sydd på igjen. Det kunne vi se av de blodferske stingene. Maen prøvde å lokke ham til seg med valpeblikket. 

– Se, eg e’ kje farlige sjøl om eg ikkje he dusja på lenge, du kan ta meg på auene viss du vil, prøvde han å signalisere. 

Det funket! Mannen var velvilligheten selv og slapp både oss og kona inn i lobbyen. Det viste seg at de bodde på rom 206, og hadde nøkkel til ytterdøra. Nøkkelen til rommet vi hadde betalt for var derimot ikke å oppdrive. 

– Me ringe nødnommeret, sa maen. 

Det viste seg å være direktelinja til direktøren, ikke til akuttmottaket. Han så ut som han lød navnet Amadeus, og var også velvilligheten selv, men påpekte at det slett ikke var greit å møte opp etter at rosignalet var gått klokka åtte. Bestillingen vår var derfor slettet. Vel, vel, det ordnet seg, og på veg opp til vårt nye rom 210 banket vi på 206 slik vi hadde lovet, for å forsikre mannen med den skamferte nesen at vi var trygt på veg i seng. Det skulle vi ikke gjort. Det var jo ti minutter siden vi hadde lovet det, og på den tiden hadde han rukket å sovne. 

Snart sov vi også, og våknet til sol, 30 grader og en uoppdaget by. Og hvilken by! Vi måtte sjekke kartet enda en gang for å få bekreftet mistanken, jo, Quedlinburg ligger i det gamle Øst-Tyskland. Ikke rart at den var befriende tom for kjedebutikkene som gjør mange av de europeiske byene kjedsommelig like. Japanske turister var heller ikke å se, det er første gang vi har slått dem på målstreken på en av destinasjonene på verdensarvlista. 

– Men ka e’ det me folkå, undret maen. 

Nesten ingen så ut til å være under 70, og rullatorbruken var betydelig. Maen ble filosofisk. 

– Livet går fort, me må smila mens me har tenner, sa han og så fram til å sette de i en saftig burger. 

Han hadde funnet Quedlinburger i menyen. 

– Borger, sa den tyske kelneren uforstående med hevede øyenbryn.

– Yes, I will show you. I want a Quedlinburger, sa den burgerhungrige med stor selvtillit, og pekte på Quedlinburger Schweinebraten mit Salat. 

–Aha, sa kelneren og strevde med å skjule smilet i sitt skjeggløse ansikt. 

– Das ist die Stadt. 

Det var det det var. Stekt svinefilet fra Quelinburg. Maen skiftet gir og gikk for pannekake med is. 

– Han trengde’ kje heisa øyenbrynå te topps bare for det, sa han og kom til å tenke på noe. 

Det  var virkelig ikke en ungdom å se denne første formiddagen. Og de få unge jentene vi så senere på dagen hadde ikke langt hår og prikk like øyenbryn. 

– Liga greit, så sleppe di å styra me di brynå. Husk Mona Lisa eigde’ kje øyenbryn. Ikkje ett! Se sjøl. 

Men neste formiddag var utsikten fra utekafeen totalt forandret. Da var det nesten bare unger på torget. 

– Eg sjønne opplegge nå. I mårå komme adle di så bruke briller, på torsdag komme di me sjegg, sa maen. 


Ordnung muß sein! Det må det for oss også. Vi må rydde plass til de nye Mallorcablusene og sette kursen nordover. På ett av togene kommer vi nesten ikke inn. Vel inne blir det nærmest umulig å komme seg ut.  

Slik Tor ser det: 





















Friday, July 7, 2017

– Kor ska me sove i natt?

Vi sutrer oss til ei gratis sovevogn de luxe på ett tog, blir kastet av et annet og havner på Sidesporet. En brun pub som tenker grønt og selger to Tuborg for 20 kroner. *Ansatte i NSB og og SJ frarådes fra å lese videre, da uregelmessigheter vil framkomme. 




Vi er på veg fra nord på jakt etter varmegrader. Den ene langermede genseren vi har med oss er hvit, rettelse, – den var hvit. De to første timene. Så nå vil vi reise dit folk kan kle seg etter kalenderen og bruke singleten vår. Med andre ord vi må over på Deutsche Bahn via Stockholm, Malmø og København. 

Klokka er 21.30 og vi sitter på stasjonen Gud glemte i de svenske skoger sammen med en pensjonert direktør med pondus og utestemme. Han vil absolutt spille poker med oss, men vi blir reddet av at kona med whiskystemme ringer og snakker om de nye underbuksene hans. Nei, vi lyttet ikke, han snakket med kona på høyttaler. 

Dessuten har maen annet å gjøre. Han sitter med lett underbitt og Ivo Caprino-øyne og tar inn i sin alltid positive sjel at alle billetter sørover er utsolgt. Det sier SJ-appen han nettopp har klart å knitre ned på telefonen. Direktøren tvers over bordet er like lugn på våre vegne, han har nemlig fribilletter på ferga til Åland vi kan få om vi kommer oss til Stockholm. Han og kona drar dit en gang i måneden og handler alkohol og smykker.

Men maen begynner å bli tynnslitt av både direktøren og bleia noen har kastet i søppelbøtta i det spartanske venterommet, og må plutselig kjempe mot en akutt lengsel etter den nye kaffemaskinen sin. Den som ble stående igjen i Gøteborg. Heldigvis kommer lokføreren på jobb og låser opp det tomme toget, som appen sier skal bli helt fullt når direktøren og en håndfull andre kommer på. Vi tar sikte på restaurantvogna. Kanskje vi kan slumre over en kald kaffe de neste ti timene. 

Og der inne snudde lykken, som den i grunnen alltid gjør. For der satt lokføreren, konduktøren og servitøren i hyggelig lag. Og jo da, alle setene var utsolgte, men ikke sovevognene. I grunnen var det nesten ikke annet enn senger på dette toget. Og sånn vi så ut fant de ut at det var best å få oss til sengs. Visakortet vårt vil han ikke se en gang. Vi er utenfor urbane strøk, her er det lov å være grei. 

 – Eg he aldri dusja i 116 kilometer i timen før, sa maen lykkelig.

Lykken varte og rakk, til Malmø, over Broen og helt til København. Men varmegradene lot vente på seg. 

– Tordner det? 

– Broga ved, det e’ ein trillekoffert, sa maen. 

På toget til Hamburg ville de ikke ha med to tilårskomne togloffere uten plassbilletter og et skrog under sekken som sannsynligvis ikke tålte å stå i fire timer, dermed måtte vi pent pelle oss av. Redningen ble Sidesporet, puben der brunfargen i sin tid ble oppfunnet. Den var så brun at  pensjonistene ikke trengte å dra til Syden. 

Da klokka var 11 hadde de fylt to bord, og det var nesten som å være hjemme på Totalen. Bare at kaffen var byttet ut med halvlitere, at dekoren på veggene bestod av strippebilder og at klimasatsingen deres var to grønne Tuborg til 20 kroner. For ikke å glemme kjederøykingen. Danskene har jo også røykelov, som gjelder i hele Danmark unntatt der klientellet er over 75 år. Da slår Mattilsynets lov om salting og røyking inn.

– Eg tror heller eg vil bli gammale og gå med egg på slipse hima, sier maen idet vi entrer toget med kurs for Tyskland.

Foran oss setter en eldre mann med høyt bukseliv og en hatt med fire utagerende fjør i bremmen kurs for restaurantvogna. 

– Han ser ut som han har sykla rett på ei måka, fastslår maen. 

Om noen timer skal vi sitte på ei trapp utenfor et hotell i en by vi aldri har hørt om før. Eieren har kanskje gått og lagt seg. Han åpner i alle fall ikke døra. Utenfor står det et skilt med et langt telefonnummer merket Notfall. 


Fra Tors minnebrikke:



















Wednesday, July 5, 2017


Maen har glemt hvor han har lagt planen



– Hvor er planen? 

Maen la en vanntett plan for togturen gjennom Skandinavia, men nå har han glemt hvor han har lagt den. 

En ny studie viser at tog kommer lengst om det går på skinner. Dette er forsåvidt barnelærdom for maen som er oppvokst på Svillehavskysten, ja faktisk er jærbuen som en skriftlærd å regne når det gjelder statsbanene. Derfor kaster vi aldri bort dyrebare ferieminutter med å lese kart eller bestille plassbilletter.

 –  Alt går på skinner, sier maen, og ser ut til å ha glemt at NSB setter inn buss for tog mellom Stavanger og Moi i og mellom alle skoleferier.

Men nå har han altså lagt en plan et eller annet sted. På den stod det: 
*Tog fra Stockholm til Mosjøen
*Tog fra Mosjøen til Finland

Og fram til Jämtland og Härjedalen går da også alt som det skal for herrefolket med sekk. Helt fram til den uanselige stasjonen Storlien som ikke er stort større enn skiltet det står på. På grensa, - til det som er mulig for de som ikke finner planen sin igjen. Det er nemlig fullt på toget til Mosjøen. Og i motsetning til togene vi pleier å bli fraktet med nede i Europa må alle reisende ha et sete. Eller to, om en skal være anatomisk korrekt. 


– Næste lædige e´natt tæll onsdag, da har æ ætt sæte ledig, opplyser kundesenteret til NSB på den andre siden av grensa.

Det er fem dager til. Maen ringer SAS. Fullt. 


– Ingen problem. Me ska te Finland, sier den bekymringsløse og finner fram kartet. 


– Ke betyr alt detta kvita itte Kiruna? Kor blei det av stregen? 


Vi oppdager til slutt det alle svensker vet. Det går ingen tog til Finland. Plan C, – vi leier bil, en flott Volvo XC60 som innen vi får lagt sekkene i den ble rammet av Jensemann-syndromet og krympet til en bitteliten, blå Singer. 


Men hva gjør vel det? Vi får plass til alt unntatt planen. Seks timer og en picknick senere triller vi inn i Mosjøen og vekker onkelen te maen midt på natta. Det er duket for fest og basar. 


– Kom inn! Har du klæppt tåneglan? 


Midt i Norge går de rett på sak. Og etter litt søvn går vi rett på byen for en bedre middag og en utførlig innføring i innbyggernes laden og gjøren. 


– Gje aldri navn te den grisen du har tenkt å spisa, sa maen over en navnløs biff. 


Onkel som er mer kjent med den lokale faunaen bestilte kveite. Kånå hadde nok med å få med seg passiaren med de passerende.


Om mannen som vant EM i «Troilltryne» på walkover etter å ha lagt på seg fire kilo i ansiktet. 
– Å det bærre på den eine sia!

Om Skodaforhandleren som ikke tok i mot brukte Skodaer. – Æ sell skit, æ kjøp'kje skit!

Om Luja, – Lund og Jakobsen som drev firma sammen og og solgte campingvogner. Helt til Jakobsen solgte seg ut. 
– Nu e’ det bærre Halle-luja. 


Ute på gata passerer vi en gjeng pensjonister som ikke drikker kaffe på Totalen, men øl midt i gata. 


– Kos dåkker, roper onkel. 


– Vi træng væll ikkje kos oss om vi drækk, roper de gamle. 


– Ny boksa, spør onkel en 55-åring med et gabardinlignende bentøy, 


– Æ fækk an på kjøpe då æ kjøpte lausbart, repliserer den bukseskledde. 


– Gløm det, sier kånå, som allerede har velsignet kjøpet av en ti kilos kaffemaskin, et par spasersko og et par slippers. 

– Du kjøper ikke løsbart! 


Fra Tors synsvinkel: 













Monday, July 3, 2017

Oddsene for å gå inn i en butikk og komme ut med det du skal 



Caffe latte med krem og lite slingringsmonn

Hvor stor er sjansen for at du kommer ut av butikken med bare den ene tingen du gikk inn for å kjøpe?

– Fem milliardar te ein, tror maen, som i mange år lot være å bruke handlevogn eller kjøpe pose for å kunne komme seg ut av butikken med maks tre ting. 

Det holder han seg til ennå. Han har aldri sagt noe om pris vel å merke, så da han tok med kånå for å kjøpe is under båtmessa i fjor og kom hjem med en daycruiser og to kroneis var han såre fornøyd. 

– Det gjelle å verra tro mot konseptene, ikkje gå fra di, sa maen, som mener at det er risikabelt å spare til spesielle anledninger siden selve livet er en spesiell anledning.  

Så da vi satte kursen nordover etter å ha kjøpt kaffemaskinen i Gøteborg, hadde han komplettert konseptet sitt med to par sko. Det ene paret var litt i minste laget, men det var sannsynligvis et lurt trekk med tanke på bekymringene som nå burde ha meldt seg hos to tilårskomne togloffere. Den mest effektive  måten å glemme problemene sine på er jo å gå med for små sko. 

Men ennå er lykken bare en kopp unna. Og lykken står oss bi opp til Stockholm, videre gjennom Härjedalen og Jämtland på veg til Nordland. Der kunne turen ha stoppet brått. Av mange åpenbare grunner. Vi tenkte å ta toget til Mosjøen eller til Finland, men det viste seg å være fem dager til det var ledig sete på toget til Mosjøen. Og til Finland? Dit går det ikke tog. Fly? Fullt. Maen tusler bort til tenkeboksen på de nye slippersene. 

Men sola skinner, og kaffen i Jämtland er minst like god som hjemme. Tanken på at ingen har lagt planer for å bli blakke, ese ut av klærne sine eller gjøre feil valg streifer ingen av oss. Du vet, alle de tingene som skjer når du ikke har en plan. Og ikke leser kart eller bestiller plassbilletter. 

– Adle dei tingå e’ selve ferien, sier vismannen på veg ut av tenkeboksen. Med seg har han av alle ting en plan. Følg med i morgen.


Sett med Tors øyne: 













 Hotell med vinger
















Friday, June 30, 2017

Maen har doblet idealvekta!




Maen klarte å doble vekta over natta. Nå klarer han nesten ikke å føte seg. 

Det var på den korte, men intense shoppingrunden på reisens andre dag at vekta løp aldeles løpsk. Maen hadde ennå ikke kommet seg helt etter prøvelsene i klesbutikken, da han intetanende tuslet inn i interiøravdelingen med guarden nede. Og der stod den. Maskinen maen har ønsket seg i over et år. Under et Rea-skilt med 40%. 

Maen hadde ikke sjangs, etter 40 sekunder var han solgt. Et par minutter etter det igjen var kaffemaskinen også solgt. En Jura F9 på 9,6 kilo. Pluss 1,2 kilo bruksanvisninger på 40 ulike språk. Minus kartongen. 

– Det är därför det är så billigt, sa ekspeditøren, og lovet å bandasjere maskinen på gammelegyptisk vis. 

Og vi som har vært så puritanske i pakkingen at vi ikke har tatt med annet enn truser og tannkrem. 

– Der ser du kor lure me va! Reise du me ein tomsekk e’ det bara å kinna på, sa maen. 

Men tror du kaffemaskinen kom oppi sekken? 

– Der ser du, sa maen for andre gang. 

– Me kan jo itje slepa ein kaffimasjin ront heile, halle Europa. Må broga ved! 

Og det gjorde han. Brukte vettet for det det var verdt i etterkant. Maen er nemlig lur som ei løve, synes han, og lener seg til arabisk visdom. En hær av sauer ledet av ei løve vil alltid vinne over en hær av løver ledet av en sau, heter det i et av ordtakene deres. Med andre ord, maen er løve, kånå, kiloene og konduktører er sauer. 

Dermed troppet han opp med den mumifiserte kaffemaskinen i lobbyen på First Hotel G, der vi nettopp hadde sjekket ut, satte de viljefaste valpeøynene i den unge resepsjonsisten og la på et megetsigende sukk. 

– Vad har du köpt, lo hun. 

Så nå er vi på veg videre uten kaffemaskinen, men med returbillett til Gøteborg. 

– Eg konne jo ha gjort mitt for å hålla kiropraktoren i arbei i nergangstiene å komt him me kaffimasjinen i sekken å ryggvirvlane i ein påse, men vede vant igjen, sier maen tilfreds. 

Og snart skal han komme til å dra visakortet igjen. Følg med i morgen. 


Sett med Tors øyne: