Firkløvere og fetling

Du vet du har vokst opp i trange kår, når du er like nøysom som de som gikk med fiskeskinnssko under krigen. Når du rasper gulrøttene inn til beinet, - ditt bein, for å få med alt….

Ungene motsetter seg selvfølgelig alt som heter nøysomhet, og bidrar dermed effektivt til at alt går i null. Men akkurat nå er jentungen i sparemodus. Grunnen er Kiwis holdbarhetsgaranti. – Mamma, me går å handle på Kiwi, sier jentungen daglig med stor entusiasme, etter å hørt historien om guttungen som fikk med seg 70 Stratos som var gått ut på dato. – Feila heila den greiå, fastslår eldstemann med stor autoritet. – Du finne jo ikkje ein einaste sjokolade som er gått ut på dato. Ingen goe jafall. Kanskje Firkløver forresten, legger han til etter en tenkepause.   
–Firkløver e` jo ikkje gått, og det e`jo barra gamle folk så kjøpe di. Di spise de aldri opp heller fårresten, så derfor kjøpe de aldri nye! Storebrors stalltips tas til etterretning, og handleturen legger til Kiwi for å finne Firkløver, som for øvrig ingen i det hessebergske hus heller spiser. 

Jeg var på kaffebesøk hos ei 95 år gammel dame her om dagen. Det var en fantastisk reise i tid. Veggklokka som høylytt kappet besøket opp i halvtimer, de løvtynne porselenskoppene som ble etterfylt til randen så snart jeg hadde tatt en slurk, den hjemmebakte kaka som hun gjentatte ganger nødet oss til å gjøre ende på. Hun var som mange andre gamle damer ikke nøysom med gjestene sine, men spare på både skillingen og skrotten kunne hun likevel. – Kossen eg klare å få den tunga takkå opp på benkjen? Den vevre oldemora fra Tysvær gjentar spørsmålet, mens hun gleder seg til å komme med svaret. – Eg rudla na inn fra bodå! Og hva gjorde hun med lysene på bordet som skulle være i rødt, hvitt og blått på nasjonaldagen? Det blåe ville sporenstreks blitt beslaglagt av brannvesenet, hadde de hatt tid til annet enn å heise flaggene på 17. mai. – Eg hadde berre lilla, så eg fetla det med blått glanspapir, smilte Johanna. Og da hele stasen tok fyr etter en halvtime, tok festen virkelig av :)

Ståskjorter og sittesko

Stortrommeklem  :))

Dagen før dagen er det en ting det går i, - bunadsskjorter. For at damene skal kunne nyte å være i motsatt posisjon av hva de ville vært i fugleriket, er det viktig at alt er på stell, også det som ikke viser. 

Så derfor følger de fleste ikke mitt utmerkede råd om å bare stryke armene og søljepartiet på skjorta.  Og du verden, flotte blir de, så glatte og nystivede at de kan stå fremme på benken for å spare enda en kleshenger til besøket som kommer etter barnetoget. Det at de krølles inn i den litt for trange bunadsvesten, snøres inn av sølvkjedet for så å tilbringe dagen under sjalet, tilhører uvesentlighetene. Dermed kan alle damer med respekt for seg selv og sin hjemmeværende mor med løftet hode bruse med broderiene, koste over åpne plasser med subbeside stakker og virvle opp kruttblandet svevestøv fra barnetoget.  
Ensfargede menn sper ut fargekartet, mens fjortisene nyter sin eneste lovlige bunadsfrie periode. Du vet, den som strekker seg fra den fravokste sparkjøpbunaden størrelse 12 år frem til konfirmasjonshabitten. Så i dag nyter guttene dagen iført pensaggebukser de ærlig og redelig har vunnet i intense diskusjoner med hjemmets klesgeneral. Jentene utfordrer blærebetennelsesfokuserte mødre med supertynne strømpebukser, kortkorte skjørt og sittesko, som absolutt ikke er egnet å gå i. Med andre ord, alt er som det alltid har vært og slik vi liker det. 

For oss journalister er det gode tider rundt 17. mai. Vi nyter, tro det eller ei, å ta en pause fra dårlige nyheter, sprengte budsjetter og brutte politiske løfter. Ei uke til endes kan vi alle vise samme ansvar som VG og lage fete overskrifter over yndlingstemaet deres, nemlig hvordan været skal bli hvor i landet. Spekulasjonene begynte allerede lørdag, der de første profetene, vel vitende om at de på tynn is, opplyste oss om at det ennå ikke er sikkert hva slags vær det kan bli torsdag. Det kan bli vått og kaldt, og litt sol og varmt, litt her og litt der. 

Dagen etter blir det mer værprat, dagen etter det igjen blir det litt mer enn prat, før motejournalistene overtar stafettpinnen og avslører at det fremdeles ikke er er noe å avsløre. Bunad er fremdeles in, mørk dress er in, en stayerevne en skal lete lenge etter i den tekstile verden. Lite å skrive hjem om, men 16. mai kan det bli nyheter av sånt.

18.mai er smaløyde og sårbeinte jounalister takknemlige for en ting, ingen forventer at de setter dagsorden og utøver sine plikter som den fjerde statsmakt. De nyter dagen derpå med å skrive deilige selvfølgeligheter; som at barna har gått i tog, det har blitt spist pølser, det har blitt spist is, noen har hoppet seg til seier i sekkeløp og barn har viftet og etterhvert fektet med norske flagg. Årets 17. maitaler la inn, som seg hør og bør, både Eidsvollsmennene og våre nye landsmenn. Og VG fikk rett, det ble både vått og kaldt og sol og varmt, litt her og litt der. 

Polynome regresjoner

Lekselykke, et ord som ikke finnes i det norske språk... 

Analfabeter klarer seg godt på skolen, så lenge de leser det som står mellom linjene. Men du kommer ikke langt i R-matten på Skeisvang uten å kunne polynome regresjoner.

Og nå er dagen kommet. Dagen da jeg ikke lenger kan hjelpe poden med matten. Fra nå av er jeg mer på høyde med D-matten foran døra. 6 `eren jeg fikk med meg fra gode gamle Edvard Ringen er likhet med alderen min bare blitt et tall. 
– Polynome regresjoner? Mor ser spørrende på matematikeren. – Har dåkker bjynt med anatomi å sånt? Eg syns det  hørres ut som ein sjukdom. Type, - eg lide av långt framskreden polynom regresjon… 

På Hawaii hadde de ikke polynome regresjoner, så der kunne vi gjøre lekser i senga 

- Særligt!! Avkommet vurderer den slette humoren med overbærende mine og skifter nådeløst tema.  
–Fekk du med deg Avengers? Det va ein kjempebra film! Guttene er rørende enige.  –Ka handla den om? Mammen har slikket mattesårene og blander seg i samtalen igjen. - Øglemennesker, di hadde spesielle auger!! Og plutselig er vi tilbake til regresjonen, det å vende tilbake til tidligere faser. 
– Du har sånne auger mamma, gliser jentungen og betrakter meg interessert som en levning fra Trias, Jura eller Kritt, øglenes tidsalder.  Femti prosent fossil, - halvt menneske, halvt øgle. Jeg tror jeg bør gjøre som middelaldrende kvinner med håp om å holde på en ektemann gjør, gifte meg med en arkeolog. For hver ny årring rundt øynene blir jeg mer og mer interessant…. 

Grillvibber.... 

Det finnes tre måter å få gjort ting på. Enten gjør du det selv, eller så leier du noen til å gjøre det. Vil du spare penger og krefter, velger du den tredje metoden. Forby tenåringene dine å gjøre det!

Hadde det vært påbudt å kaste engangsgriller og plastkrus i Djupadalen, hadde det sikkert vært rent bord der i morges. Men siden naturvettreglene er en del av den alminnelige barneoppdragelse og våre uskrevne fellesregler, hadde tusserussene hentet frem kompetansen fra sløydtimene på barneskolen i stedet og svidd kjekke markører inn i bordene, så neste generasjon tusser vet akkurat hvor de skal plassere engangsgrillene. Og så vi andre kjenner de negative grillvibbene hver gang vi passerer. Synd grillene de har i hodet er flergangs, det går ennå en stund før vettet sirkulerer helt ut i armer og bein og får dem til å gjøre det de innerst inne vet.

Men, men,- klagesang over ungdommen trenger en ikke suge av eget bryst. Det holder med copy-paste fra et hvilket som helst århundre. Dessuten trenger vi kanskje litt ugagn for å fore de som lever av å være indignerte. Du vet de som har ei klokke som er stoppet på fem på tolv og som venter på verdens undergang i en eller annen form. De som er raske til å gi menneskeheten skylden for alt som skjer, men som glemmer at mange dyrearter døde ut lenge før vi satte vår første fot på kloden.

Og snart er dagens unge i ferd med å sukke over sitt avkom. Og tross litt svimerker og svinn, får en kanskje glede seg over energien og livsgleden. Dødperioder i livet kommer tidsnok, og strengt tatt er det bare begravelsesbyråene som tjener på dem :))

Lykkebiller og galgenhumor

Vi er alle skapt for å bli sett og hørt, en trenger ikke utdannelse av noe slag for å skjønne det. Det å erkjenne det er en annen ting. Typen med trefarget hår, piercinger og tatoveringer all over,  som bredbeint eier halve gata, roper jo innvendig av full hals: Se meg! Men ser du på ham, kan du risikere å få et: Ka f.. glor du på? midt i fleisen.

Men på Torsdagsfesten i TV Haugaland nyter vi publikum i fulle drag. Etter å ha sittet i studio ensom som en sommerdag på Haugalandet, - de opptrer jo gjerne en og en, er det fantastisk med levende mennesker foran seg. For ikke å snakke om applausen, som kribler som lykkebiller nedover ryggraden!

Nå har det seg sånn at i TV H skjønner vi at vi må være først på ballen, så derfor lager vi torsdagsfest på onsdagen. Og derfor glimrer innimellom en del av publikummet med sitt fravær. Livet går vel fort nok som det er, om en ikke skal bli nødt til å implantere også morgendagen i de 24 timene vi har i dag. Når vi lever dorulliv, der det går fortere og fortere jo nærmere vi kommer slutten, er det lett å overse små gleder.

Så denne onsdagen måtte Bjørn Andrè derfor nøye seg med det en i beste fall kan kalle spredt applaus.  Fire hender rundt et bord, Vesla, Påsan, far og mor er hyggelig, men det blir ikke akkurat trampeklapp ut av det. – Me må oppfordra flerre te å komma, lød parolen i redaksjonen dagen etter 1. mai. – Ja, for nå hørtes det ut som om det barra va to stykker i salen, sa programlederen. – Å ein av di hadde barra ein arm! Så oppfordringen er klar, kom og vær publikum. Enarmede bes ta med seg en ulikearmet venn.  

Vi journalister beskyldes innimellom for nærmest å bygge galger av ord, der vi henger opp folk til spott og spe. Det er noe vi tvh´ ere akter oss vel for, men når sant skal sies har vi en aldri så liten galge i et hjørne i redaksjonen. Det er den vi henger humoren vår på :))