Hopp kjerring, hopp!

Det er langt mellom morsomme lukeparkeringsfilmer med menn i hovedrollen på Youtube. Og det til tross for at åtte av ti ganger når vi er ute og kjører, er det mannen som sitter bak rattet. I skjærgården er skjevdelingen sannsynligvis større. 

Statistikken i den norske kupèen er like nedslående som oversikten over kvinnelige toppledere. I hele 80 prosent av tilfellene er det mannen som oftest, eller som alltid kjører. Kvinnene sitter på passasjersiden og leser kart, forer ungene med boller eller svarer for n´te gang på hvor langt det er igjen. Og tro ikke at det bare er mennene som parkerer kvinnene i passasjersetet. Kun 12 prosent av kvinnene sier at de helst vil kjøre.

- Kvinner skjønner ikke hvorfor det er tre pedaler, når de bare har to bein, sa en mann, som så ut som han var blitt forbikjørt på mer enn en måte.

Men det må være mer enn uintelligent humor og machomenns trang til å ratte som ligger bak disse tallene. Jeg tror rett og slett vi er litt makelige.

Det er mer krevende å kjøre langdryge E134 til konfirmasjon på Kongsberg, enn å sitte ved siden, spise den siste bollen i posen og fiske fram eyelineren og legge en ring av selvtillit rundt øynene. For så å bruke dem til å kaste et vurderende blikk i sminkespeilet, i stedet for å bore dem inn i mannen. Han har nemlig nettopp giret opp i fjerde rett foran rundkjøringen og må nå bråstoppe for mannen i Mazdaen, som vant racet og kom seg inn i rundkjøringen sekundet før.

- Det er måte på hvor mye ansvar kona mi skal ha, sa autofile Jan Erik Larsen etter en familietur.

Der i huset var det kona som pakket for alle, vannet plantene, la i feriefor til gullfiskene, skrudde ned ovnene og låste huset. Lite nytt i det larsenske hjem. Jeg har også vært der. Pakket så mye i bilen, at det ikke var noe vits i å låse døren etter oss.

Ja, ja damer, det er vel ikke noe galt i det, jeg skjønner bare ikke hvorfor vi slåss for å bli redningsdykkere og brannmenn, når vi så inderlig vel tåler det hjulskift som ikke angår oss selv.

Jeg kjenner Tysværdamer, som aldri kjører til Haugesund sentrum, i tilfelle de må lukeparkere. Og damer som aldri kunne tenke seg å kjøre over Haukeli, for ikke å snakke om i kolonne.

Hva er det som gjør at denne dama ikke sitter i et digert glasshus akkurat nå, men bak rattet? Kanskje fordi jeg var på årlige bilferier på den tiden da bilene hadde beige bakelittratt, krøllete maiblomster og tusenvis av insekter i grillen. Med mor, far og to mindre søsken, som slåss fra Knaphus til Notodden om hvem som ikke skulle sitte i midten. I ei lita folkevogn med det oransje folketeltet og og de blå teppeposene på taket, campingstoler under panseret og propanapparat, en 20 liters vanndunk, badeballer og batteriradio inni.

Det vokste fram en lengsel etter å strekke beina, og det var bare et sted i bilen det var mulig. I førersetet. I passasjersetet, til høyre for det velfylte askebegeret, satt mamma, -hjemmeværende hustru med kjøpekrøller og beina oppå åtte Lio-poser med rene sokker, sukker til å røre selvplukkede bringebær fra rasteplassene, støvler og regntøy. Respekt! Men ikke mer enn at jeg ville bli sjåfør når jeg ble stor.

Så derfor har jeg kjørt mye, i sentrum, på langkjøring og over fjellet. Og med det har jeg blitt en del av den andre statistikken. Den menn absolutt ikke liker å bli minnet på. Jeg har både bøter og bulker på rullebladet. Som dem. Menn bulker faktisk dobbelt så ofte som kvinner, i tillegg til at kvinnebulkene er billigere. De stammer ofte fra de forhatte lukeparkeringene, mens menn bulker i kryss. Eller under forbikjøringer, og da er det ikke bare bilen som får seg en trøkk.

Så sett dere i førersetet damer, lær dere å rygge med henger og kjør i kolonne. Det kan ikke gå så mye verre enn min siste kolonnekjøring. Etter fem timer i en tunnel oppe på Haukeli, med tre unger bak i, en mann i passasjersetet med svigermor på mobilen, en dverghamster i bur og en hund på selvstyr mellom setene, fant katten plutselig ut at den ville gå på do. Jeg skal ikke utdype det, men det var ikke bimmelim. Under gasspedalen! Katta med den dårlige impulskontrollen stakk av i retning Oslo, da dørene fløy opp for å slippe inn litt sårt tiltrengt tunnel-luft. Omtrent samtidig som kolonnen begynte å kjøre.

Jeg mistet kolonnen. Og tålmodigheten. Og mannen og svigermoren med ham. Men jeg fant katten! Og med tiden en ny mann, som kjører så mye i jobb, at han nyter passasjertilværelsen. Faktisk i den grad at vi lar bilen stå, og reiser med tog om sommeren.
Sist sommer ble det buss i tillegg, da skinnene mellom Praha og Cesky Krumlov var til reparasjon. Men det er annen historie. 

Dette innlegget ble publisert på tvh.no 11.mai,