Putin og donaldpengene  

Vi er i Subotica, byen i Serbia med et navn til forveksling lik en penicillinkur mot ujevnt trykk og sviende fornemmelser i understellet. Men skal vi først bruke felleskatalogen som reiseguide, beveger vi oss nok mer i seksjonen for beroligende, lykkefremmende piller uten en eneste bivirkning. Altså, for godt til å være sant. 

Men Subotica holder det den lover på sitt stillferdige vis.  Den lille byen nær grensa til Ungarn er så smålåten, at vi med nød og neppe kom oss av toget. Men så hadde vi jo også tråklet oss gjennom hele Bulgaria og Serbia, uten at en eneste rusten konduktørstemme spraket ut av de ikke-eksisterende høytalerne og varslet neste stasjon. På Sørlandsbanen gjør de jo ikke annet. Bortsett fra at der varsler de aldri neste stasjon, der er det alltid første, uansett om du har stoppet ved åtte-ni sennepsgule eller røde stasjonbygninger like før. 

- Første stasjon Snartemo, første Snartemo. 

- Første stasjon Sira... 

En eneste gang i nærheten av Subotica våknet en høyttaler ute på gangen og sprutet ut en lengre melding, som hørtes ut som om den var infiltrert av russiske støysendere. 

- Благодат! Pijte sav kafu kafusminki. Cappucino kaputt zabranjeno niks. 

- Forstod du noe? 

- Eg forsto alt, fastslo maen med tyngde. Han har gått på utallige esperantolignende kurs fra barnsben av. I følge maen er det funnet bevis for at alle språk på jorda stammer fra jærsk. 

-Han sa: Alle konduktører må straks mella seg i restaurangvognå å drikke opp all kaffien med kaffismak. Kappusjinoen ska onner nogen åmstendighet isje røras. 

- Se, der e` Putin! Maen avbryter seg selv og peker på et bilde av Putin sammen med en lokal politiker, omkranset av gyldne ornamenter og tegn på fordums storhet. 

Det ser jammen ut som det skal være et møte med Putin i denne byen i morgen, blir vi enige om og stirrer litt vantro på den prangende plakaten på den beskjedne, fattigslige stasjonsbygningen langt ute på landet. Toget begynner så smått å lee på seg igjen, da maen oppdager skiltet vi snart passerer. Subotica! Vi skulle ha gått av. 

Vi kaster oss av toget med de norske passene som fredsoffer og ser grensepolitiets køllebelagte, pistolbefengte bakdeler forsvinne i retning Ungarn. Vi kom oss av på rett side.  

Noter deg Subotica først som sist. Vil du oppleve velvære, søvning småbysjarm og priser fra turismens barndom, krydret med et ikke-vestlig tankesett, skal du legge inn en omveg og besøke denne byen. Første stopp for oss er minibanken. Subotica er nemlig et kongedømme, og kongen heter Cash. 

- Ke e`detta for någen donaldpenger,  spør maen den ordknappe, lille veggbanken. Den er i motsetning til sine greske kolleger stappfull av sedler, men særdeles lite meddelsom. - Eg kan barra velga mydlå femsifra beløp!! 

Maen gambler og går for 10.000 dinarer. Vi aner ikke om vi har tømt kontoen og må bruke resten av dinarene på en korrupt konduktør på neste tog, om dopapiret fremdeles glimrer med sitt fravær. Men det viser seg at vi ikke har tappet kontoen for mer enn den nette sum av 731 kroner. Ti dinarer er 73 øre, og det kommer du faktisk et lite stykke med i denne byen. 

Vi blir begge rammet av simultan stormannsgalskap og booker oss inn på byens fineste hotell med Serbias største velværesenter i samme etasje. 

- Eg elske deg, men kan gått tenka meg pittelitt mindre av deg, sa maen og kastet et megetsigende blikk ned på de velbrukte føttene til kånå. Sist hotellovernatting hadde begge et svare strev med å komme opp av senga. Hælene var blitt så flisete etter hardbruken, at de hang fast i det orientalskmønstrede silkesengeteppet.  

Så trimming av tånegler og hæler ble bestilt, sportsmassasje samt avslappende massasje for radbrukne ryggsekkformede rygger, manikyr, vipper, bryn, alt to femti pår gamle kropper kunne begjære. Tre dager til ende skled vi rundt med lave skuldre på nyfilte føtter, glinsende av eteriske oljer. Med tanke på alt annet enn regningen, som når alt kom til alt kom på 657 kroner og 90 øre. 

- Sutalaust, sukker maen, og takker sin skaper for at han ikke trenger å omskolere seg til linedanser med de glinsende, glatte fotsålene sine. 

Det holder nemlig en rekke serbere på med akkurat nå. Serbia balanserer på stram line mellom EU og Russland. Hvordan komme inn i det gode vestlige selskap, uten å miste vennskapet med den russiske bjørnen? Du kunne mer enn ane Putins tilstedeværelse i Subotica, på kafeene og forsidene.

Men Stevan, som er fysioterapeut og har bodd fire år i Norge, tegner et bilde av et fredelig Serbia. 

- Serbere liker ikke å trene. De liker å spise god mat.    

Det er kanskje derfor byens beste restaurant, Boss, er full hver eneste kveld. Og maen blir serber god som noen og dobler ingrediensene for å rekke over alt. 

- Skal du ha syltetøy under servelaten??

- Eg he`sje bestemt meg ennå. Kansje smørre eg det øve, sier han ettertenksomt og nyter valgets kvaler. 

Velsigne ham. Vi skal snart på toget igjen. Du finner ikke mange livsnytere på et serbisk tog. Like lite som du finner ateister om bord i et fly i sterk turbulens. 

Følg med, i morgen skal vi prøve å finne en av Europas hemmelige byer. Der rosemaler de hodeskallene til byens innbyggere. 

Foto Tor Nilssen

Støvsuging i Guds hus

Mens vi venter på toget....

Togstasjoner er et mål i seg selv

The Blue Orchestra hadde konsert i Subotica. Etablert i 1983

i tidligere Jugoslavia. Fremdeles veldig populære.