Tuesday, June 29, 2010

Walking on sunshine.....
Smilende samferdsel

Bare juks, jeg har ridd mer på kamel enn jeg har kjørt motorsykkel

Jeg elsker å reise! Gjerne som alle Askeladdens hjelpere, til lands og til vanns og i lufta med. Riktignok ennå aldri på første klasse, men manglende komfort og ferske aviser har alltid blitt mer enn oppveid av manglende billetter, kverulerende konduktører, utagerende medpassasjerer, spenning og sjarmerende stress.

For noen dager siden nøt jeg den sømløse servicen til Ryanair, luftrommets Ikea. Ingen plagsomme skillevegger, det er bare å nyte den uniformerte friheten, likheten og brorskapet 10.000 meter over hverdagen. Hva gjør det vel at filmene, den bittelille kyllingfileten og de bittesmå rundstykkene glimrer med sitt fravær? Tiden flyr..., det første kvarteret går med til å pushe alle synlige forhøyninger i armlenene, bare i tilfelle mekanisk manipulering kan utløse et lite ekornes-mirakel. Etterpå er det bare å lene seg loddrett tilbake og nyte synet av samlebånds-stewardessene. De er forbløffende like! Alle som en går med bagels i bakhodet, en donut av en dult, som sammen med et snev av østeuropeisk aksent, skaper en kameratslig atmosfære i midtgangen. Ingen over, alle ved siden.... Tivolimusikken under boardingen, loddsalget og de røykfrie sigarettene som selges like før landing bidrar til den billige begivenheten. Skal jeg fly Ryanair igjen? You bet! Det er dyrere å ta bussen til byen, - enten er Ryanair lost in calculation, eller så er Kolumbus kolossalt kravstore.

Men ikke et vondt ord om våre lokale helter. NSB gikk fra å være Norges mest utskjelte til å bli redningen for tusenvis av passasjerer under flystansen i vår. Jeg bidrar gjerne til det bråe bifallet. Vår Herre må ha en egen samferdselsskvadron, som jeg flittig har søkt bistand hos. Og NSB skrev seg inn med gullskrift i annalene, da fjortisen var liten og vi to ble stående billettløse,- et helt tiår før den trøstesløse tilstanden ble en del av den digitale servicen ved Kristiansand stasjon.
Morgenen startet med havarert bil og påfølgende haik med den velvillige naboen, som gav flat pedal for å nå jobben etter å ha satt av mor, barn, vogn og koffert. Pengene og billettene haiket videre. Etter et raskt indre "hjelp!" til samferdselsministeren i skyene, sprang jeg etter bilen med et tydelig billettløst ansikt. Nyttesløst..... Neste trekk var å bønnfalle billettkontoret om nåde, jeg bare måtte hjem med det toget! Servicen sporet helt av, jeg fikk nye billetter pluss fem hundre kroner i cash til babymat og båt i Stavanger. I det konduktøren blåste for avgang, og jeg sa takk og lovet å betale alt på faktura neste dag, kom to NSB-arbeidere halsende inn på perrongen. De hadde sett min nyttesløse aksjon for å få tak i billettene i bilen, la sammen to og to, snudde firmabilen og la seg på hjul. Etter ti minutters frisk kjøring mot Vennesla, fikk de stoppet nabodama, gjennomsøkt bilen og returnert til stasjonen med de dyrebare dokumentene. Jeg kom meg hjem, og min mor la av uvanen med å bli gammel før tiden. Nå tror hun meg nesten når jeg sier:
-Det ordner seg alltid :-)

Sunday, June 20, 2010

Clark Kent og Bernadottebamsen


Jeg savner Dianaklubben, den royale delen av TV Haugaland som kastet glans over pauserommet i Torgbakken med kongelige krus og plastdiadem. Det er ikke det samme å bivåne et bernadottisk bryllup sammen med en sekstenåring, med nulltoleranse for prominent prinsepatos og tårevåte trenere. - Skjer da? Han burde ikkje grina med brillene på heila tiå! Han ligna forresten på Clark Kent, lura på korti han vrenge av seg dressen og vise verden kem han e?


Jentungen og bamsekavalaren hennes, "Vovva", som er reumatisk i fyllet, slaskete i skinnet og har pluss fire på begge knappene, hadde i alle fall sansen. Den tussete teddyen satt klistret til skjermen hele dagen med briller og stetteglass.

Wednesday, June 9, 2010

Blompenger
Ikke en kommunal bakende i mils omkrets

Jeg får en liten Lars Monsen følelse hver morgen, i det jeg passerer den runde lille villmarka i Aksdal. Ikke rart ungene slipper å tegne pizza i heimkunnskapen, i Tysvær sylter de ikke ned pengene sine i rundkjøringene. Stjertene i skjemaveldet lufter seg ikke i utrengsmål, i løpet av ti år har jeg faktisk ikke sett en eneste kommunal rompe i rabatten. Dermed kommer siddiser på veg til høyfjellet eller Sildajazzen inn i en ond sirkel. I Haugesund derimot blomstrer blågule bakender og begonia om kapp.


Frakkagjerd er ikke det bitten bedre, de eneste som har drevet beskjæring av betydning her de siste årene var vandalene som sagde ned det ene trafikale tuntreet. Hvis EU får det som de vil forsvinner kvantumsrabatten på bompengene, da blir det kanskje blompenger også?

Wednesday, June 2, 2010

Middelmådig eller misforstått?
Bokstavbomsen i trappa.....

Det finnes bedre måter å vente på......

Å sitte to timer på ei steintrapp fem meter fra en rundkjøring er en ..........opplevelse. Adjektivene varierer etter vær, vind og velvilje.

En liten rekke uheldige omstendigheter førte til at jeg denne uka ble gående i Stavanger sentrum uten kontanter, kort eller kommunikasjon. Iphonen var ikke iLive, og reisefølget glimret med sitt fravær. Gode råd kunne ikke være dyre, en nærliggende rematusen løsning var rett og slett å sette seg ved utkanten av rundkjøringen alle med kurs for nordfylket må gjennom.

So far, so good. Lommerusket finansierte to kalde kyllinglår, og et gratis pappbeger fra Burger King bidro til gleden av å spise middag ute. -Jeg kan jo kjenne etter hvordan det må føles å bo på gata, et lite sosialantropologisk selvstudium, tenkte trappetimmeret. - Særlig, antydet den digre dameveska, full av fornuftigheter og eventualiteter, og trakk på skulderremmene. - Du ser ut som du kommer rett fra basar på bedehuset og driver med trafikktelling på dugnad.

- Vel, poet da? Det eneste som minnet om underholdningsutstyr i veska var baksiden av tannlegetimen og en kulepenn. Det er jo ikke så vanskelig å finne det nødvendige mollmoduset når en sitter på seg både lumbago og katarr. For skal en først skrive dikt i kategorien middelmådig minus (misforstått er forresten en bedre tittel), så kan en jo koste på seg å fråtse i følelser. Jo vondere, jo bedre, - en festreise gjennom støvete drømmer og gammel kjærlighetssorg... Husker du denne følelsen?

Hjertet

mitt

vokser

meg over hodet.

Kan ikke se,

ikke høre,

ikke tenke............ooooops

der kom reisefølget inn fra venstre og karrieren er over før jeg rakk å tjene til salt i såret. Eller kanskje noe for Rubrikkfestivalen?