Dag 9: 

Truser og togbaroner 

-Grande! Guiseppe skal ha seg nytt undertøy, og selgeren må innunder disken og finne fram retrotrusene av merket Formidable. Det er marked i Corniglia. Privatliv er like ukjent som prøverom i en liten landsby, så stakkars Guiseppe gjemmer seg så godt han kan bak undertrøyene mens han bruker armene for å antyde trusestørrelsen. 

Fem biler lastet med med tørkeruller, pesto, fisk, meloner, badeballer, strømper og pullovere vi brukte på 70-tallet triller inn på det bittelille torget hver fredag morgen.  Alle byens gamle damer kommer ut av husene sine og handler det de ikke får i byens to knøttsmå kolonialer.  Når handelen er gjort, feirer de med  en drøs i parken, mens ungene får is. De gamle mennene sitter på trappene oppi gata og gestikulerer i halv stilling. Den resterende stillingsbrøken fylles med espresso. Landsbylivet er herlig. 

Neste dag går vi over fjellene til nabobyene Vernazze, og siden Monterosso. Opp, opp, opp, ned, ned, ned. Caffe latte i Vernazze og foccacia med ost og skinke. 3,7 tonn amerikanere i stim fra et cruiseskip, skodd for fjellklatring. Men de har ikke gått over bekken etter vann en gang, de har feltflasker med seg i tilfelle de blir tørste på veg inn i bussen. Men Vernazze får god karakter av maen, som likte foccacien og de gode stolene, der vi kunne grue oss til neste oppoverbakke. 

Det var drøyt til Monterosso, mest fordi vi gikk i kø på smale stier. Og så opp, opp, opp igjen, med påfølgende flimmer i alle fire hjertekamrene. Men seieren er minst like søt som New York Marathon. Utsikten er fantastisk. Byene ligger som keramiske kunstverk langs kysten. Vinrankene klatrer rundt oss, mens fargerik klesvask blafrer mellom trærne. 

    
Vi kommer oss ned med skjelvende bein alle sammen, på joggesko, slippers, lakksko og høyhælte sandaler.  Alle unntatt ei av de svenske damene på jentetur. Det går med noen turistbein i løpet av en sesong i disse fjellene. Maen har heldigvis begge beina i behold. -Hobbitføtter, sier maen fornøyd. -Breie med godt veigrep! 

Monterosso er turistmagneten i Cinque Terre. Storby nærmest med 1600 innbyggere. De har badestrand og de samme pastellfargede husene, men mangler litt av sjarmen til de andre. Trekkspillmusikk på tomgang, søppel og slitne tomøyde turister får oss til å føle at vi er i Kongeparken like før stengetid. Vi setter kurs for stasjonen. 

Da vi reiste gjennom Danmark og Tyskland, reklamerte de høylytt for røykfrie perronger. I Italia tar konduktøren seg gjerne en røyk, mens passasjerene toger forbi. Tross alt er det hans perrong. Men stasjonsmesteren i Corniglia er best. 

Han har demonskjegg, punkelugg og  sin egen tolkning av gjeldende regler. Så når toget er i anmarsj, hopper han ned på skinnene og skritter over forbudsskiltene. Når folk køer seg sammen foran billettluka, tar han seg gjerne en røyk utenfor, om han ser det er tid til tobakk i tabellen. Irriterende? Niks! Alt og alle kan ikke gå på skinner. Og irriterer vi oss for mye, går vi ut på dato. Målet må være å dø ung så seint som mulig. 

Og når enden er god, er toget gått.  

Død og pine