Dag 8: Intetnett

-Do you have wifi, sa maen, og minnet seg selv på å ikke la det bli en vane å snakke engelsk i utlandet. 

–Wifi, utbrøt konduktøren og slo ut med armene. – This is a serbian train!

Dermed fikk vi mer informasjon enn vi hadde bedt om. De serbiske togene er annenrangs, konduktøren var ikke serbisk og forbrødringen mellom folkeslagene er ikke helt i mål. Men serberne er ikke alene om å ha krøttervognlignende tilstander når det gjelder internett. Etter Kristiansand har vi stort sett vært på skinner, men aldri on line eller on time for den saks skyld. Tyskland var så nær, så nær. Der var 1. klasse helt etter boka, hver mann sin stikkontakt og wifi-klistremerker på veggen. Det eneste aberet ifølge den gemütliche konduktøren var at nettet ikke fungerte før etter Mannheim på grunn av alle tunnelene.  -Ta to, sa maen, som ikke har opplevd krigen, men likevel synes det er godt å ha en ekstra av det meste. Som sagt så gjort, 2 x 24 timer ble behørig bestilt og belastet, men da vi endelig var ferdig med tunnelene og vi satt der med hele verden i fanget, nærmet vi oss den sveitsiske grensa og nettet forsvant ut i det store intet.

-Gi en mann en fisk og han har mat den dagen. Gi ham internett, og han forstyrrer deg ikke på flere uker, sa Dave Barry.

Men hva skal vi med nett, når toget er som en nonstop-pose? Forretningsmannen med skjorte, stressnakke og avis, - bestemora med barnebarn, briller og billetter med altfor liten skrift, - småbarnsmora med vogn, tre tåteflasker og et blad hun aldri får lest og unge interrailere med telt, sko og sovepose utenpå sekken og skittentøy inni. – We should eat more, sa de to amerikanerne i 20-årene vi traff i går. – We`ve mostly been drinking. Vi som spiser oss gjennom Europa nikket oppmuntrende til hangover-guttene, som viste seg å være en stykk politimann og en bilselger fra Chicago. Politimannen sov, og bilselgeren tok bilder av trær og lyktestolper langs skinnene, slik at familien hjemme kunne se for seg de flotte motivene bak trærne. Kjekke gutter, som da vi skulle av, hadde funnet fram matposen sin fra hylla, full av frelsekost,- sjokolade og barbeque chips. 

   

På vegen gjennom Østerrike traff vi Helen og Gary from downunder, ekteparet som flyttet til Australia fordi det var så kaldt i vannet på New Zealand. De fjorten gradene i Kvalsvik ble et naturlig ikke-tema, der og da virket det mye mer matnyttig å lære seg hvordan man lettest kan bli spist av hai. Da bader du i 4-6-tiden om morgenen eller rundt solnedgang, helst i en selaktig våtdrakt. Eller du svømmer i en av kanalene etter et nachspiel. Eller som Helen og Gary gjør det, stikk motsatt. Bader midt på dagen og reiser Europa rundt med bagasjen på  hjul, beina i behold og et åpent sinn.

På neste tog traff vi Elfrida, som fortalte oss om barn, barnebarn og barnebarns barn før konduktøren kom og brysket seg. – Du sollst in der zweiten Klasse sitzen. – Jille mann, sa maen , di togfolkå e` jammen goe på avsporingar.

Seint på ettermiddagen kom vi til Budapest. Byen der gamle praktbygg står arm i arm og minner om storhetstanken bak keiser- og kongedømmet Østerrike-Uetniske ngarn, det lappeteppet som ble oppløst etter første verdenskrig. Vi lar oss imponere av arkitekturen,- og av taklampa på butikken rett over hotellet. Men blir enige om at det ikke er lurt å slepe med seg ei knuselig taklampe på tog gjennom Europa. Det vil si, vi tenker på det over en kaffe….

Slik Tor ser det