Skråblikk på stashen

4. Mens vi venter på Hjørdis

Juleromantikeren i meg har sine ord i behold, det ble en hvit jul i år også. Riktignok er julen koksgrå her langs kysten, men sjøen går i alle fall kvit nede ved Kvalen. Og nabonissen har tatt en Kim Il-jong og ligger på en fargerik lit de parade, mens stormen går nordkoreanske gråtekoner en høy gang.

Det gir seg i alle fall selv å se på stashen med skråblikk i kjølvannet av Dagmar. Turen rundt Djupadalen i morges ble en reise i knekte greiner, flokete slyngerog veltede nisser. Og den lille trekilos vakthunden min på størrelse med en dagen-derpå-heliumballong blåste forbi meg i stramt snøre med jevme mellomrom.

Jeg lurer på hvordan de tenker, de på Meteorologisk som jobber ut den hemmelige lista med ekstremnavn. Skal det først storme, kunne det vel ha vært en anelse tropisk over det hele? Men nei, ekstremværene får alle som en jordnære heilnorske navn som smaker femtitall, forklær, fiskegrateng fra bånn av og Wella leggevann.

Nei, stormen burde hete Kim. Den gråtkvalte reporteren på den statlige kanalen i Nord-Korea gikk langt i å antyde at den store lederen hadde makt over været. Ikke rart det sluddet på folket og dryppet på den hatteløse arvtakeren.