Sandras lille verden

Hun het Sandra og bodde på gata. Hun eide ikke mer enn hun kunne slepe med seg i to poser, likevel holdt hun krampaktig rundt en blomst i flaske og en valp i bånd. 

Jeg traff henne i Porto sist sommer. Hun var til forveksling lik alle de andre som bodde på gata, – lutryggede, forkomne mennesker med pappkrus og tomme blikk. Kledd i billige boblejakker med gamle teppeposer eller flatklemte pappesker under seg. Redde for å virke så påtrengende at de blir jaget, men enda mer redde for å bli usynlige. 

Men våger du å se dem i øynene oppdager du fort at den brukte boblejakka og det skitne skjerfet bare er en kulisse, – den urbane fattigdommens uniformering. Bakom sitter medmenneskene, - forfatterne som aldri lærte å lese, legene som ikke fikk studere, sangerne som ingen oppdaget, bussjåførene som aldri tok lappen. 

– Da jeg var ung kalte de meg Michael Jackson, betrodde Sandra meg den andre dagen jeg traff henne på gata. – Jeg elsket å danse. 

Nå er Sandra en skygge av sitt unge jeg. Tynn og til dels tannløs. Men skjønnheten kan ingen ta fra henne. Den ligger like under den matte huden og siver ut av hver eneste pore når hun smiler. Det gjør hun ofte når hun snakker om hunden sin.

– Nå er jeg ikke alene lenger. 

Hun og valpen bor i oppgangen til klesbutikken på hjørnet over hotellet. Der reier Sandra opp for natta med sommerdyne og pute. Det er bare ett år siden hun måtte flytte ut av leiligheten sin, og hun har ennå klart å beholde sengetøyet sitt. Drømmen om en hybel holder liv i henne. I mellomtiden gjør hun det beste ut av det lille hun har. 

– Jeg prøver alltid å ha med meg en blomst. Den gir meg håp. 

Men da valpen næmer seg blomsten i den halvfulle vannflaska og jeg lar meg rive med av gateromantikken, får den praktiske Sandra meg effektivt ned på asfalten igjen. 

– Den er tørst, sier hun tørt, og sper på med mildt hoderistende smil. 

Jeg gav ikke Sandra penger, jeg fikk meg bare ikke til på gjøre det. Jeg ville så gjerne gi henne litt tid, lytte til historien hennes, klappe hunden og smile sammen med henne. Det føltes feil å forrykke likeverdet mellom oss med noen få mynter. Hun ba heller ikke om noe. 

Den natta vi dro hjem gikk vi innom for å stikke euroene våre under puta hennes mens hun sov. Men jeg burde jo ha visst at ingen sover tungt på gata, jungelens lov tilsier at noen kan rappe dyna di om du ikke har et øye på gløtt. Sandra våknet. 

– Takk, sa hun. – Takk for at dere så meg, takk for menneskeligheten. 

Da jeg klemt henne kjente jeg at hun var syk, huden var altfor varm og hun var skremmende tynn. Jeg tror ikke jeg møter Sandra igjen om jeg drar tilbake til Porto. Vi visste det nok begge. 

— Lov meg at du aldri glemmer meg, ba hun. – Vær så snill, ikke glem meg. 

Jeg lovet Sandra å fortelle dere om henne, om dansedrømmen og om valpen som fikk henne til å føle seg elsket. Og er dere i Porto, se etter henne i oppgangen til klesbutikken like ved Rotunda da Boavista. Lever hun fremdeles kjenner du henne igjen på blomsten i flaska like ved hodeputa.