Karen Hesseberg

Fjelltelt på hjul

På tur i rød bil.....

Bobilen passer for 2-3 personer, stod det å lese i annonsen. Det stod bare ikke de burde være max 1,20 høye.

Hvis dette er en bobil, er månen en gul ost og tenåringer ordensmennesker med sans for tidlige morgener, surmelk med linfrø og fotturer i fjellet med foreldre og uten internett. Men hvem har ikke blitt lurt av bildene på Finn?

Naturloven som Newtons gamle mor oppdaget lenge før han fikk eplet i hodet, burde har demret for meg. - Hvis det ser for godt ut til å være sant, er det sannsynligvis det. Bobilen viste seg å være en varebil med ei sponplate bakerst med en halv madrass oppå, og en madrass i skiboksen på taket. Kjøkkenet et lite kjøleskap med insekter i, levende sådanne. Gardinene stoffrester i polyester som raknet og la igjen kongeblå tråder på sjåføren, hver gang hun beveget seg forbi flyssene på veg ut døra. Og lakken vi betalte noen tusen i depositum for å ikke ripe, er av typen Lady matt.

Men Ladyen bak rattet er snart halvmatt. Jentungen derimot, som er vokst opp på landet og har tilbrakt feriene i en campingvogn fra 80-tallet med respatex, trådgardiner og et fortelt herjet av en av Lenas tropiske forgjengere, er ikke matt i det hele tatt. - Ja ja, mamma, me e`goe på å ha det dårligt, fastslår hun og lar seg ikke affisere av lukten som fyller bobilen-wannabeen som en brun sky. Lurer på om bonden har brukt den til å kjøre kalver i?

Men det var ingen vits i å akkedere og klage over manglende vask og lav standard. Mannen som leverte bilen hadde kjørt land og strand med halve bygda i bilen, og syntes den var fortreffelig. Man kan som kjent ikke snakke om havet med en frosk som bor i en brønn, så argumenter om bobiler med anstendige sengeplasser og bord hadde bare falt på steingrunn. Og for all del, vi fikk den billig mot å levere den til en fyr i Moss som hadde kjøpt vidunderet usett.

Etter ca to kilometer ble det en smule mer levelig. Vi bunkret diesel og syntetisk godlukt i form av en sjokkrosa Wunderbaum med dotter. Ingen vits å kjøre stil. Vi hadde dessuten tenkt oss til Ullareds storebror Nordby, kjøpesenteret på 90.000 kvadratmeter, der det er en skog av små grantrær på parkeringsplassen. Festet med snor til sladrespeilene. Det er for øvrig i harryhandelens hovedstad Strømstad, at Wunderbaumen blir produsert. 24 ulike typer med lukt nok til å danke ut et helt fjøs, om du ikke tilhører fåtallet og faktisk leser bruksanvisningen. Den skal selvfølgelig ikke rives ut av plasten som jeg gjorde, men lirkes ut en cm i uka, så en ikke får tørr hodepunn og øyenbetennelse av all kjemien.

Som det var nå, kunne vi lagt oss i bilen og våknet ferdig marinerte. Fristende, men vi valgte det gode hytteliv i Danmark og hotell i Halden. Bare et steinkast unna svenskehjelpen.
Det var grensetreff for veteranbiler samme helga, så bilen blendet ikke akkurat inn i bilparken foran hotellet. Krom, lakk, terninger og glans, motorer som brummet kjælent under panseret og menn som gjorde sitt beste for å matche. Ingen kvinnelige sjåfører så langt jeg kunne se. Inne på hotellet satt mennene på bord for seg selv, mens kvinnene hadde sine enemerker.

-Dei boltane passe garantert te chevvyen. Eg har någen ekstra, sa en rogalending på nabobordet under frokosten. -Di ligge samen med akslingane på terrassen. Anerkjennende mumling fra mannemenigheten rundt bordet. Ingen sutring fra koner som gjerne skulle hatt utemøbler og blomsterkrukker der i stedet, de har trukket ut på terrassen med kaffe og røyk. Noen av dem er allerede i bilbunaden, hvite sokker, tøysko og miniskjørt med dotter. Det er herlig når virkeligheten er en parodi på seg selv.

Etter en dag på Nordbys ble virkeligheten enda herligere. Vi reiste hjem med de obligatoriske brusboksene, godis og ny treningsbukse fra sportsbutikken alle tror er bare billig.
Maxi Mat er Nordens største matvarebutikk, og omsetter for om lag en milliard i året. 96 prosent av kundene er norske. Vi snakker handelslekkasje a la Gran Canyon. En bil som ble stoppet på grensa for noen år siden veide tre hundre kilo for mye pga billige spareribs og vaskepulver. Politiet fant faktisk ikke to av passasjerene før etter litt leting. Og sjåføren hadde et brusbrett mellom førersetet og pedalene.

Jentungen fikk seg ny ikke-anatomisk ransel. Ryggen er jo en glemt kroppsdel for tenåringer, grei å ligge på, men brukes ellers minimalt. Ranslene kunne gjerne kommet med bare en sele, det er kun unntaksvis begge blir brukt. Så derfor kjøpte vi skulderveske også. - Den här er läder, sa dama bak disken og smilte håpefullt. -Nittonhundra kroner, men så blir den ju bara bättre med åren. Plast blir sämre, hud snyggare.

- Ser ikkje sånn ut på deg mamma, fastslår jentungen, og gikk for plasten til
99 :)

Nok et kvalitetsprodukt fra svenskegrensen