Dag 6: 

Lederhosen und Apfelstrudeln

 -Strüdelwasser und Schnabelwürsten bitte! Maen snakker flytende tysk, i den forstand at det kan komme vel med Tena Lady når du hører på. Han har utvidet vokabularet fra i fjor, da han sa Helga, Olga und dreiundzwanzig til alle konduktørene, og spedde på med jærsk hvis det ble tvingende nødvendig. 

Men i restaurantvognen innbyr menyen til tulletysk. Som i fjor, er det ikke en pommes frites eller pulled pork å se, her går det i tyske gloser, kål og knokler. Klopse in Kapersosen, Hänchenbrüst, Hühnenbrüst, Schweinebraten og Spätzle. Maen fikk lite respons på den første bestillingen og prøver seg igjen. -Lederhosen und Apfelstrudeln bitte! Knestrumpfen!? Til slutt får han en svinekotelett og sauerkraut, mens kånå ender opp med en tallerken avleggere fra en lokal gartner med hanebryst på toppen. Restaurantvogna er en opplevelse, god mat, god kaffe i knuselige kopper og tøyservietter a la Poirot. 

Men i løpet av dagen passerer vi grenser, Østerrike og Italia. Togene, konduktørene, passasjerene og utsikten endrer seg. Maen blir kaffitørst og prøver seg på italiensk. - Caffi Carbonara! Frityr formidable!? Pylsa perfetto? Han ender opp med to wienerpølser og en varm kakao i varmen. 

I Italia var toget forsinket på alle stasjoner. Den tyske konduktøren gikk av ved grensa, men sørget for at vi fikk kjøpt en obligatorsk ekstrabillett som alle italienske konduktører skulle forlange. 22 euro fattigere, men rustet for enhver kontroll ventet vi den første italienske mafiosoen. Han kom aldri, til gjengjeld kom toget en halv time for seint til Parma. Men som svenskene sier, det er bedre å ta en liten omveg, enn en stor risiko. Og forsinkelsen førte til at vi fikk nye venner. Julie og Tom fra Washington DC strandet også i skinkens hjemby. Etter noen timer i en kranglevoren kø og under et tre omgitt av skatere og solbrilleselgere, er vi klare for siste etappe. Vi møter flere konduktører, som hever på øynebrynene, rister på hodet og rasler med de bittesmå hullemaskinene sine. Men ingen gidder å kaste så mye som et blikk på de fine billettene med sølvstripe til 22 euro. 

Italienerne er verdensmestre i byråkrati, uten evnen til å ta det helt ut. Et toalettbesøk i Parma medførte for eksempel en håndskrevet kvittering i to eksemplarer. Strengt tatt burde de ha svingt kost og klut, framfor kulepenn. Men sjarmerende er de. Vi er på veg til de mest sjarmerende byene i Italia, og Unesco er enig med oss. Men for å komme dit, må vi hente ut de siste kreftene vi har.