Den fulle amerikaneren og den slaviske skjønnheten

Se for deg at du planlegger en romantisk togtur fra Tusen og èn natts hjemby og bestiller billetter fra Istanbul til Sofia. At du legger inn et lite cruise på Bosporos på kvelden, før du tar din kjære med til jernbanestasjonen og spanderer et lite måltid på restauranten til Orientexpressen før toget går. 

 Alt ligger til rette for en opplevelse dere aldri vil glemme. Hvis du ikke er av den typen som liker å sove sammen med folk du ikke kjenner, bruke toaletter uten vann og papir og stå i kø og vise fram passet og fjeset ditt fem ganger på tre timer mellom klokka 01 og 03 på natta. Da blir det bare nok en vanlig feriedag på den mobile togkirkegården i det sørøstlige Europa. 

Men hvis du så for deg en romantisk natt mellom kjølige, glatte satenglaken på togreisen fra det gamle Konstantinopel, byen vikingene kalte Miklagard, der en kunne kjøpe edelstener, silke, krydder og alt man kunne ønske seg, blir kvelden og natta en gedigen nedtur. 

Heldigvis var maen blottet for forventninger.

- Itte detta komme eg te å ligna endå merr på passbildet mitt! Han satt på nattoget dagen derpå og brygget på en bad hair day og mørke ringer under øynene. 

Kvelden på Bosporos, sundet mellom øst og vest omkranset av sultanenes slott og palasser, ble solgt inn som en romantisk helaften med en treretters, magedans og fri drikke. Ingen hadde spesifisert at skipet, som så ut som en av bøyelasterne til Knutsen med et cheesy rødt heldekkingsteppe fra akter til baug faktisk skulle legge fra kai, eller at kokken mente tre retter med en treretters eller tre små kjøttkaker med kebabsmak. Men maen var som alltid like glad. 

- Blir`sje møje ekstra ballast midtskips me denna kosten, sa maen, og klappet seg anerkjennende på jærmagen sin.  - Men det e` sikkert restaurangvogn på toget! 

Det var det ikke. Hele toget glimret med sitt fravær, da vi ankom stasjonen i Istanbul. I stedet hadde de satt opp buss, betjent av ikke mindre enn tre sjåfører. En av dem kjørte, de to andre passet på at han som kjørte fikk kaffepause. I følge togrutene tok det omlag fem timer til den bulgarske grensa, og vi måtte peise på for å nå toget som vi trodde gikk fra grensebyen Kapikule til Sofia. Men sjåførene hadde vært på kurs i mindfulnes og var fast bestemt på å nyte hvert minutt av turen. Etter en halv time utbrøt de begeistret: 

- Coffee, kebab and raki! 

Halvtimen på vegkroa ble til tre kvarter, og både vi og den lille gruppen amerikanere som ble busset over grensa ble nervøse. Men tyrkerne, som hadde kontroll over hele det østeuropeiske området mot slutten av middelalderen, hadde selvfølgelig full kontroll. Vi kom til grensa i god tid og en av sjåførene, som ennå ikke hadde tatt i rattet, fikk fri. 

Til gjengjeld kom Pristina på bussen, en sterkt sminket slavisk skjønnhet på høye hæler, med kort-kort konduktørskjørt og en uniformsskjorte fylt til bristepunktet med kvinnelighet. Hun vekket sterke følelser i sjåførkollegiet. Vi interrailere fikk også etterhvert et visst forhold til henne, i det hun loset oss gjennom den ene passkontrollen etter den andre uten så mye som et ord engelsk.

Tre timer tok det å passere grenseområdet mellom Tyrkia og Bulgaria. På den lille kilometeren hadde de klart å sette opp ikke mindre enn fire passkontroller og minst like mange haller, der biler ble systematisk tømt og nærmest demontert. 

Det hele ble kronet av en mørklagt tax-free butikk i midten. Amerikaneren på loffetur med kjæresten måtte innom for å roe nervene og kom ut med en sekk Heineken med 24 bokser oppi. 

- Could you please take one, bønnfalt han og ble til slutt kvitt halvparten. 

Resten ble inntatt i baksetet med det resultat at ingen av oss, inklusive kjæresten, fant ham, da vi endelig kom fram til Plovdiv og alt kunne gå på skinner igjen. Til slutt ble han funnet av sjåføren i en krøll under nevnte baksete. Men krøllete skjorte, med en tom Heineken-sekk og helt uten nerver. De hadde til gjengjeld vi andre fått. Toget fra Plovdiv til Sofia skulle nemlig gå 06.52, og nå var klokka 06.50. 

- Relax, sa Pristina uten et ord. 

Klokka 07.10 vrikket hun seg ned en falleferdig undergang med turistene etter seg som forvirrede andunger og opp på spor 1. Der stod, som et mirakel, toget til Sofia fremdeles, nesten 20 minutter etter at det skulle ha gått. 

- Kor e`fysste klasse, sa maen, som er kronisk kaffetørst og lengtet etter en tyrkisk Ekornes. 

Men toget var en kommunistisk drøm, det klasseløse samfunn på hjul. Det hadde bare ei vogn, der alle inklusive Pristina satt sammen i global harmoni. Og nå skjønte vi hvorfor de ikke stresset med rutetabellen. Det var nemlig Pristina som hadde nøkkelen til toget i veska. Og det var bussjåføren som til slutt klatret inn foran i loket og tok stikka. Sofia, here we come! 

I morgen får du høre hvorfor maen vil prute til seg porta potti. 

Bilder av og med Tor Nilssen