Folk er ikke folk

Klær skaper folk. Folk skaper klær. Ergo, – folk skaper folk. 

Eller har jeg snublet i deduksjonen som Erasmus Montanus, som påstod at siden Mor Nille i likhet med en sten ikke kan fly, så er Mor Nille en sten? For hvis folk skaper folk, er ikke folk folk. 

Reiser du gjennom tid og rom, - garderom og århundrer, vil du se at kleskoden aldri har vært casual i ordets rette betydning. Lite har vært overlatt til tilfeldighetene. For helt siden første fikenblad, har klær sendt signaler. 

Uniformer. Flosshatter. Krinoliner. Hotpants. Platåsko. Bunad. Burka. Canada Goose. 

Noen kler seg, andre ser ut som mamma har kledd dem. Eller pappa. Ungdommen har gjort opprør og kledd seg i protest, men ble likevel seende ganske så like ut. Få kler seg helt selv. 

"I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character."

 – Martin Luther King Jr. 

Jeg har en drøm. At en dag skal folk ikke lenger skape folk. At en dag skal alle få kle seg som de vil, tenke som de vil, uttrykke seg som de vil. At en dag skal vi alle få være frie. Komme ut av garderobeskapet. Gå med hijab eller sjal. Gå uten sjal. Bruke det som skjerf, men aldri som en knebel. 

Tenk om alt var lov. Tenk om menn gikk med burka, og kvinner uten BH? Jeg hadde en drøm en natt. 

Da menn gikk i burka 

Jeg la merke til ham med en gang, den unge mannen som gikk gjennom Haraldsgata. Han var lettkledd, den korte shortsen gjorde lite for å skjule den veldreide bakenden. Han kastet diskret skråblikk i retning butikkvinduene, sannsynligvis for å sjekke hvordan han tok seg ut. Jeg håpet han fikk gå i fred, vi har fremdeles et langt stykke å gå før unge menn får gå i fred på gatene uten å få seksuelt ladede kommentarer slengt etter seg fra forbipasserende kvinner. 

Det er nok av dem som mener mennene må skylde seg selv, om de går utfordrende kledd og blir antastet. Der er ikke jeg, men jeg synes likevel det er påfallende at så mange menn til de grader er opptatt av utseendet sitt. Andelen menn som legger seg under kniven for et ansiktsløft, rumpeløft eller armplastikk er jevnt stigende. Joda, kvinnene er i ferd med å komme etter, men fremdeles er åtte av ti pasienter ved de kosmetiske klinikkene menn. 

– Kan det skyldes usikkerhet, tenker jeg, og lurer på hvorfor menn så ofte unnskylder seg for utseendet sitt, ofte etter å ha brukt timesvis på badet. Hadde det vært overfor kvinner, ville det kanskje vært en ørliten logikk i det, men det synes som om menn først og fremst kler seg for å imponere andre menn. Vel, menn er fra Venus, kvinner fra Mars. 

Kanskje vi ikke skal forstå alt. Jeg kaster et blikk på stamgjengen på uterestauranten den veldreide nettopp passerte. De kunne faktisk hatt godt av en dose usikkerhet. Er det ikke påfallende å se disse godt voksne kvinnene sitte å bedømme de unge mennene som går forbi. 

– Se den brystkassen da! 

Alfahunnen legger ikke akkurat bånd på seg, og deler ut terningkast med utestemme til medsøstrenes bifall. 

– For liten rumpe, utbryter nummer to på rangstigen, med håp om opprykk i stemmen. 

Jeg kjenner jeg blir flau av å være kvinne. Hva er det med disse damene som tror de er i posisjon til å bedømme andres utseende. Hadde de i det minste satt samme standarden på seg selv. Men nei, det gjør de ikke, der de sitter tynne i håret, med mage som en varmhevet gjærdeig. 

Jeg er tilbøyelig til å gi muslimske menn rett. De har brukt hijab eller burka i årevis for å signalisere at de vil bli bedømt etter sitt intellekt, ikke som objekter for kvinners begjær. Nå skal det også sies at en del av de muslimske kvinnene heller ikke ville sluppet sine menn eller sønner ut på gatene uten at de er tildekket. 

De siste årene har en også del norske menn begynt å bruke sjalet. Men jeg støtter forslaget om å forby hijab i barneskolen. Det stritter litt i mot at gutter helt ned i 11-12-årsalderen skal gå i hijab, i alle fall hvis det knyttes opp i mot seksualisering, og ikke det at små gutter ofte vil ligne pappaene sine. 

Jeg kjenner jeg håper på en bedre verden for mine gutter. En verden der de har samme muligheter som jenter. Et land som har mer enn en håndfull mannlige toppledere. En by der mer enn èn mann har vært ordfører siden 1854. Et USA med sin første mannlige president. 

– Ding-dong-ding... Æsj, jeg glemte å skifte lyd på Iphonen. Lyden av Big Ben får meg nærmest opp i håndstående, lenge før jeg burde ha tenkt på å våkne. Jeg setter alarmen på slumring og prøver å huske hva jeg drømte. Det var noe om pene menn og pågående kvinner. Eller var det omvendt? Sannelig om jeg husker.....