Dag 1

5:2 dietten og colabokser nok til alle 

         Siste skrik,- nei vi snakker ikke leopardbukser, men åpen trillebag til boksene

   

-I år ska me ikkje ha med oss nåke særs, sier maen og kaster seg med full tyngde oppå sekken for å få glidelåsen igjen. Linser nok til en Japan Foto butikk med dårlig utvalg, fire pakker knekkerbrød med fiber og 14 boxere gir likevel en solid overvekt på maen, som ellers er på slank. 
Vi vurderer et sekund å la huset stå ulåst i år også, siden vi likevel har mesteparten med oss, men besinner oss, tar ut vaffeljernet og smoothiemaskinen til kånå som surfer på en grønn bølge, og smekker døra bak oss. Vi er klare for eventyret. 

Første stopp er Helleland, hos svigers som står klare med energidrikk og proteinfattig tilskudd for de over femti. To kaffekopper og fem vafler senere er vi på toget. - 5:2 dietten, sukker maen fornøyd, mens Snartemo, Hjuksebø (de har et ekte bø også), Gyland, Nodeland og noen andre land passerer revy. Og vips er vi ved Skagerak. 

                                   Siste skrik for noen timer siden 

Danskebåten er som den alltid har vært, upåvirket av vær og vind, sittende regjeringener og den allmenne økonomi. Skal vi til Danmark på ferie, ja så spiser vi pommes frites til frokost, skyller det ned med årets første skutepils, sleper med oss fire brett med colabokser for å få samme avslag som på Rema hjemme, og kjøper lakrispipene med sjøulken på. På grunn av den særnorske pipepietismen ligger de ikke ved siden av pandalakrisen i taxfreen, men ved Petterøen. Det gjør de en smule mer eksotiske, og får oss til å glemme at vi egentlig ikke liker dem. Herlig forutsigbart, helt ned til Marianne, mintdropsene med sjokoladefyll som ikke finnes noe annet sted i universet enn nettopp her. 

Og passasjerene! Akkurat så bråkete og brokete at to femtiåringer med slagside og slepende gange passerer ubemerket forbi med sekker som rasker med seg alt som er løst. Som alltid i skoleferien er det minst ett skolekorps om bord, tre fotballag, småbarnsforeldre med stellevesker, tutekopper og ringer under øynene, gamle damer med Jägermeister og rulletobakk i korga på rullatoren og tyske turister som kjøper capser, kortstokker, boxere og kosedyr med borrelås på labbene, alt prydet med den norske kongen selv Martin Kolberg anerkjenner. Det er jammen meg mer elg på taxfreen enn i hvilken som helst norsk skog.

Men nå er vi i Hirtshals. To kilometer til fots på sandblåst asfalt ligger mellom oss og den privateide banen, som vi sneik på i fjor.  I år har vi med penger. For første gang i historien har vi med resten av valuaten fra i fjor, de som ellers havner i skuffer mellom knapper og reflekser med knute på tråden. Vi er klare for kontinentet.  

                                              Tors Danmark