Dag 4: Hvor blir det av Harry Hole?

Fjerde dag slår vi øynene opp i Chur, et fredelig lite hjørne av Moder Jord. I fjerde etasje på et firestjerners hotell.  Maen er ennå glad han ikke sitter fast i heisen. Og da mener han fast i heisen. Sveitsisk økonomi ser ut til å være omvendt proporsjonal med heisstørrelsen.

Men ut kom han og kunne nyte en liten Toblerone på puta, taxfree-sjokoladen vi trodde vi likte på 80-tallet, og en klokkeradio med bølgebrus og fuglekvitter. Alt i alt fortjente både hotellet og byen stjernene sine. Men før kvelden var omme var det like før vi så stjerner i samme by, og det var da vi kunne trengt Harry Hole live. Men først skulle vi til Italia.

Og for en reise det ble. Fire og en halv time hver veg, langs en av verdens vakreste jernbanestrekninger. Gratis med vårt fra før rimelige Interrailpass, en slags statlig berg- og dalbane med andetappande utsikt bak hver sving ( kan noen komme opp med en norsk oversettelse av breathtaking?).

På toget traff vi Werner, en eldre herre, som ikke så en dag eldre ut, men distingvert som bare menn kan bli. Han snakket til oss på sveitsertysk, og vi forstod hvert ord, trodde vi. – Nå kjefte han og, sa maen og la den begeistrede jærske kommentatorstemmen sin på hylla for en stund. Men Werner kjeftet ikke. Han forstod den indre betydningen av jærsken og lot seg villig rive med i begeistringen.
–Ôffnen Sie die Fønster, sa Werner, som var ingeniør og hadde bygget et av lokomotivene på Râtische Bahn gjennom Alpene en gang på 70-tallet. Og maen lot seg ikke be to ganger. Opp med vinduet, ut med linsa. Tusen bilder av Thomastoget. Fire togbytter  sammen med maen fra lavlandet, som stod i jumper og jesussandaler sammen med turister i fjellsko, staver og vindtette anorakker i 2200 meters høyde.  

Deretter  lunsj i Tirano. Før vi tok toget tilbake til Chur, der to jegere tålmodig satt på post på jernbanestasjonen og ventet på kveldens bytte.

-Se `an varme opp te slåsskamp, sa maen, som en gang var lovende i karate, og pekte på en velbygde, velkledde mørkhuda hunk. – Ka då, lurte kånå, som tolket alle tøyninger som et tegn på stive skuldre, en tilstand som fremkaller medlidenhet, ikke frykt. Men halv time senere var vi begge tørre i munnen , skjelvne i knærne og lurte på om vi noen gang kom fram til Slovenia, eller om Chur ble endestasjonen. Og hvor blir det egentlig av Harry Holene når du trenger dem?

Ran og overfall har økt i Sveits, Europas nøytrale, fredelige alpenasjon. Men i dag var marginene på vår side, ellers hadde vi blitt et lite nummer i statistikken. To slitne backpackere fra de høyere aldersklasser, med tunge sekker, fotoapparat og pengeveske glitrende på magen. Iført sandaler, ikke akkurat fottøy å forfølge lommetyver i. Etter en nervepirrende halvtime, der den kriminelle katten lekte med musen, hoppet vi på toget, bare for å oppdage at forfølgerne kom hakk i hæl.  De satte seg strategisk til i hver sin ende, for å se hvor vi gikk av. Vi trasket frem til 1. klasse, forbi en eldre dame uten så mye som en paraply å true med.
–We have trouble, two guys are chasing us, sa jeg andpustent til to togansatte som satt foran på 1. klasse. – Nächste Station ist Sargans, smilte den enspråklige jernbanemannen. Vi var med andre ord på egen hånd, og nå måtte vi våge av oss av, for å komme oss  på nattoget til Ljubljana. Til alt hell skulle den tysktalende konduktøren hjem til kona og spise sein middag nettopp i Sargans, så vi hoppet av og fotfulgte mannen så langt vi kunne, før vi våget oss opp på perrongen. – Me har rista de av oss, fastslo maen, og la nøkternt til. – Me hadde `kje hatt sjangs vettu, med den tunge sekken på ryggen. Ett velretta slag, å me hadde logge så to biller på ryggen og kava med armar og bein.  

Litt klokere satte vi kursen mot den eneste seks-sengs sovekupèen som hadde ledige plasser. Vi gikk en lang spennende natt i møte.

Strekning Chur-Tirano-Chur-Ljubljana.

Tredje hengelås satt på et nettinggjerde i Tirano

Togturen sett gjennom Tors linse: