Hallo- Adjø

Europeerne finner ikke opp mer navnekrutt enn oss haugalendinger, som har Førland og Skogland  og Våga nok til alle som vil ha, nesten uansett hvilken kommune du befinner deg i. Slik er det også med det lille fyrstedømmet Lichtenstein, som deler navn med ei unnseelig lita bygd i Tyskland. 

Men i år fant vi Lichtenstein! Etter fem togbytter og en busstur i 36 graders varme rullet vi over grensa og ble med en gang realitetsorientert. 

Du kjenner følelsen,- du hører en rund, raus og trivelig stemme på Nitimen, og umiddelbart går den hardt arbeidende billedkunstneren inni hodet ditt i gang med å male bildet som hører til stemmen. Et lite sekund senere ser du for deg en rundmaget mann, med krøllete brunt hår, snadde i munnviken og årringer rundt øynene etter 53 års konstant smiling. Så får du se et utenomhodisk bilde i avisa og skjønner at din indre bildeleverandør kan ta seg ei bolle, igjen! Mannen er tynnhåret og nærmest skrinn, sluttet å røyke for 20 år siden, har revisorbriller og verdens hyggeligste stemme. 

I tre år hadde vi et Lichtensteinbilde inni hodet, med skyskrapere, glassfasader, Porscher, svarte dresser og blanke sko. Det er tross alt et av verdens rikeste land målt etter bruttonasjonalprodukt per innbygger, med gunstige skatteregler og budsjettkrevende problemer proporsjonalt med størrelsen. 

- E` me hima allerede, sa maen og så utover beitemarkene belagt med kyr, viper og en og annen sau. 

Etter en halv times busstur var det fremdeles ikke et høyhus å se, og da maen, som mener globetrotter og tarmtotter er to sider av samme sak, fikk en lunken caffe latte på busstasjonen, ble vegen tilbake til Tyskland kort. 

Tilbake i Feldkirch ble vi reddet av en drosjesjåfør, som så ut som han hadde røykt sokkene sine og ikke greid håret siden Woodstock-festivalen. Skuldrene og gnagsåret til maen tvang oss nemlig inn på hotellet som lå nærmest busstasjonen. Det billigste i byen med påbudt røyking på rommene. Hotellet hadde stjerner, bevares, men kun de du så med gjenklistrede øyne etter en omgang med de lokale heltene, som bare ville låne lommeboka di ei lita stund. Resepsjon hadde de heller ikke, men en slitt brun bar med tomme blikk, ditto ølglass, lettkledde, tilreisende kroppsarbeidere og en kombinert bartender og resepsjonist i midten.  

Fragglene fra Norge som ikke hadde skiftet klær på 48 timer gled nesten inn, vi så ut som vi hadde funnet rett prisklasse, men det uforstående, rundøyde blikket røpet oss. 

- Kommen Sie, sa Woodstock-sjåføren, som plutselig materialiserte seg midt i puben og skysset oss utenfor. - Rett oppi gata her er det et herberge, det er mye bedre for sånne som dere. 

Han tilbød seg ikke å kjøre oss, for han trodde vel vi ikke hadde penger. Et tomt pappbeger med en euro og to norske femtiøringer oppi har vist seg å være en effektiv og billig tyveriforsikring i de mest lyssky gatene nær stasjonene. 

Vi endte opp på et beskjedent familiehotell, som ikke innbød til annet enn å dusje og legge seg. 

- Lyggen å lort, sa maen, som ikke kjente igjen rommet fra bildet i brosjyren. - Trur du `sje di har brukt same vidvinkel så eiendomsmeglerane. Men drit å dra, her skal det kvilas. Altfor månge ødelegge ferien å gjørr allfor møkje når di isje gjørr någe. 

Men vi kan vel ikke påberope oss å ligge på latsiden i ferien, som reiser så mye at ungene må legge oss i stabilt sideleie når vi kommer hjem med ryggvirvlene i en  doggybag. Det føles alltid som om du har noen til overs etter to uker med ryggsekk og radbrekking. 

- Trillekoffert neste år?

- Aldri, sier maen med tyngde. - Nå reise me te Luxembourg å tar ein lønsj!

Det gjorde Europarådet også denne dagen. Presidenten i Luxembourg, Juncker, overtok ledervervet der nå i juli, og det skal markeres i dag. Byen er full av korps, politi, elitestyrker, sikkerhetsfolk, fotografer og politikere. En ung mann med ryggsekk solbriller, caps og ryggsekk blir spottet av sikkerhetstjenesten og fulgt med argusøyne. Skuffende få ser på maen, som har tre ganger så stor sekk og en telelinse som vil noe. 

- Galnaste, sier maen, som ligger i dekning bak dagens femte kaffekopp og skyter Juncker forfra med 70-200 millimeteren. 

I morgen skal vi reise gjennom Tyskland. Maen skal igjen ta togtysken sin i bruk. Han siterer små utsnitt fra rutetabellen og menyen, og håper kelneren som ikke snakker engelsk straks kommer med påsmurt og kaffe.

Foto: Tor Nilssen