University of the Nations, midt i verden....

Verden ser mye større ut med ryggen til Smedasundet. Og her fra midten av kloden, midt mellom øst og vest, ser den unektelig mer fargerik ut. Men så bor vi midt i et kulturelt kaleidoskop også da, om lag 600 av oss fra 40 ulike nasjoner.

Ungene går på skole her inne på campus, eller forresten like gjerne ute. Historie blir heftigere på lekeplassen, og bare tenk deg biologi med badebuksa på.

Men ingenting er som å få venner fra andre land, her lever fremmedfrykt opp til prefikset sitt, det blir et fremmedord!

- Mamma, eg trenge ein Frozen Hot Chocolate!!? Seks kroner milkshaken på Banyan cafè, fører til at mammaryggraden blir manetaktig minst en gang daglig. Her henger guttene med gjengen sin, en herlig ulogisk ungeflokk der verken alder, kjønn eller kultur teller som opptakskriterier. To norske gutter (14 og 15), en svensk gutt(14), ei koreansk jente(12), en amerikansk gutt(12) og ei amerikansk jente(16) spiller ping pong, snorkler, går på kino, spiller basketball og fjoller rundt. Og guttene snakker engelsk med svensken, også når de er alene... - Enklare det, sier fjortisen, som nok kommer hjem til Tysvær som en omvendt Cleng Peerson.

Sammy er chef og koker x antall kilo ris hver eneste dag. Ja, ris hver dag! Til kylling, biff, fisk, suppe og brød....Med så mange koreanere i matvegen er det et must. Fint for oss, som har en picky femtenåring. Ris med ketchup holder ham i live og gjør ham til en levende legende. - Ketchup on the rice??? Vantroen står skrevet utenpå dem, i det amerikanerne svelger loffen med peanøttsmør OG druegelè. Matpakkene i klassen til jentungen er en verdensomseiling fra smarties til sushi. Alle disse menneskene vi ikke ante eksisterte for noen uker siden er blitt en bonus fra ende til annen.

Jeg tror ikke jeg kjente en eneste koreaner før jeg kom hit. Og de er virkelig noe for seg selv,- som i for SEG selv. Jeg kan like gjerne legge kortene på bordet, jeg trodde vel nesten ikke jeg kunne se forskjell på dem. Eller for å sitere Diego, fargerik kollega i TV Haugaland: - Kjipt å bli kjendis i Japan! Ikkje en sjel som kjenne deg igjen på gatå!

Myth busted! De kommer i alle fasonger. Smileøyne har de riktignok alle, men det er vel bare sjarmerende?

-Nai, det e det vel ikkje, snøfter femtenåringen, med humør som en vestlandssommer. -Tenk å smila døgnet rondt, enten du vil eller ikkje!