Putin og donaldpengene  

Vi er i Subotica, byen i Serbia med et navn til forveksling lik en penicillinkur mot ujevnt trykk og sviende fornemmelser i understellet. Men skal vi først bruke felleskatalogen som reiseguide, beveger vi oss nok mer i seksjonen for beroligende, lykkefremmende piller uten en eneste bivirkning. Altså, for godt til å være sant. 

Men Subotica holder det den lover på sitt stillferdige vis.  Den lille byen nær grensa til Ungarn er så smålåten, at vi med nød og neppe kom oss av toget. Men så hadde vi jo også tråklet oss gjennom hele Bulgaria og Serbia, uten at en eneste rusten konduktørstemme spraket ut av de ikke-eksisterende høytalerne og varslet neste stasjon. På Sørlandsbanen gjør de jo ikke annet. Bortsett fra at der varsler de aldri neste stasjon, der er det alltid første, uansett om du har stoppet ved åtte-ni sennepsgule eller røde stasjonbygninger like før. 

- Første stasjon Snartemo, første Snartemo. 

- Første stasjon Sira... 

En eneste gang i nærheten av Subotica våknet en høyttaler ute på gangen og sprutet ut en lengre melding, som hørtes ut som om den var infiltrert av russiske støysendere. 

- Благодат! Pijte sav kafu kafusminki. Cappucino kaputt zabranjeno niks. 

- Forstod du noe? 

- Eg forsto alt, fastslo maen med tyngde. Han har gått på utallige esperantolignende kurs fra barnsben av. I følge maen er det funnet bevis for at alle språk på jorda stammer fra jærsk. 

-Han sa: Alle konduktører må straks mella seg i restaurangvognå å drikke opp all kaffien med kaffismak. Kappusjinoen ska onner nogen åmstendighet isje røras. 

- Se, der e` Putin! Maen avbryter seg selv og peker på et bilde av Putin sammen med en lokal politiker, omkranset av gyldne ornamenter og tegn på fordums storhet. 

Det ser jammen ut som det skal være et møte med Putin i denne byen i morgen, blir vi enige om og stirrer litt vantro på den prangende plakaten på den beskjedne, fattigslige stasjonsbygningen langt ute på landet. Toget begynner så smått å lee på seg igjen, da maen oppdager skiltet vi snart passerer. Subotica! Vi skulle ha gått av. 

Vi kaster oss av toget med de norske passene som fredsoffer og ser grensepolitiets køllebelagte, pistolbefengte bakdeler forsvinne i retning Ungarn. Vi kom oss av på rett side.  

Noter deg Subotica først som sist. Vil du oppleve velvære, søvning småbysjarm og priser fra turismens barndom, krydret med et ikke-vestlig tankesett, skal du legge inn en omveg og besøke denne byen. Første stopp for oss er minibanken. Subotica er nemlig et kongedømme, og kongen heter Cash. 

- Ke e`detta for någen donaldpenger,  spør maen den ordknappe, lille veggbanken. Den er i motsetning til sine greske kolleger stappfull av sedler, men særdeles lite meddelsom. - Eg kan barra velga mydlå femsifra beløp!! 

Maen gambler og går for 10.000 dinarer. Vi aner ikke om vi har tømt kontoen og må bruke resten av dinarene på en korrupt konduktør på neste tog, om dopapiret fremdeles glimrer med sitt fravær. Men det viser seg at vi ikke har tappet kontoen for mer enn den nette sum av 731 kroner. Ti dinarer er 73 øre, og det kommer du faktisk et lite stykke med i denne byen. 

Vi blir begge rammet av simultan stormannsgalskap og booker oss inn på byens fineste hotell med Serbias største velværesenter i samme etasje. 

- Eg elske deg, men kan gått tenka meg pittelitt mindre av deg, sa maen og kastet et megetsigende blikk ned på de velbrukte føttene til kånå. Sist hotellovernatting hadde begge et svare strev med å komme opp av senga. Hælene var blitt så flisete etter hardbruken, at de hang fast i det orientalskmønstrede silkesengeteppet.  

Så trimming av tånegler og hæler ble bestilt, sportsmassasje samt avslappende massasje for radbrukne ryggsekkformede rygger, manikyr, vipper, bryn, alt to femti pår gamle kropper kunne begjære. Tre dager til ende skled vi rundt med lave skuldre på nyfilte føtter, glinsende av eteriske oljer. Med tanke på alt annet enn regningen, som når alt kom til alt kom på 657 kroner og 90 øre. 

- Sutalaust, sukker maen, og takker sin skaper for at han ikke trenger å omskolere seg til linedanser med de glinsende, glatte fotsålene sine. 

Det holder nemlig en rekke serbere på med akkurat nå. Serbia balanserer på stram line mellom EU og Russland. Hvordan komme inn i det gode vestlige selskap, uten å miste vennskapet med den russiske bjørnen? Du kunne mer enn ane Putins tilstedeværelse i Subotica, på kafeene og forsidene.

Men Stevan, som er fysioterapeut og har bodd fire år i Norge, tegner et bilde av et fredelig Serbia. 

- Serbere liker ikke å trene. De liker å spise god mat.    

Det er kanskje derfor byens beste restaurant, Boss, er full hver eneste kveld. Og maen blir serber god som noen og dobler ingrediensene for å rekke over alt. 

- Skal du ha syltetøy under servelaten??

- Eg he`sje bestemt meg ennå. Kansje smørre eg det øve, sier han ettertenksomt og nyter valgets kvaler. 

Velsigne ham. Vi skal snart på toget igjen. Du finner ikke mange livsnytere på et serbisk tog. Like lite som du finner ateister om bord i et fly i sterk turbulens. 

Følg med, i morgen skal vi prøve å finne en av Europas hemmelige byer. Der rosemaler de hodeskallene til byens innbyggere. 

Foto Tor Nilssen

Støvsuging i Guds hus

Mens vi venter på toget....

Togstasjoner er et mål i seg selv

The Blue Orchestra hadde konsert i Subotica. Etablert i 1983

i tidligere Jugoslavia. Fremdeles veldig populære. 

Pottetrening og væpnet evolusjon

REISEBREV:  Etter ei uke på loffen var vi klare for en væpnet evolusjon. Det var maktpåliggende å tvinge kroppen til å utvikle seg. Skal du overleve ei natt på et serbisk tog, må nyrene jobbe med halv fart og  den lille tanken nedenfor dem doble kapasiteten. Minst. 

- Dæ æ någe riv ruskane gale her, sa maen med en bekymringsrynke ingen Botoox i verden kunne ha gjort noe med. - Adle dørene e`låst me kjetting og hengelås. 

Han hadde helt rett. Vi var innelåst som årets lam på veg til Fatland. Marinert i vår egen lake, manglet vi bare rosmarin og et velrettet steketermoter i låret, for å bli gryteklare. Vi var på nattoget mellom Sofia og Subotica i Serbia uten noen mulighet til å gå av på stasjonen før.

- Vil du ha den goe eller dårlige nyheten først, spurte maen, der han lå inneklemt som en svett osteskive på en cheeseburger på brisk nummer to i seksmannskupèen. - Dørå te do e`sje låst!

- Var det den gode eller dårlige?

- Det va den goe, gliser maen som aldri er deppa mer enn et par  minutter om gangen. - Den dårlige e`at der e`sje någe dør å låsa!

Splitte mine bramseil, han hadde rett igjen. Døra til det lille vaskerommet var helt borte, og den inn til doen gikk det ikke an å lukke. Det var heller ikke mulig å spyle ned eventuelle etterlatenskaper. Dopapir er generelt like vanskelig å oppdrive som euro i Hellas, og dette førsteklasses toget var intet unntak.

På den andre siden av den låste døra satt folk oppå hverandre. Vi var som fiffen på øverste dekk på Titanic, bemidlet med de åtti kronene en sovekupe kostet. Ingen kunne se det på oss, der vi ankom 1. klasse. Til gjengjeld kunne alle i vogna ved siden av oss se på oss, om vi måtte gjøre vårt fornødne. Eller hvile oss litt, som enhver amerikaner gjør flere ganger til dagen på restroomet.

Den serbiske konduktøren, med et utseende som glatt hadde gitt ham rollen som bossens handyman i en øst-europeisk mafiafilm,  kastet et blikk på de rufsete middelaldrende lofferne og forviste oss straks til 2. klasse. Men billetten fra NSB fikk oss innenfor perleporten igjen. Til seksmannskupéen med brune knekkebrødlignende brisker og den dørløse doen.

Men ikke la deg forlede til å tro at dette var en nedtur. Etter tre somre på skinner gjennom Europa har vi lært oss at de små gledene kommer når du minste venter det. Gjerne i form av et nytt vennskap, noe som kan resultere i julekort og besøk, men de fleste møter varer kun tilmålte timer og minutter mellom stasjonene. Mange av dem er utløst av en overveldende i-samme-båt-følelse, der alder, kjønn, legning og rase er fullstendig irrelevant. Alt går ikke på skinner når du reiser med tog, noe som forsterker følelsen av at verden utenfor seiler sin egen sjø.

- I don`t like to be the only female in a comparrrtment with five guys, sa den tilårskomne 75-åringen, som reiste  Europa rundt på egenhånd, med en umiskjennelig nederlandsk aksent.  

Hun ble reddet av konduktøren, som angret seg og følte medynk med den høye, tynne lærerinneaktige babusjkaen. Alt av mannfolk ble forvist til nabokupeen, og nabodama vår manøvrerte seg forsiktig inn på knekkebrødet sitt og sa god natt.

- We will neverr see each other again, isn`t that interrresting, sa hun, før hun lukket døra. 

Det gikk ikke an å trekke for gardinene ut til gangen, så vi kunne strengt tatt se henne der vi lå stablet inn ved siden av, men dog.

Asiaten fra New York vi traff på grensa til Bulgaria treffer vi nok heller ikke igjen, dessverre. Han var den eneste av oss togloffere med pensko, skill i håret, ulastelig kledd og med en koffert tung nok til å få Ryanair til å rase på børsen.

På en av grensestasjonene, der vi måtte vente en time midt på natta, forsvant han bak huset, kom til syne bak den låste glassdøra og forsvant inn bak en av kontordørene i en lang korridor. Der ble han lenge.

I frykt for å ha gått glipp av en viktig kontroll måtte jeg spørre.

- Did you do something important in the office?

- Yes, of lifesaving importance, lo han. - I went to the toilet. 

Alle lo med ham, inklusive amerikanerne, som nå visste at han ikke var amerikaner. Han hadde sagt t-ordet. Og riktig nok, vår mann var fra Canada. En førsteklasses mann som tok alle utfordringene med et smil. Til tross for at han hadde betalt 61 dollar for ei seng på toget som aldri kom.

Maen smilte også. Han elsker å dusje, og på hotellet i Sofia var det i tillegg en dyd av nødvendighet.

- Herrligt kåna, ropte han ekstatisk mellom de litt ustabile bygene i dusjhjørnet. - Men du, tror du det e`dumt av meg å la sjampoen renna nerøve kroppen når eg sjylle håre?

- Nei, hvorfor det?

- Eg tok på bridlene før eg gjekk i, og då sto det at denna gjer ekstra boddi å volum. 

Maen hadde ligget og kost seg med chips og brus i seksmannskupèen til glede for nye reisende natta før. Vi nektet oss heller ikke noe i Sofia. God mat og drikke på restaurant, på utekafeen i parken og fra en av de mange kioskene beregnet på folk som er en meter og ti. Seriøst, selv når du satt på huk, måtte du bøye deg for å se ekspeditøren i øynene.

Ellers var Sofia sjarmerende fra visse vinkler, men nedslitt og nedtagget med kuperte, ødelagte fortauer. Gi dem noen år til på baken, så får de nok rustet opp en del. Men nå reiser vi videre, til Subotica i Serbia. Der skal maen bruke penger som gras, uten at banken finner det bryet verdt å la det påvirke saldoen. Nesten. Følg med i morgen.

 Foto: Tor Nilssen

Den fulle amerikaneren og den slaviske skjønnheten

Se for deg at du planlegger en romantisk togtur fra Tusen og èn natts hjemby og bestiller billetter fra Istanbul til Sofia. At du legger inn et lite cruise på Bosporos på kvelden, før du tar din kjære med til jernbanestasjonen og spanderer et lite måltid på restauranten til Orientexpressen før toget går. 

 Alt ligger til rette for en opplevelse dere aldri vil glemme. Hvis du ikke er av den typen som liker å sove sammen med folk du ikke kjenner, bruke toaletter uten vann og papir og stå i kø og vise fram passet og fjeset ditt fem ganger på tre timer mellom klokka 01 og 03 på natta. Da blir det bare nok en vanlig feriedag på den mobile togkirkegården i det sørøstlige Europa. 

Men hvis du så for deg en romantisk natt mellom kjølige, glatte satenglaken på togreisen fra det gamle Konstantinopel, byen vikingene kalte Miklagard, der en kunne kjøpe edelstener, silke, krydder og alt man kunne ønske seg, blir kvelden og natta en gedigen nedtur. 

Heldigvis var maen blottet for forventninger.

- Itte detta komme eg te å ligna endå merr på passbildet mitt! Han satt på nattoget dagen derpå og brygget på en bad hair day og mørke ringer under øynene. 

Kvelden på Bosporos, sundet mellom øst og vest omkranset av sultanenes slott og palasser, ble solgt inn som en romantisk helaften med en treretters, magedans og fri drikke. Ingen hadde spesifisert at skipet, som så ut som en av bøyelasterne til Knutsen med et cheesy rødt heldekkingsteppe fra akter til baug faktisk skulle legge fra kai, eller at kokken mente tre retter med en treretters eller tre små kjøttkaker med kebabsmak. Men maen var som alltid like glad. 

- Blir`sje møje ekstra ballast midtskips me denna kosten, sa maen, og klappet seg anerkjennende på jærmagen sin.  - Men det e` sikkert restaurangvogn på toget! 

Det var det ikke. Hele toget glimret med sitt fravær, da vi ankom stasjonen i Istanbul. I stedet hadde de satt opp buss, betjent av ikke mindre enn tre sjåfører. En av dem kjørte, de to andre passet på at han som kjørte fikk kaffepause. I følge togrutene tok det omlag fem timer til den bulgarske grensa, og vi måtte peise på for å nå toget som vi trodde gikk fra grensebyen Kapikule til Sofia. Men sjåførene hadde vært på kurs i mindfulnes og var fast bestemt på å nyte hvert minutt av turen. Etter en halv time utbrøt de begeistret: 

- Coffee, kebab and raki! 

Halvtimen på vegkroa ble til tre kvarter, og både vi og den lille gruppen amerikanere som ble busset over grensa ble nervøse. Men tyrkerne, som hadde kontroll over hele det østeuropeiske området mot slutten av middelalderen, hadde selvfølgelig full kontroll. Vi kom til grensa i god tid og en av sjåførene, som ennå ikke hadde tatt i rattet, fikk fri. 

Til gjengjeld kom Pristina på bussen, en sterkt sminket slavisk skjønnhet på høye hæler, med kort-kort konduktørskjørt og en uniformsskjorte fylt til bristepunktet med kvinnelighet. Hun vekket sterke følelser i sjåførkollegiet. Vi interrailere fikk også etterhvert et visst forhold til henne, i det hun loset oss gjennom den ene passkontrollen etter den andre uten så mye som et ord engelsk.

Tre timer tok det å passere grenseområdet mellom Tyrkia og Bulgaria. På den lille kilometeren hadde de klart å sette opp ikke mindre enn fire passkontroller og minst like mange haller, der biler ble systematisk tømt og nærmest demontert. 

Det hele ble kronet av en mørklagt tax-free butikk i midten. Amerikaneren på loffetur med kjæresten måtte innom for å roe nervene og kom ut med en sekk Heineken med 24 bokser oppi. 

- Could you please take one, bønnfalt han og ble til slutt kvitt halvparten. 

Resten ble inntatt i baksetet med det resultat at ingen av oss, inklusive kjæresten, fant ham, da vi endelig kom fram til Plovdiv og alt kunne gå på skinner igjen. Til slutt ble han funnet av sjåføren i en krøll under nevnte baksete. Men krøllete skjorte, med en tom Heineken-sekk og helt uten nerver. De hadde til gjengjeld vi andre fått. Toget fra Plovdiv til Sofia skulle nemlig gå 06.52, og nå var klokka 06.50. 

- Relax, sa Pristina uten et ord. 

Klokka 07.10 vrikket hun seg ned en falleferdig undergang med turistene etter seg som forvirrede andunger og opp på spor 1. Der stod, som et mirakel, toget til Sofia fremdeles, nesten 20 minutter etter at det skulle ha gått. 

- Kor e`fysste klasse, sa maen, som er kronisk kaffetørst og lengtet etter en tyrkisk Ekornes. 

Men toget var en kommunistisk drøm, det klasseløse samfunn på hjul. Det hadde bare ei vogn, der alle inklusive Pristina satt sammen i global harmoni. Og nå skjønte vi hvorfor de ikke stresset med rutetabellen. Det var nemlig Pristina som hadde nøkkelen til toget i veska. Og det var bussjåføren som til slutt klatret inn foran i loket og tok stikka. Sofia, here we come! 

I morgen får du høre hvorfor maen vil prute til seg porta potti. 

Bilder av og med Tor Nilssen

                   Hvordan få flat mage på 1-2-3

                                 Den vakreste mannen i byen

Du skal lete lenge for å finne en tyrker med hentesveis. Mer velfriserte menn skal du lete lenger etter. Den jevne tyrker legger sjela, og om nødvendig lommeboka si, i sveisen. Ikke har de mage heller, mer enn de strengt tatt trenger for å nippe til den lille desiliteren søt te de hengir seg til. 

- Ke e` det me di, spør maen og klør seg i bakhodet. - Nå har eg sitt fem mannfolk så e`bandasjerte i bakhåve. E`det balltrer eller ein eller aen festival på gang? 

Hotelldirektøren på Marmara Place løser mysteriet med alle de bandasjerte mennene for oss. Istanbul er kjent for sine hårtransplantasjoner. Og tyrkerne har skjønt det. Glem piller og kremer, det eneste som virkelig hjelper mot skallethet er hår. 

Men maen er fornøyd med håret sitt. Etter at en frisør advarte ham mot tidlig skallethet da han bare var 18, har han trassig tviholdt på nok hår til at vinden finner det bryet verdt å ødelegge frisyren. Men han bruker ikke nevneverdig tid på det. 

- Det e` me meg så me andre store tenkera. Ska du fysst tenka e= mc2, så seie det seg sjøl atte du isje bruge møje ti på utsiå av håve. 

Mens maen og Einstein er hjertens enige, mener direktøren vår at utsiden er verdt å pleie, selv om han priser seg lykkelig for at han slipper å overdrive det. Han har nemlig gode gener. 

- My grandfather was the most handsome man in my city. We could recognize him in almost half of the children in my city, ler Mahsum. 

- Eg trur han levde sunt sånn så meg. Spise ke me vil, men det e`sje sikkert me svelle alt, sier maen ettertenksomt og tar seg nok en tyggis. 

Han sverger ellers til den enkle leveregelen til sin danske flirebror Tom. 

- Vi du ha flat mage på 1-2-3? Legg deg på ryggen!

Debatten om sixpack og treningspress preller av ham som vekkerklokkesignaler på en trøtt tenåring. 

- Jeg har ei magerute, og den er jeg stolt av, gliser Tom. - Det er rene skjære panoramamagen. 

Vi andre trenger også litt å tære på. Vi er på veg fra Istanbul med tog.  

- Excuse me, which platform does the train to Sofia leave from?

- Train? The next train is the Orient Express!

- Aha, when does it arrive?

- In September, I think it is the third. 

Fargerike Istanbul 

Foto: Tor Nilssen

Dragen og fluesmekkeren

Vi er i Grand Bazaar i Istanbul. Å begi seg inn i de trange gatene her, omgitt av tusenvis av småbutikker, er omtrent som å bli slukt levende av en vennligsinnet, fargesprutende drage. 

Mens du sakte, men sikkert blir massert innover de smale gatene av titusenvis av mennesker ute i samme ærend som deg, går det opp for deg at dette er en ganske så sutalaust. Du ikke trenger å gjøre annet enn det enhver oppegående ettåring har rukket å utarbeidet seg kompetanse på, si nei!

Men turistens trassalder er en hyggelig affære. Før du har rukket å si nei takk de tre nødvendige gangene, har du fått fortelle hvor du er fra, fått iaktta varen fra alle vinkler og hvis du er heldig, fått et lite glass sterk, søt te. Men da har du allerede passert the point of no return for de fleste med skammavet og kommer kanskje hjem med et orientalsk teppe eller to meter «ekte» gullenke på rull.

Skål til katta med telys og blonder

- Eg ser itte regummierte crocs, sa maen en kveld han var ute og rekognoserte med nattkikkert i sidegatene.

I Istanbul blomstrer nemlig skyggeøkonomien etter mørkets frembrudd. Etter at de store vestlige merkebutikkene har stengt, fylles gatene med stativer, kjerrer, søppelsekker og bagasjerom og tonnevis med klær og sko til 5-10 tyrkiske lire. Har du ikke mer enn en gammel duk eller en banankasse, holder det også som disk. Pop-up shop fenomenet strekkes til bristepunktet i bakgatene her. Men maen gikk på en smell.

- Eg fatte isje at di isje kan ha regummierte crocs. Då hadde eg sloppe å måtta lagt om på vei te postkassen på det ustadiga sommarføret me har hatt i år! 

Pop-up gullsmedbutikk etter midnatt

Men ellers har de alt. Lange underbukser, kruttsterk kaffe med ekstrautstyr, hekleduker, Ray Ban briller til en brøkdel av prisen,

- Real Ray Ban?

- Yes, madam, only ten lire!

- Real Ray Ban?

- Ok, not very real, but very good price for you. 

Du merker det ikke før du har kjøpt det. Til gjengjeld merker de det, før du har kjøpt det. Med Oakley, Calvin Klein, Chanel, Louis Vitton. Logoene forsvinner i forvasken til Mielen, men til gjengjeld blir de stående på shotteglassene du kjøpte. De blir nemlig verken brukt eller vasket.

Men tro ikke at du ikke kan gjøre varp. Min gode venn Tom nyter godt av en elektrisk fluesmekker kona prutet til seg av en gateselger i Sør-Amerika. En høyspent, potent liten sak med lommelykt. Det vil si, liten og liten, denne er på størrelse med den manuelle prototypen, badmintonracketen.

- Denne tuller du ikke med, gliser Tom. - Den tar havørn, småunger og fluer. 

I  morgen skal vi på magedans og til en av Istanbuls mest moderne handlegater i bydelen Beyoglu. Her har de mops i veskene og botox i sinnarynkene, men med kringlevridere og gatemusikanter nok til å beholde den lealause lykken. 

Foto: Tor Nilssen 

Det store bagasjebedrageriet

Senioravdelingen i familien har forflyttet seg 2625 kilometer sørøstover i rett linje. Årets interrail er i godt i gang, i et anfall av gigantomani fant nemlig maen ut at vi skulle fly første strekk. Dermed kom vi litt skeivt ut i forhold til bagasjen. 

- Ti truser og ett visakort, sa maen beroligende til isjasnerven sin, i håp om at det lange følehornet på baksiden av låret skulle tro ham, før han nærmest usett la 20 kilo fotoutstyr inni boxerne. 

Ellers er de rådende reisereglene i familien:

1. Legg fram alle de klærne du tror du trenger og alle pengene du har. 

2. Ta med halvparten av klærne og dobbelt så mye penger. 

I år begynner vi i Istanbul, den eneste byen i verden som ligger i to verdensdeler. Her var det 13 millioner innbyggere, før maen kom rekende med verdens største ryggsekk i går. 

Maen var en snartur innom tax-freen

- Apropos å ta plass, sa maen på Turkish Airline. - Hvis Gud hadde meint me skolle reisa på turistklasse, hadde han skapt oss smalare. Eg glede meg te å ta toget, avsluttet han med et granskende blikk på sidemannen, som hadde treningsleir i nabosetet og perfeksjonerte Bokløv-stilen fra take-off til landing. 

Da vi landet i Istanbul var mannen motsatt V-formet i den ene siden og klein i ryggen. I tillegg hadde isjasnerven oppdaget bagasje-bedraget. Dermed blir Marmara Place i gamlebyen hjemme for oss de neste tre dagene. 

Og for et hjem! Byen er et eldorado av lukter, farger, smaker, folk og fe. Kulturen har blitt en fascinerende blanding av europeisk og asiastisk arkitektur og tradisjon, kristendom og islam, med en historie som strekker seg 2700 år tilbake i tid.  

I morgen skal vi i Grand Bazaar og lukte på safranen som ligger som små gule fjell innover i småbutikkene, kjøpe nøtter og prøve å la være å kjøpe badehåndklær med I <3 Istanbul på. 

Tors kamera: 

Hopp kjerring, hopp!

Det er langt mellom morsomme lukeparkeringsfilmer med menn i hovedrollen på Youtube. Og det til tross for at åtte av ti ganger når vi er ute og kjører, er det mannen som sitter bak rattet. I skjærgården er skjevdelingen sannsynligvis større. 

Statistikken i den norske kupèen er like nedslående som oversikten over kvinnelige toppledere. I hele 80 prosent av tilfellene er det mannen som oftest, eller som alltid kjører. Kvinnene sitter på passasjersiden og leser kart, forer ungene med boller eller svarer for n´te gang på hvor langt det er igjen. Og tro ikke at det bare er mennene som parkerer kvinnene i passasjersetet. Kun 12 prosent av kvinnene sier at de helst vil kjøre.

- Kvinner skjønner ikke hvorfor det er tre pedaler, når de bare har to bein, sa en mann, som så ut som han var blitt forbikjørt på mer enn en måte.

Men det må være mer enn uintelligent humor og machomenns trang til å ratte som ligger bak disse tallene. Jeg tror rett og slett vi er litt makelige.

Det er mer krevende å kjøre langdryge E134 til konfirmasjon på Kongsberg, enn å sitte ved siden, spise den siste bollen i posen og fiske fram eyelineren og legge en ring av selvtillit rundt øynene. For så å bruke dem til å kaste et vurderende blikk i sminkespeilet, i stedet for å bore dem inn i mannen. Han har nemlig nettopp giret opp i fjerde rett foran rundkjøringen og må nå bråstoppe for mannen i Mazdaen, som vant racet og kom seg inn i rundkjøringen sekundet før.

- Det er måte på hvor mye ansvar kona mi skal ha, sa autofile Jan Erik Larsen etter en familietur.

Der i huset var det kona som pakket for alle, vannet plantene, la i feriefor til gullfiskene, skrudde ned ovnene og låste huset. Lite nytt i det larsenske hjem. Jeg har også vært der. Pakket så mye i bilen, at det ikke var noe vits i å låse døren etter oss.

Ja, ja damer, det er vel ikke noe galt i det, jeg skjønner bare ikke hvorfor vi slåss for å bli redningsdykkere og brannmenn, når vi så inderlig vel tåler det hjulskift som ikke angår oss selv.

Jeg kjenner Tysværdamer, som aldri kjører til Haugesund sentrum, i tilfelle de må lukeparkere. Og damer som aldri kunne tenke seg å kjøre over Haukeli, for ikke å snakke om i kolonne.

Hva er det som gjør at denne dama ikke sitter i et digert glasshus akkurat nå, men bak rattet? Kanskje fordi jeg var på årlige bilferier på den tiden da bilene hadde beige bakelittratt, krøllete maiblomster og tusenvis av insekter i grillen. Med mor, far og to mindre søsken, som slåss fra Knaphus til Notodden om hvem som ikke skulle sitte i midten. I ei lita folkevogn med det oransje folketeltet og og de blå teppeposene på taket, campingstoler under panseret og propanapparat, en 20 liters vanndunk, badeballer og batteriradio inni.

Det vokste fram en lengsel etter å strekke beina, og det var bare et sted i bilen det var mulig. I førersetet. I passasjersetet, til høyre for det velfylte askebegeret, satt mamma, -hjemmeværende hustru med kjøpekrøller og beina oppå åtte Lio-poser med rene sokker, sukker til å røre selvplukkede bringebær fra rasteplassene, støvler og regntøy. Respekt! Men ikke mer enn at jeg ville bli sjåfør når jeg ble stor.

Så derfor har jeg kjørt mye, i sentrum, på langkjøring og over fjellet. Og med det har jeg blitt en del av den andre statistikken. Den menn absolutt ikke liker å bli minnet på. Jeg har både bøter og bulker på rullebladet. Som dem. Menn bulker faktisk dobbelt så ofte som kvinner, i tillegg til at kvinnebulkene er billigere. De stammer ofte fra de forhatte lukeparkeringene, mens menn bulker i kryss. Eller under forbikjøringer, og da er det ikke bare bilen som får seg en trøkk.

Så sett dere i førersetet damer, lær dere å rygge med henger og kjør i kolonne. Det kan ikke gå så mye verre enn min siste kolonnekjøring. Etter fem timer i en tunnel oppe på Haukeli, med tre unger bak i, en mann i passasjersetet med svigermor på mobilen, en dverghamster i bur og en hund på selvstyr mellom setene, fant katten plutselig ut at den ville gå på do. Jeg skal ikke utdype det, men det var ikke bimmelim. Under gasspedalen! Katta med den dårlige impulskontrollen stakk av i retning Oslo, da dørene fløy opp for å slippe inn litt sårt tiltrengt tunnel-luft. Omtrent samtidig som kolonnen begynte å kjøre.

Jeg mistet kolonnen. Og tålmodigheten. Og mannen og svigermoren med ham. Men jeg fant katten! Og med tiden en ny mann, som kjører så mye i jobb, at han nyter passasjertilværelsen. Faktisk i den grad at vi lar bilen stå, og reiser med tog om sommeren.
Sist sommer ble det buss i tillegg, da skinnene mellom Praha og Cesky Krumlov var til reparasjon. Men det er annen historie. 

Dette innlegget ble publisert på tvh.no 11.mai,