Campen for tilværelsen

Chiller´n på camping

16-åringen gjør det han kan for å bli stemt ut, men fremdeles er alle fem påmeldte med i den rullende realityen. Om ei ukes tid blir det bare fire, og da må mor bare krype i det sure eplet. Jeg kjører som en innfødt harding på smale veger, smyger campingvogna mellom røde rutebusser, bunnløse fjorder og innpåslitne fjellvegger uten å blunke, men rygge? Lukeparkere i et byggefelt av bobiler, parasoller og paraboler, gigantiske gassgriller, fortelt med flatskjermer og fjorårets salonger, svenske ektepar med klogger og gule joggedresser, franskmenn med fjellsko og tunneltelt? Faren for at N-merket bakpå vogna skal få konkurranse av utenlandsk blod føles overhengende.

Og så er det alle mennene... Du vet, den typen menn som henger over gjerdet og ser på at nabomannen jobber, som vet mest, men gjør minst. De finnes i hopetall på campingplasser, menn med mager og meninger. Det er de samme guttene som forlystet seg med å sitte i vegkanten og skrive bilnummer dagen lang på sekstitallet, nå sitter de bak tujaene på terrassene sine og observerer nykommerne.

Men campinglivet har sannelig sin sjarm. Jeg ble deltidsnomade på syttitallet, tiåret da teltene var oransje og håpet var lysegrønt. Økonomien var til tider like stram som buksestrikken i oppgangstider, men på ferie skulle vi! Bilen gikk på trass eller nåde alt etter vær og føreforhold, noen ganger på ingen av delene. Den brukte uansett alltid mer vann enn bensin, der den putret seg over Haukeli med en temperatur den gule dobbeltdekkeren av et propanapparat bare kunne misunne den. Hva gjorde det vel at mamma og jeg måtte springe etter Cortinaen opp hele Måbødalen? Neste morgen våknet vi til sol på teltduken, badstutemperatur inni den storblomstrete teppeposen, reiseradioen, smør med solsmak og nyrørte bringebær fra grøftekanten. Dagene gikk med til å klø på ferske myggstikk, bade i fjorten graders vann og mase om is. Var vi heldige kunne vi spille bondesjakk på ryggen til pappa. Han hadde kongelig hud og var overhodet ikke skapt for et utendørs liv. På den tiden var det helse i hver trøye, noe som etter ti minutters sol skapte et kledelig og praktisk mønster.

Men nok nostalgi, til verket. Full fart bakover med kor og orkester, i form av et heftig akkompagnement av mann, barn og menn. – Rett opp! Legg over! Høyre! Höger! Venstre! Rett opp! Stopp!! Stanna! Jeg skal bli en racer på retrett, selv om det kjennes naturstridig. Har du noengang sett en snegle rygge?