Dåkkas Majestetar

Ka ska me sei når me tar `an i hånnå, spør JV tjue korte sekunder før vi er framme ved kong Harald.Vi diskuterte etiketten nøye i går, men glemte å konkludere. Nå er vi prisgitt vår egen fintfølelse og fantasi.- Kongen og dronningen, spør den semiroyale. - Nai, Deres Majesteter, sa JV rungende i en tone som antydet diskusjonen var over for hans del. - Eg vett ikkje om eg får te kongeknoting, kan eg sei Dåkkas Majestetar?

Men det var i går, nå er vi fem sekunder unna de kongelige fingrene, som strekker seg høflig, men samlebåndsaktig ut mot oss. Og i det kongen og kånå tar lokaltv-journalisten høflig i øyensyn, glemmer jeg både dialekt og dristighet og puster ut et knapt hørbart: - God aften. Brumlebassen bak meg er plutselig blitt like blodfattig og følger opp med nok et ønske om en god aften.

- God mat av alle slag..... 

Og aftenen blir god den. Vi er i Istanbul sammen med en stor næringslivsdelegasjon på det første norske statsbesøket til Tyrkia. Nå har vel vi nordmenn strengt tatt vært her for tusen år siden, men da kom vi ikke med business class, men vikingskip. Og denne gangen tar tyrkerne i mot oss med åpne armer. Sultanens palass fra 1860 er fylt til randen av tyrkiske celebriteter, kjendiser og presse. Kapteinen på kokkelandslaget og den lokale chefen har jobbet i dagesvis med menyen og serverer ikke mindre enn 20 ulike retter. Tre av dem står på dessertbordet, de 17 andre består av fisk, skjell og skalldyr. Etter de to første har JV bestemt seg. - I mårå ska eg kjøpe meg ein kebab!

Men jeg og de fem hundre andre snoper i sjømaten. Og som et moderne brødunder blir det nok til alle, til tross for at vi er 150 flere enn det som var påmeldt. En rekke lokale har meldt seg på i tolvte time og dukket opp med et følge på to til ti dresskledde bonusgjester. - Typisk, smiler våre tyrkiske venner unnskyldende.

I løpet av kvelden og dagen derpå blir kongen mer og mer kortreist. Vi bor på samme hotell og kan smugkikke på både han og Sonja og de marineblå lekre koffertene deres. - Kjenn på pulsen min, sier en kvinnelig makrelleksportør fra Austevoll og legger hånda mi på hjertet sitt, som lever sitt eget liv i større grad enn vanlig. Ikke rart, kongen er tross alt mer enn et godt betalt frimerkemodell.
Og kanskje er det på hjemmebane vi trenger ham mest. Et statsoverhode som ikke representerer et politisk parti, valgt av deler av folket. Selv de mest presidentvennlige i følget har kledd seg i sin fineste stas og er litt høye etterpå.

Kongeparet må jo tro at hele landet alltid lukter nymalt og går i lakksko. Og at i lille TV Haugaland er dresskoden gullkjole, 115 hårnåler og svart dress.  

Kveldens beste kongebilder

@