Pottetrening og væpnet evolusjon

REISEBREV:  Etter ei uke på loffen var vi klare for en væpnet evolusjon. Det var maktpåliggende å tvinge kroppen til å utvikle seg. Skal du overleve ei natt på et serbisk tog, må nyrene jobbe med halv fart og  den lille tanken nedenfor dem doble kapasiteten. Minst. 

- Dæ æ någe riv ruskane gale her, sa maen med en bekymringsrynke ingen Botoox i verden kunne ha gjort noe med. - Adle dørene e`låst me kjetting og hengelås. 

Han hadde helt rett. Vi var innelåst som årets lam på veg til Fatland. Marinert i vår egen lake, manglet vi bare rosmarin og et velrettet steketermoter i låret, for å bli gryteklare. Vi var på nattoget mellom Sofia og Subotica i Serbia uten noen mulighet til å gå av på stasjonen før.

- Vil du ha den goe eller dårlige nyheten først, spurte maen, der han lå inneklemt som en svett osteskive på en cheeseburger på brisk nummer to i seksmannskupèen. - Dørå te do e`sje låst!

- Var det den gode eller dårlige?

- Det va den goe, gliser maen som aldri er deppa mer enn et par  minutter om gangen. - Den dårlige e`at der e`sje någe dør å låsa!

Splitte mine bramseil, han hadde rett igjen. Døra til det lille vaskerommet var helt borte, og den inn til doen gikk det ikke an å lukke. Det var heller ikke mulig å spyle ned eventuelle etterlatenskaper. Dopapir er generelt like vanskelig å oppdrive som euro i Hellas, og dette førsteklasses toget var intet unntak.

På den andre siden av den låste døra satt folk oppå hverandre. Vi var som fiffen på øverste dekk på Titanic, bemidlet med de åtti kronene en sovekupe kostet. Ingen kunne se det på oss, der vi ankom 1. klasse. Til gjengjeld kunne alle i vogna ved siden av oss se på oss, om vi måtte gjøre vårt fornødne. Eller hvile oss litt, som enhver amerikaner gjør flere ganger til dagen på restroomet.

Den serbiske konduktøren, med et utseende som glatt hadde gitt ham rollen som bossens handyman i en øst-europeisk mafiafilm,  kastet et blikk på de rufsete middelaldrende lofferne og forviste oss straks til 2. klasse. Men billetten fra NSB fikk oss innenfor perleporten igjen. Til seksmannskupéen med brune knekkebrødlignende brisker og den dørløse doen.

Men ikke la deg forlede til å tro at dette var en nedtur. Etter tre somre på skinner gjennom Europa har vi lært oss at de små gledene kommer når du minste venter det. Gjerne i form av et nytt vennskap, noe som kan resultere i julekort og besøk, men de fleste møter varer kun tilmålte timer og minutter mellom stasjonene. Mange av dem er utløst av en overveldende i-samme-båt-følelse, der alder, kjønn, legning og rase er fullstendig irrelevant. Alt går ikke på skinner når du reiser med tog, noe som forsterker følelsen av at verden utenfor seiler sin egen sjø.

- I don`t like to be the only female in a comparrrtment with five guys, sa den tilårskomne 75-åringen, som reiste  Europa rundt på egenhånd, med en umiskjennelig nederlandsk aksent.  

Hun ble reddet av konduktøren, som angret seg og følte medynk med den høye, tynne lærerinneaktige babusjkaen. Alt av mannfolk ble forvist til nabokupeen, og nabodama vår manøvrerte seg forsiktig inn på knekkebrødet sitt og sa god natt.

- We will neverr see each other again, isn`t that interrresting, sa hun, før hun lukket døra. 

Det gikk ikke an å trekke for gardinene ut til gangen, så vi kunne strengt tatt se henne der vi lå stablet inn ved siden av, men dog.

Asiaten fra New York vi traff på grensa til Bulgaria treffer vi nok heller ikke igjen, dessverre. Han var den eneste av oss togloffere med pensko, skill i håret, ulastelig kledd og med en koffert tung nok til å få Ryanair til å rase på børsen.

På en av grensestasjonene, der vi måtte vente en time midt på natta, forsvant han bak huset, kom til syne bak den låste glassdøra og forsvant inn bak en av kontordørene i en lang korridor. Der ble han lenge.

I frykt for å ha gått glipp av en viktig kontroll måtte jeg spørre.

- Did you do something important in the office?

- Yes, of lifesaving importance, lo han. - I went to the toilet. 

Alle lo med ham, inklusive amerikanerne, som nå visste at han ikke var amerikaner. Han hadde sagt t-ordet. Og riktig nok, vår mann var fra Canada. En førsteklasses mann som tok alle utfordringene med et smil. Til tross for at han hadde betalt 61 dollar for ei seng på toget som aldri kom.

Maen smilte også. Han elsker å dusje, og på hotellet i Sofia var det i tillegg en dyd av nødvendighet.

- Herrligt kåna, ropte han ekstatisk mellom de litt ustabile bygene i dusjhjørnet. - Men du, tror du det e`dumt av meg å la sjampoen renna nerøve kroppen når eg sjylle håre?

- Nei, hvorfor det?

- Eg tok på bridlene før eg gjekk i, og då sto det at denna gjer ekstra boddi å volum. 

Maen hadde ligget og kost seg med chips og brus i seksmannskupèen til glede for nye reisende natta før. Vi nektet oss heller ikke noe i Sofia. God mat og drikke på restaurant, på utekafeen i parken og fra en av de mange kioskene beregnet på folk som er en meter og ti. Seriøst, selv når du satt på huk, måtte du bøye deg for å se ekspeditøren i øynene.

Ellers var Sofia sjarmerende fra visse vinkler, men nedslitt og nedtagget med kuperte, ødelagte fortauer. Gi dem noen år til på baken, så får de nok rustet opp en del. Men nå reiser vi videre, til Subotica i Serbia. Der skal maen bruke penger som gras, uten at banken finner det bryet verdt å la det påvirke saldoen. Nesten. Følg med i morgen.

 Foto: Tor Nilssen