Rosemalte hodeskaller og poseringshimmelen

En turist er en som reiser tusenvis av kilometer for å skygge for en slående utsikt eller posere som en kjent og kjær prikk foran en statue. I så måte er Hallstatt bare en by i rekken. Men ingen andre byer i verden rosemaler hodeskallene til innbyggerne sine. 

Maen fant Hallstatt på en liste over ti hemmelige byer i Europa, som turistene sjeldent finner det bryet verdt å reise til. Men litt bry bare trigger tilårskomne togloffere, så da rastløsheten kom sigende som tåka hjemme i Kvalsvik, klatret vi på toget igjen. Serbia-Ungarn-Østerrike på en dag med kånå som kartleser. 

- Einaste eg lure på, sa maen og klødde seg på hodeskallen fra flat-Jæren, som ennå var lykkelig uvitende om den makabre tradisjonen til fjellfolket i Hallstatt. - Eg lure på koffor det e´ ein svære innsjø her foran byen uten ei einaste togsjinna å se på karte? 

Svaret fikk vi en time senere. Hallstatt stasjon var ett spor, grus, skog og en stor innsjø. På den andre siden så vi konturene av en sjarmerende liten alpelandsby, som klamret seg fast til sin lille tilmålte del av jordskorpa.  Fergemannen var bare en luftspeiling fra gresk mytologi. Hvordan kommer vi oss over?

Men sammen med to flunkende nye venninner fra Hong Kong fant vi til slutt en båt og ble skysset over for to og en halv euro hver. Båten hadde sågar plakat med pakkepris, med trykk på pakke, ikke pris. Kjøper du billett for to koster det fem euro, kjøper du billett for to tur/retur blir det ti euro. Forfriskende å slippe å bli manipulert av psykologiske priser, som likevel må rundes opp når du kommer til kassen. 

Vel over på den andre siden fant vi verdens vakreste lille by og en betydelig andel av jordens japanere. De hadde sin fulle hyre med å fotografere seg selv foran alt som var verdt å se, en nærmest umulig oppgave på et sted som Hallstatt. 

- Di gir seg isje, det ska di ha, sa maen og kastet et anerkjennende blikk på et eldre par som var i ferd med å foreta en kamera-kamikaze ytterst på bryggekanten, for å få med i alle fall en flik av innsjøen øverst oppe i bildet. 

- I can take a picture of you? Allti en go følelse å berga liv, sa maen som ble stående og ipade det ene paret etter det andre. 

Han måtte gi seg til slutt, fergemannen skysset over uante mengder japanere, og eye-candyen ville heller ingen ende ta. Men vi gikk videre med en følelse av å ha gjort noe riktig. Vi må ha japanske aner. Hver gang vi kommer til et sted der det ikke finnes andre turister, er det bare oss og og det smilende selfiefolket fra Solens Rike. Slik var det også i middelalderbyen Cesky Krumlov i Tsjekkia i fjor. Respekt for kamerafolket med ei ukes ferie, som reiser i flokk dit ingen kunne tro at alle ville bu. 

Vi bodde ei natt på Gasthof Simony, et 450 år gammelt gjestehus under gruvene, der fjellfolket fremdeles utvinner salt etter 7000 års drift. Rommet var et eventyr med Narnia-skap, balkong med utsikt til slott og sjø, samt en diger mahogniseng, som knirket som om den var laget av puritanere til bruk sammen med tynne vegger i Victoriatiden. Frokosten bestod av sunn og enkel bondekost, med brune egg og maens eget drivstoff i solgule kopper. 

- Coffee or tea, spurte den kombinerte resepsjonisten, værelsespiken og kokka. 

- Brekkfest, svarte den litt tunghørte japaneren med aksent upåvirket av 40 timers språkskole på kassett. 

- Du trenge´sje le, sa maen, en smule indignert på nabomannens vegne.   - Du ser`sje.  

Han siktet naturligvis til den lille hendelsen oppe på rommet like før frokost, da kånå skulle lete etter brillene. De hadde jeg da vitterlig lagt i den beige manpursen til maen? 

- Det nytta`sje å stå å fingra neri ein tomme besje brysthållar, hvis det e`denna du leite itte, sa maen lattermild og holdt opp nevnte purse. 

Vel, vel, i det minste har jeg fremdeles øynene på plass inni hodet et sted. Det er ikke tilfellet for de 1200 sjelene som ligger til utstilling oppe ved den katolske kirken i byen. På 1700-tallet fant de ut at den lille biten de fikk disponere av Moder Jord ikke hadde plass til alle gravene. Et klokt hode, som ennå satt på skuldrene, fant på at de kunne grave opp likene etter noen år, la smågnagerne og sola ta jobben med å gi hodeskallene og lårbeinene den rette patinaen, for så å plassere dem på ei hylle i et dertil egnet lite hus. Navn og årstall ble malt i pannen, helt til noen kom på at de døde pleide jo å få blomster. Som sagt, så gjort. Nå ligger de her tinning ved tinning i stille harmoni med rosemalte skaller. 

Den siste dama som ble begravet, eller rettere sagt gravd opp igjen, ble lagt på hylla så seint som i 1995. Du kjenner henne igjen på gulltanna. 

- Det står her at fremdeles kan de som vil skrive det i testamentet sitt og få plass til hodeskallen sin her!  

- Ke seie du? Me går, eg må kvila håve, sa maen. -Å då meine eg isje på hydlå! 

Men det blir ikke mye kviling på maen. Nå skal vi for tredje år på rad prøve å komme oss til Lichtenstein. De to forrige årene endte det med åtte til ti timers reise, sju togbytter og en ufrivillig overnatting i ei lita tysk bygd. Den het, ikke overraskende Lichtenstein. Følg med i morgen. 

Foto: Tor Nilssen 

Se etter kjentsfolk...

Gruvearbeidere

Drømmen om Narnia