Karen Hesseberg

Klippfisken i brusenisjen

-Det er sejt det du laver! De to gråhårede kvinnene på stranden hever bayeren de har i høyre hånd, blåser ukvinnelige og livsglade røykringer og gliser til meg i det jeg sjokker forbi i mine knallrosa joggesko, en litt for liten rød badedrakt og en prikkete shorts.

Jentungen og jeg er i Danmark, der det føles helt naturlig å traske rundt som et avblomstret tivoli med prikker og farger og en berg- og dalbanekropp som går inn og ut, eller i sannhetens navn ut og ut. Men her er det høyt under taket. De drikker vin på gamlehjemmet og øl på stranda før lunsj. Jeg tror likevel det var den unaturlige, urnorske raske gangen i solsteiken som fikk damene til å skåle. Hvem andre enn vi fra brunostlandet med furulegger og medfødte vindjakker går tur i høyt tempo, når andre folkeslag har siesta? Men damene på stranda hevet flaska, og ikke øyenbrynene. Det sier det meste om danskene. Fine folk.

Jeg er også ganske fin, hvis man betrakter meg med en viss sans for humor. Etter verdens fineste sommer ser jeg nemlig ut som en fisk. Kulørt på oppsiden, fiskehvit på undersiden. En vandrende klippfisk med hvite ringer rundt øynene. Et naturlig konsekvens av å sitte med framsiden i solen og lese Jussi Adler Olsen, uten tanke for at ryggen med fordel kunne fått litt sol.

Ellers spiller vi badminton med shamporeklamelyd, griller kjøttstykker som er dobbelt så store og halvparten så billige som hjemme, betaler fem og havlvfjerds eller to og halvfems for dagens matvarer på Netto og nyter symfonien som ligger over Strenstrup fra klokka 8 om morgenen. Vi har fått låne sommerhuset av våre beste nabovenner hjemme noen dager, og nyter dansk sommer på sitt beste.

De har akkurat vært her i fire uker, og det kan ses på plenen som ennå ikke har tenkt å vokse så mye som en millimeter. Den ligger helt i ro og samler krefter etter en måned med konstant klipping. Menn som har travle jobber, hus og hage som krever dem året rundt, slapper av på hytta med å klippe plen og stable ved. Lykke har som kjent ingenting med logikk å gjøre. Derav motorsagsymfonien over Stenstrup, med høyfrekvente gressklippersoloer og vedkløyvervibrasjoner i bånn.

Det er beint fram trivelig, så lenge man nøyer seg med lyden. Like trivelig som folket. Folk som kaller dusjkabinettet brusenisje og stellerommet for pusleplass finnes det ikke noe vondt i. Eller som kan finne på å kalle marsipangriser for mandelmassenasser, setter kål og poteter langs vegen og ber deg betale i en boks og som har minst en gjenbruksbutikk per kvartal. Selv bittemå byer som kun har en bensinstasjon og et galleri med bilder som aldri blir solgt, har gjerne en bruktbutikk der man fritt kan gå inn og slå ut med armene, uten å frykte en forsikringssak med fem nuller bak. Det er billig, og det selger. Det er kanskje som Indremisjonens bruktbutikk hjemme i Kirkegata, som har sine faste kunder. De har verken mer veggplass eller hylleplass enn oss andre, men kollega Bjørn Andre skjønte sammenhengen, sist gang han laget reportasje der. - Di gir det fra seg den eine dagen, og kjøre ner å kjøpe det tebake dagen ittepå.

Alt for en god sak. Fine folk det og.