Reisebrev fra Egypt

4. Den hvite dame

Pruter han på seg prolaps?

Jeg får ikke gå i fred! Det går ikke mer enn minutter mellom hver gang jeg blir forsøkt praiet av en mann. Men noe er fundamentalt annerledes enn for 20 år siden.

Jeg føler meg som et regnestykke, der sluttsummen har mangedoblet seg. Og da mener jeg ikke de vitale målene, der de magiske 90-60-90 på mystisk vis kan bli til 60-90-90 pluss merverdiavgift. Jeg ser ut som et vandrende visakort med et dollarglis om munnen og kroneruller i håret. – Buy papyrus!? – Souvenir? – Perfume? Taxi? Taxi madam?? Taxi????

Hver eneste av de tusen taxiene som tråler hovedfartsåren i Hurghada sakker farten og fløyter idet de passerer meg. Det hjelper ingenting at jeg småjogger i shorts, joggesko og med plomberte ipod-ører, dama skal fraktes og loppes.

Jeg ser ikke bare rik ut, jeg ser nyrussisk og rik ut. Til tross for at jeg mangler gulltenner, er jeg sibirbleik og kjøpeblond. – Spasiba, roper de etter hvert desperate mennene. – Sexy, legger en med en mannlig master i markedsføring til.

- Guttar, di tror eg e`russiske, betror jeg de håpefulle. – E`det løye da, gliser fjortisen, og ser på meg som jeg kommer rett fra tundraen. – Beinå dine e`kje barra bleike, di e` marmorbaserte!

Ja, ja jeg har nå i alle fall klart å riste av meg det som finnes av taxiturer og etnisk nips, mens guttene har prutet på seg hver sin figur i plast. – Real stone, special price for you, real stone, look, messet mantramennene. Men ingen sjarmerte som parfymeselgeren, som med en enkelt setning fikk 17-åringen på kroken. – Welcome friend! How many wives do you have?

Reisebrev fra Egypt

3. Egypten, et y-land

Det gikk ikke mer enn noen timer før jeg skjønte at noe ikke stemte. Men det gikk enda et halvt døgn før det gikk opp for meg hva det var. Det var mennene.

De er nemlig overalt, i enorme mengder. Og det er ingen kvinner. Ikke en eneste en! Kun y-kromosomer hvis man velger å se det fra den genetiske siden. Hvor i all verden er det blitt av den nødvendige andre halvparten?

De var ikke på flyplassen. I stedet vrimlet det, som det gjør i land med minimumslønninger, av ansatte, - mannlige ansatte. En for å vise oss køen, en for å ordne køen, en for å be om billetten, en for å se billetten, en for å be om passet, en for å se passet, en for å stemple, en for å se stempelet......Og en million drosjesjåfører som stod og trippet utenfor glassdørene. Det eneste som minnet om kvinnelig påvirkning var feiebrettet til mannen som vasket mellom beina på oss i passkøen. Det var disneyrosa.

Vi bor på et femstjerners hotell og blir båret på hendene. Mannlige hender som bærer oss fra morgen til kveld. De opererer gjerne i par. Første kvelden funket ikke lyset på rommet, men de to som kom bærende med koffertene våre visste råd. De ringte vaktmesteren, som straks rykket ut. Det vil si, da kom det også to. En som bar look-alike-veska til Kjell i Olsenbanden og en som fikset. De ser ganske like ut, i ghaddafibeige klær og med brede smil. De er superhyggelige, men føles nesten litt uvirkelige, som alt annet som er for godt til å være sant.

På kjøpesenteret var de heller ikke. Damene. De er som sunket i ørkenjorda. Men der var det i alle fall damebutikker. Med lekkert undertøy, bikinier og .... menn. Bare menn bak og turistkvinner foran diskene.

Den sørgelige sannheten er at kvinnene er hjemme, bak en berlinmur av burkaer. Det er nesten ikke til å tro at dette landet en gang fostret dronning Kleopatra, Nefertiti og den kvinnelig faraoen Hatshepsut. Vel, det er kanskje en smule naivt å ønske seg tilbake 3000 år. Det egyptiske hoffet sydet av intriger nok til mer enn ett Se og Hør. Kronen var vel heller ikke så mye mer frigjørende enn tørkleet, så Hatshepsut begynte etter en tid å omtale seg selv som ”han” i de kongelige annaler. Og ryktebørsen rundt hoffet kunne fortelle at Hatshepsut hadde fått operert vekk sine kvinnelige attributter for å få en mer kongelig brystkasse.

Speaking of, jeg bidro til å amputere en mannlig attributt i ei suvenirsjappe her en dagen. Jeg vimset inn blant en rekke gudefigurer med strandbagen i fri flyt. Blant gudene stod det en enbent, enarmet stakkar med en diger trøst under beltestedet. Vel, som en utskremt medarbeider fra Sedelighetstilsynet veltet jeg selvfølgelig den framtunge stakkaren ned fra hylla, med det resultat at typen ble aldeles lemmeløs. Jeg ble lett rosa og stemmeløs .... :)

Reisebrev fra Egypt

2. White Christmas i ørkenen

White Christmas at Hurghada Airport

Egyptisk jul er virkelig noe å skrive hjem om. Vi skriver 19. dag jul, men Bing Crosby synger like optimistisk om hvit jul i kjøpesenteret midt i ørkenen. Og selvfølgelig i restauranten på hotellet, der de til alt overmål har et pepperkakehus i full størrelse og oransje(!) isoporreinsdyr i resepsjonen.

Pepperkakehuset luktet forresten vissent Wasa. Ja jeg vet det. En spiser ikke på pepperkakehus i det offentlige rom. Men...jeg måtte bare pirke på en løs bit som var vindskeiv likevel, og det var da den antikvariske knekkebrødlukten kom for en dag.

Men ingenting slår nissene. De formelig slo i mot oss med det samme vi kom ut fra flyplassen. I full størrelse, med reinsdyr og slede. De står utenfor alle hotellene og lyser opp ørkennatta. Med et herlig blandingskomp fra minaretene, butikkene og basarene, en virkelig ABC i turisttilpasning, Allah Akbar og Bing Crosby. Selsomt, men en smule sjarmerende. Og om jeg ennå har til gode å se en av de tre vise menn, så har de i alle fall kamelene på plass :)

Treet på bagasjebåndet har sett sine beste dager, men white er det, det skal de ha...

Reisebrev fra Egypt

1. En opptur

Ryanairs loddsalg, røykfrie sigaretter og tivolimusikk like etter landing kan bare gå og legge seg. Ingen overgår Norwegian i kabinmoro. På flight no DY 3140 fra Stavanger fikk vi oppleve verdens minst flyvertinnelignende mann i fri dressur i midtgangen. Han heter Rolf, har vokst gjennom håret sitt for flere vintre siden og snakker som en mitraljøse. Ingen kaffe- te... kaffe-te der i gården. – Kan alle husmødre rekke opp handa, sa den eplekjekke før avgang. – Så bruker dere handa til å peike på meg. Da veit dere hvem som er sjefen her!

Etter drøye fem timers tralling, salg, servering og stand-up landet vi smertefritt i Hurghada. Rolf hadde regien klar. – Tilbake til 80-tallet, erklærte han og beordret sittende applaus etter touchdown, før han valgte å skippe selvfølgelighetene og erstattet: ”Vi håper dere har hatt en fin flight, og ønsker dere tilbake til oss i Norwegian” med ”Det var jenta si det” myntet på den kvinnelige piloten og avsluttet med: ”Husk å få med dere Ipad og mobiler, ellers blir ferien kjip. Glem gjerne igjen tax-free varer, det blir sett på som en donasjon til kabinpersonalet”.