KARBOKAFFE...

Jeg har i årevis slitt med et sosialt handikap, som har vært helt på grensen til å sette meg utenfor det gode selskap. Jeg liker ikke kaffe, -begriper ikke at folk vil beise innsiden med det brune beiske bønnebrygget... Nå har jeg riktignok drukket noen kopper i årenes løp, i selskap hos eldre damer med tynne porselenskopper, som blir lett altererte hvis de ikke får fylle dem. Og som roper til mannen med vaklevorne knær og hofter med slark i: -Gustav, kan du gå i kjelleren og se om vi har brus?

Men nå begynner smaksløkene mine å modnes! Kaffen på Hawaii er den beste i verden, sier markedsføringen, og jeg er tilbøyelig til å gi den rett. Det vokser en busk rett nedi hagen her, men ellers er det kun kaffe i kopp her nede ved sjøen. Det er for tørt og varmt, men bare noen kilometer oppi fjellsiden, ved Holualoa, er det kaffeplantasjer på størrelse med rancher i Texas. Trærne blir levert i sympatisk størrelse så lenge Moder Jord får det som hun vil, og bønnene er lette å plukke, om en har hodet med seg. Nytter ikke å plukke som de profesjonelle plukkerne hjemme, med bærplukker, rubbel og bit.

Det er nemlig bare de knallrøde som er modne, og de plasserer seg passe utspekulert midt inne i klaser med umodne hvite og vissenbrune, som ser ut som om noen allerede har traktet dem. Så skal skallet av, før bønnene legges til tørk i sola. Da blir det Hawaiian Coffee. Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg drikker den bar, selv om den ikke er kruttsterk. Den må ennå være beskjeden og blakket, med store mengder fløte og sukker. Kalorier? Jada, massevis, - som i et stort stykke suksesskake! Men det hefter ikke ved denne kroppen lengre. Etter fem uker på stillehavsdiett har jeg en molekylstruktur til forveksling lik den i tunfisk og papaya! 

PS Jeg har fått jobbtilbud! Skal jeg hjem til traktekaffen og bli pepsi-pingle igjen? To bli or not to bli?