Gudinne uten gnist...  

Gudinner er svært populære her på Hawaii...og den mest attraktive av dem alle er Pele, den ildfulle vulkangudinnen, som kom padlende til Hawaii en gang i tiden og forelsket seg i prins Lohiau. Men i går var dama ganske så tassen! Sammenlignet med svovelpredikantene fra Vestlandske Indremisjon jeg hørte på teltmøter i ungdommen, fremstod hun som en kommunalt ansatt sekretær i halv stilling, med innestemme, grå cardigan og fornuftige spasersko.

Etter at vi hadde virret rundt en stund og lett etter vulkanen, med bilder av en ildsprutende Vesuv og Pompei på den indre netthinnen, opplyste en velvillig skogvokter: - You`re actually on top of it right now! Mannen, som  så ut som han var redigert rett ut av en Lassie-episode fra 60-tallet, beroliget de ivrigste av oss med at det var både action, damp og giftig gass, nok til alle.  Og klart, vi burde skjønt at vi var midt i smørøyet, omgitt som vi var av amerikanske turister i Wrangler Unlimited. Hver gang noen av dem kom ut av jeepene, forstod vi meningen med både friluftslivet og vulkansk verneutstyr. Vi hadde også sikret oss med joggesko og lommelykter, men etter en kort rekognosering ble det liggende i bilen. Området var tross alt ikke særlig mer kupèrt enn Rådhusparken.  

Det var virkelig ikke nødvendig å skrive

testamente, jeg tror heller jeg forlater dere bit for bit, øye for øye, tann for tann....  Men litt drama ble det jo, på kanten av det dype 

krateret og dypt inne i fjellet, i en av lavagangene. Guttene forsvant inn i jorden, 

i en mørklagt hule. - Dåkker våge ikkje å komma, ropte de.. og det er jo passordet som trigger alle jenter. Marie måtte inn, og siden lommelyktene lå i bilen, ventet vi til det kom amerikanere med sans for sikkerhet. - Yes, this is just a short tube with an exit, sa mannen og vi la oss på hjul etter lyktemannen. Langt, langt og lenger enn langt, over sprekker og svære kampesteiner ... Taket kom nærmere og nærmere... til vi skjønte at her kom vi aldri ut.  - Me snur, sa femtenåringen, -me har egen lykt!  Det viste seg at lykta var en nøkkelring med en mikroskopisk ledpære fra Clas Ohlson. Etter fem meter tok den kvelden... og det var da vi kjente det alle fire, tre barn og en mor med flip-flapper og en ødelagt nøkkelring... Indiana Jones følelsen kom sigende, -  med fallemmer, flaggermus, hodeskaller og kakkerlakker......

Da vi endelig kom ut igjen, ville den eneste i familien med fornuften i behold kjøre videre. Mil etter mil, gjennom regnskog og ørken, sammen med Michael Jackson og et ufrivillig firstemt kor. The man in the mirror, som var forvist til baksetet av den selvutnevnte femtenårige GPS-ingeniøren, ville på død og liv på kinarestaurant i Hilo. - Eg vil him, sa fjortisen. Han har amerikanske actionfilmer i valgfag, og skjønte med en gang at dette var et skurkerede. - Detta e verre enn American Fear Factor, sa femtenåringen, etter å ha studert menyen på diverse buler.  -Eg foretrekke de megatjokke sjevene te mommor, sjøl om hu bare pleie å skjera heila brøet i to for enkelhets skyld. Men til slutt fant vi kinarestauranten, og til alt hell lovet neonen oss american food as well. 

- American food? No ma`am, this is a chinese restaurant, sa en fornærmet kelner. Vi kneblet ungene og satte oss likevel. Vi skjønte nemlig at vi aldri i livet hadde vært på en kinesisk restaurant før. Den sør i Haraldsgata er bare fake! Her var det kinesisk som i Kina. Ikke så mye som ett eneste unødvendig stearinlys eller røde silkelamper i taket, kun lysrør og respateks. Kommunistbrunt panel på veggene, likhet og kameratskap i hver eneste gaffel. Ingen kniver eller servietter forresten, det må ha blitt klassifisert som korrumperende. Vi valgte buffé, et rikt utvalg av diverse dyr, frityrstekt til det ugjenkjennelige. Kjempegodt og billig, hvis du spiste opp maten din! På veggen hang det nemlig et skilt, til allmenn oppdragelse og med et språk som kapitalister forstår. - If you don`t finish your food, we will charge you extra for the leftovers on your plate! Og jeg som hadde forsynt meg med noe som smakte tare snudd i fett.... Jeg vurderte en Mister Bean, men tekoppene var så små og mennene på nabobordet hadde ikke med seg håndvesker. Til slutt gjemte jeg tareskogen under risen til en av de håpefulle, som satt igjen med en tallerken med haug på etter at han var ferdig. Unger spiser jo allikevel aldri opp maten sin.....