Men først må vi parkere bilen. Det får vi hjelp til, av Jack, som har en hjemmelaget master i public relations. Han sykler rundt i T-krysset nede ved havet, der den lille beleilige parkeringsplassen åpenbarer seg. Når vi ser passe forvirret ut og lurer på om vi skal svinge til høyre eller venstre for å komme til stranda, slår han til med en uimotståelig blanding: sjarm + aksent + rå psykologi, lett krydret med litt gambling. - You have reservations? - Ehhh, but..., do we need reservations to park here?? - Come on in, I`ll show you your place! -But we haven`t....... - By the way, my name is Jack, ... this way ma`am, this way! You do want to see the dolphins don`t you? - Yes, but there must be an misunderstanding... - This way, over here. Ok, how many are you? You`ll need two kayaks! -How much...?
Men du kommer ikke til å angre. På veg ut ser vi delfiner. De turistene som ikke har blitt snakket over i en kajakk, og det er de fleste, sitter behagelig i en større båt. Når delfinene stikker, forsvinner de også.. og vi kommer ikke til å savne dem. Vel ute i bukta, blir vi etterhvert nesten alene. Og du kommer nesten ikke til å tro dine egne øyne, når du endelig kommer deg under vann.
Plutselig skjønner du hvor stillheten i Stillehavet kommer fra. Er du heldig får du se Hawaiis nasjonalfisk, med et navn du trenger en kaffepause midt i for å uttale. Humuhumunukunukuàpua`a. Men egentlig tenker du ikke på navn, kanskje tenker du ikke i det hele tatt. Du bare ER, midt i et hav av fisk i all verdens farger, koraller, sjøsnegler, kråkeboller, sjøpiggsvin. De andre verbene som avgjør identitet og selvtillit oppe på land, å ha og å gjøre, blir borte, vi bare er!
Plutselig hører du lyder. Det er papegøyefisken under deg som spiser på korallene.. Det høres ut som om noen spiser......stein. Like etter hører du høye lyder, som er verre å identifisere. Det viser seg å være fjortisen som synger i snorkelen, av ren og skjær gutteglede!
Når vi gå opp på land igjen, så passer vi oss for de små kråkebollene i sprekkene. De er giftige...Vi går bort til monumentet, som engelskmennene har reist til minne om oppdageren sin, James Cook. Det som slår oss først er at malingen flasser av, Storbritannias
store sønn trenger sårt ett strøk. Faktisk eier engelskmennene et lille stykke jord her, og da skjønner vi jo hvorfor ingen har malt. Det blir som når en nettopp er ferdig med andre
strøket i Salhusvegen, så roper hytta på Seljestad på beis. Men det hadde for så vidt vært fort gjort da, støtta til James ruver ikke akkurat i forhold til rederstøttene hjemme på Vår Frelsers.
James, stakkars, han døde omtrent her. Et kanonskudd gikk av, de innfødte trodde de ble angrepet og dermed var krigen i gang. Skikkelig nedtur, året før trodde de han var en gud! Men en neve jord sitter de altså igjen med, engelskmennene, - en av flere rare
levninger etter kolonitiden. Den gang menn med knebukser, kikkert og kongelige sponsorer oppdaget land, hvor folk uten båter og bukser hadde bodd i mange hundre år.
Det prater vi om, mens vi pakker opp lunsjen fra de vanntette sekkene Jack hadde på lur. Og vi padler ikke hjem, før vi ser noe så eksotisk som ei regnsky. Når vi endelig kommer til land, er Jack gått hjem, men førstereisgutten i firmaet hjelper oss i land. Du er solbrent på skuldrene... du skulle nok kjørt samme faktor som meg likevel :-)
No comments:
Post a Comment