Dag 8: 

Sålebiff, slippers og serenader for sjelen 

-Eg lure på koffor alt eg like, føre te kreft hos mus, sukker maen og går til angrep på biffen med dødsforakt. -Denna biffen e` definitivt ikkje kreftfremkallande! Vi spiser en bedre middag på Mananan i hovedgata sammen med våre nye amerikanske venner. Det er for øvrig lett å få venner fra Junaiten, etter et par timers kjennskap har vi fått løfte om både kost, losji og bil hvis vi kommer til Washington. 

Biffene på Mananan lider ikke under mangel på pepper. De mangler bare to reimer, vips så har du et par saftige sandaler. Seigere såle skal du lete lenge etter. Men vi bestemmer oss for ikke å klage, innehaveren har tross alt rykte på seg for å være en gretten mann med en innbitt avsky mot pepper, cappucino og turister som ber om pepper eller cappucino. 

Litt lenger oppi gata ligger Caffe Matteo. Caffe latte, omelett og gratis wifi. Pluss fløytisten som spiller på lag med universet. Han er fra Hawaii, men reiser verden rundt med bambusfløyta si og en serie selvkomponerte serenader til solen, sjelen og skyene. Lukker du øynene, våkner du nesten opp på en massasjebenk med røkelse i nesa og kanelbrune håndklær rundt livet.  Men så innhenter virkeligheten deg. Den ydmyke fløytespilleren skal betales, og for enkelhets skyld har han innført faste gebyr. - Five euro with the filming. I used all mye energy, sier han med en unnskyldende mine, som om det var en urimelig sjef som hadde satt satsene og ikke han. Mannen ser så tappet ut at vi gir ham ti. Så tøfler han avgårde til neste bord i sandaler og med sjelen utenpå den alternative kroppen sin. Fin fyr. 

-Sjå dei søte! Vi har skodd oss og er på veg over fjellet til nabobyen, da kånå ser noe ekornlignende oppe i et tre. -Det dere e` ei rotta, roper maen. - Og hu e` kje aleina. Di har lagt landsmøte sitt te detta treet. Maen har ingen julegrøt han må beskytte mot skottende rotter, men snur likevel resolutt og setter kursen for sivilasjonen. 

Amerikanske jenter i slippers, tyske ektepar med fjellstøvler og vandrestaver og norske damer på jentetur med musserende i magen vandrer daglig mellom byene i store mengder. 

I morgen skal vi gjøre et nytt forsøk. Men først trenger vi en god natts søvn, og det kan være en utfordring i Corniglia. Kirkeklokkene ringer nemlig en gang i timen, døgnet rundt. Og klokka sju morgen og kveld klatrer organisten opp i tårnet og spiller den ene sangen han kan på klokkespillet. Til gjengjeld spiller han minst fire vers. Men blir det for galt, kan vi alltids ty til Jo Nesbø. Vi hadde ti lydbøker med oss på toget i fjor, vi sov oss gjennom den første og spolte oss tilbake til det første mordet 18 ganger. Feriemord er hyggelig, men med vår spoling blir selv det minste lille renslige mord til et seriemord. Vi anbefaler for øvrig ikke spoling i Panserhjertet. 

I morgen skal vi til Vernazze. I mellomtiden gjør vi minst mulig. - Ingenting e` som å ikkje gjørr nåken ting, og så kvila seg ittepå, sukker maen tilfreds.

Eyecandy langs vegen :