Dag 10: 

Strømpedjevler og stresslesser 

-Eg fryse, sier maen og legger kashmirsjalet te kånå over knærne. -Eg vett`kje ka dåkke kalle det i Italia, men i Norge hette det air condisjen. Kan dåkke skru an av? 

Vi er på veg til Innsbruck på et trekkfullt tog. Det ble planlagt for noen timer siden ved hjelp av dartmetoden. I og med at mobildataen ble slått av på danskebåten, har vi med papirkart og imaginære piler, som vi kaster rundt i Europa. Siden i går kveld har vi vært både i Liechtenstein, Luxembourg, Beograd, Ljubljana, Stockholm og Praha. 

Vi landet på Østerrike, siden maen ikke har vært der før. Nå har han riktignok ført landet opp i sin egen Tripadvisor med referanse til alle steder han har vært i utenom Klepp, men Østerrike er kun loggført med 23 sekunder på en perrong, da han hjalp en mann av med kofferten i fjor.

Vi stod i senga kl 06 i Corniglia i morges, da kirkeklokkene hang seg opp og ringte dobbelt. Nabokona var allerede oppe og hadde vaskekjolen på. Gamle Francesca bruker mer klær på en dag, enn Gandhi gjorde i løpet av et helt liv. Hun står tidlig opp, tar på den blomstrete husmorkjolen og lufter sengetøyet, bytter til bykjole og går på butikken, så solkjole for en kaffe på balkongen, igjen bykjole for å kjøpe eggene hun glemte i sted, rett i husmorforkleet for til slutt å ende opp i la grande finale: finkjolen rett før mannen kommer hjem fra en lang dag på torget med de andre gubbene. 

Vi for vår del hopper rett i togklærne, bukser med knær og t-skjorter med flekker som ikke er synlige for det menneskelige øye, når den som eier øyet er 45+. Etter ei drøy uke på tur er maen tom for reine sokker og gjør som jobbmaen Jarl Vidar, går barbeint i skoene. Dilemmaet hans når vi skal lage hjemme-hos-intervjuer er alltid: er det mest uhøflig å gå inn med skoene på eller å komme inn barbeint?

Men maen lar seg ikke plage av slike grublerier, dessuten har han fått både varmen og beslutningsevnen tilbake. Etter ei kort natt i Innsbruck, klokka 08.25, tar han inn et budskap på langbølgesenderen under luggen. -Me ska te Tsjekkia! Som sagt, så gjort. 08.55 står vi på perrongen med sekkene på ryggen, shamporester i håret og hotellfrokost i magen. Første stopp er Linzl med Eurocitytrain. I forhold til lokaltogene vi har reist med den siste uka, er dette som en intergalaktisk friksjonsfri tube der vi sluses fra stasjon til stasjon. Vi ser enda mindre førsteklasses ut enn vi gjorde for ei uke siden, men vandrer strømpeløse og med stor frimodighet inn i det aller helligste, businessklassen. Her er det stresslesser med anatomiske rygger og gratis drinker. -15 Euros, sier den østerrikske konduktøren tvilende, og tenker i sitt stille sinn at så mye har vi ikke greid å samle i hatten, uansett hvor lenge vi har sunget på torget. -Det ska`kje stå på penger, sa maen. -Me tege to! 

Så nå sitter vi her og nyter livet så lenge vi kan. I kveld må vi vaske strømper. Forresten, det skal nok heller ikke stå på penger for mannen som har 233 halve strømpepar. Like vanskelige å pare som pandaer i fangenskap. Jeg tenker vi ender opp med å kjøpe fire nye strømper, kanskje de selger dem en og en? Hadde vært like greit.  

Strømper kan bli store og stygge, om de ender opp på soveromsgulvet i en sur tilstand. Menn liker å slappe av før de vasker klær eller legger dem i skittentøyet, kvinner liker å slappe av etterpå. Slikt kan det blir skilsmisse av. Så se opp for strømpedjevelen. The devil is in the details:) 


Jernbanestasjonene er våre porter til det fantastiske og ukjente. Gjennom dem forsvinner vi ut til eventyr og solskinn.
-Edward Morgan Forster