Dag 4: 

Laksen som lyser i mørket

-Eg heiv maten på golve, hvisker maen og fniser maskulint og lett nervøst. Vi er på Unsicht Bar i Berlin, restauranten der alle spiser i stummende mørke. Kelnerne er blinde, og for å innta en bedre middag her må vi legge øynene fra oss i garderoben og tre inn i deres verden. 

Kanskje like godt, for øynene har jobbet overtid i dag. Det er utrolig mange karakterer om bord i et tog. Vi kan jo reise hvor vi vil, men aldri fra oss selv. Halve gleden med reisen er å se på folk, knote på tysk og være hyggelig på et hjelpeløst heilnorskt kroppsspråk. Men i dag har vi reist nesten alene. Ingen reiser på første klasse fra Flensburg. Forståelig nok, den eneste oppgraderingen fra andre klasse er tallet. Det står 1. på døra, men alle kupeene er som snytt ut av nesa på en barneskole fra 70-tallet. Respatex, institusjonsmønstrede gardiner, såpedispenser med kvern som langsomt maler ut noen tørre flak, søppelbeger i metall med lokk. Og den vindtørka vaktmesteren med gjenger i pannen, hår i nesa og øyenbryn på vidvanke. På toget dukket han opp forkledd som togvertinne. Günter skatet forbi med ei skranglete kjerre en gang i timen, med rause hjemmesmurte frokostbrød som så ut som de var delt med tollekniv, kaffe på termos og cappucino på pose. - Willst du Sahne haben, flottet han seg med, svingte opp med en sprayboks fra kjerras indre og klemte ut en sparsommelig liten fløtemakk i toppen av koppen min. En sann gourmetopplevelse.

Men nå er vi på den bekmørke restauranten og spiser skikkelig gourmetmat til 50 Euro kuverten. Mørket er fysisk, til å ta og føle på, og vi må gå i gåsegang inn med hendene på skuldrene på kelneren for å finne bordet. For hver tallerken må han finne hendene våre og plassere dem i posisjon, likevel skrangler skjea i golvet og vi skåler i tom luft. Rundt oss hører vi andre gjester, prat og nervøs latter. Øynene venner seg overhodet ikke til mørket, og lettelsen blir stor da forretten kommer. Den lyser i mørket! Vi har bestilt Ûberraschung, og aner ikke hva som møter gaffelen. Fire små selvlysende biter på hver tallerken, omgitt av bladverk. Konsistensen er glatt, halvfast og litt skummel. Fisk? - Det lyse gjønå magen din, hvisker maen, og skubber bladverket på bordet i farten. Han skynder seg å rydde bordet før kelneren kommer med hovedretten. -Det e`jo ingen så ser nåke, fastslår han, og koster resten på gulvet. Siden vi ikke ser, føles det mest rett å hviske, forstå det den som vil.                                                                                                                                        

Etter hovedrett og dessert, blir det tungt for A-menneskene å sitte i mørket. Kelneren har glemt oss, og ingen ser at vi tar oss en lur på bordet. Vi sover litt på hotellet også for å samle krefter til morgendagen. Da skal vi nemlig bytte tog seks ganger, for om mulig finne Liechtenstein. I fjor endte det med en selsom opplevelse.  

e