Dag 10: 

Strømpedjevler og stresslesser 

-Eg fryse, sier maen og legger kashmirsjalet te kånå over knærne. -Eg vett`kje ka dåkke kalle det i Italia, men i Norge hette det air condisjen. Kan dåkke skru an av? 

Vi er på veg til Innsbruck på et trekkfullt tog. Det ble planlagt for noen timer siden ved hjelp av dartmetoden. I og med at mobildataen ble slått av på danskebåten, har vi med papirkart og imaginære piler, som vi kaster rundt i Europa. Siden i går kveld har vi vært både i Liechtenstein, Luxembourg, Beograd, Ljubljana, Stockholm og Praha. 

Vi landet på Østerrike, siden maen ikke har vært der før. Nå har han riktignok ført landet opp i sin egen Tripadvisor med referanse til alle steder han har vært i utenom Klepp, men Østerrike er kun loggført med 23 sekunder på en perrong, da han hjalp en mann av med kofferten i fjor.

Vi stod i senga kl 06 i Corniglia i morges, da kirkeklokkene hang seg opp og ringte dobbelt. Nabokona var allerede oppe og hadde vaskekjolen på. Gamle Francesca bruker mer klær på en dag, enn Gandhi gjorde i løpet av et helt liv. Hun står tidlig opp, tar på den blomstrete husmorkjolen og lufter sengetøyet, bytter til bykjole og går på butikken, så solkjole for en kaffe på balkongen, igjen bykjole for å kjøpe eggene hun glemte i sted, rett i husmorforkleet for til slutt å ende opp i la grande finale: finkjolen rett før mannen kommer hjem fra en lang dag på torget med de andre gubbene. 

Vi for vår del hopper rett i togklærne, bukser med knær og t-skjorter med flekker som ikke er synlige for det menneskelige øye, når den som eier øyet er 45+. Etter ei drøy uke på tur er maen tom for reine sokker og gjør som jobbmaen Jarl Vidar, går barbeint i skoene. Dilemmaet hans når vi skal lage hjemme-hos-intervjuer er alltid: er det mest uhøflig å gå inn med skoene på eller å komme inn barbeint?

Men maen lar seg ikke plage av slike grublerier, dessuten har han fått både varmen og beslutningsevnen tilbake. Etter ei kort natt i Innsbruck, klokka 08.25, tar han inn et budskap på langbølgesenderen under luggen. -Me ska te Tsjekkia! Som sagt, så gjort. 08.55 står vi på perrongen med sekkene på ryggen, shamporester i håret og hotellfrokost i magen. Første stopp er Linzl med Eurocitytrain. I forhold til lokaltogene vi har reist med den siste uka, er dette som en intergalaktisk friksjonsfri tube der vi sluses fra stasjon til stasjon. Vi ser enda mindre førsteklasses ut enn vi gjorde for ei uke siden, men vandrer strømpeløse og med stor frimodighet inn i det aller helligste, businessklassen. Her er det stresslesser med anatomiske rygger og gratis drinker. -15 Euros, sier den østerrikske konduktøren tvilende, og tenker i sitt stille sinn at så mye har vi ikke greid å samle i hatten, uansett hvor lenge vi har sunget på torget. -Det ska`kje stå på penger, sa maen. -Me tege to! 

Så nå sitter vi her og nyter livet så lenge vi kan. I kveld må vi vaske strømper. Forresten, det skal nok heller ikke stå på penger for mannen som har 233 halve strømpepar. Like vanskelige å pare som pandaer i fangenskap. Jeg tenker vi ender opp med å kjøpe fire nye strømper, kanskje de selger dem en og en? Hadde vært like greit.  

Strømper kan bli store og stygge, om de ender opp på soveromsgulvet i en sur tilstand. Menn liker å slappe av før de vasker klær eller legger dem i skittentøyet, kvinner liker å slappe av etterpå. Slikt kan det blir skilsmisse av. Så se opp for strømpedjevelen. The devil is in the details:) 


Jernbanestasjonene er våre porter til det fantastiske og ukjente. Gjennom dem forsvinner vi ut til eventyr og solskinn.
-Edward Morgan Forster 

Dag 9: 

Truser og togbaroner 

-Grande! Guiseppe skal ha seg nytt undertøy, og selgeren må innunder disken og finne fram retrotrusene av merket Formidable. Det er marked i Corniglia. Privatliv er like ukjent som prøverom i en liten landsby, så stakkars Guiseppe gjemmer seg så godt han kan bak undertrøyene mens han bruker armene for å antyde trusestørrelsen. 

Fem biler lastet med med tørkeruller, pesto, fisk, meloner, badeballer, strømper og pullovere vi brukte på 70-tallet triller inn på det bittelille torget hver fredag morgen.  Alle byens gamle damer kommer ut av husene sine og handler det de ikke får i byens to knøttsmå kolonialer.  Når handelen er gjort, feirer de med  en drøs i parken, mens ungene får is. De gamle mennene sitter på trappene oppi gata og gestikulerer i halv stilling. Den resterende stillingsbrøken fylles med espresso. Landsbylivet er herlig. 

Neste dag går vi over fjellene til nabobyene Vernazze, og siden Monterosso. Opp, opp, opp, ned, ned, ned. Caffe latte i Vernazze og foccacia med ost og skinke. 3,7 tonn amerikanere i stim fra et cruiseskip, skodd for fjellklatring. Men de har ikke gått over bekken etter vann en gang, de har feltflasker med seg i tilfelle de blir tørste på veg inn i bussen. Men Vernazze får god karakter av maen, som likte foccacien og de gode stolene, der vi kunne grue oss til neste oppoverbakke. 

Det var drøyt til Monterosso, mest fordi vi gikk i kø på smale stier. Og så opp, opp, opp igjen, med påfølgende flimmer i alle fire hjertekamrene. Men seieren er minst like søt som New York Marathon. Utsikten er fantastisk. Byene ligger som keramiske kunstverk langs kysten. Vinrankene klatrer rundt oss, mens fargerik klesvask blafrer mellom trærne. 

    
Vi kommer oss ned med skjelvende bein alle sammen, på joggesko, slippers, lakksko og høyhælte sandaler.  Alle unntatt ei av de svenske damene på jentetur. Det går med noen turistbein i løpet av en sesong i disse fjellene. Maen har heldigvis begge beina i behold. -Hobbitføtter, sier maen fornøyd. -Breie med godt veigrep! 

Monterosso er turistmagneten i Cinque Terre. Storby nærmest med 1600 innbyggere. De har badestrand og de samme pastellfargede husene, men mangler litt av sjarmen til de andre. Trekkspillmusikk på tomgang, søppel og slitne tomøyde turister får oss til å føle at vi er i Kongeparken like før stengetid. Vi setter kurs for stasjonen. 

Da vi reiste gjennom Danmark og Tyskland, reklamerte de høylytt for røykfrie perronger. I Italia tar konduktøren seg gjerne en røyk, mens passasjerene toger forbi. Tross alt er det hans perrong. Men stasjonsmesteren i Corniglia er best. 

Han har demonskjegg, punkelugg og  sin egen tolkning av gjeldende regler. Så når toget er i anmarsj, hopper han ned på skinnene og skritter over forbudsskiltene. Når folk køer seg sammen foran billettluka, tar han seg gjerne en røyk utenfor, om han ser det er tid til tobakk i tabellen. Irriterende? Niks! Alt og alle kan ikke gå på skinner. Og irriterer vi oss for mye, går vi ut på dato. Målet må være å dø ung så seint som mulig. 

Og når enden er god, er toget gått.  

Død og pine

Dag 8: 

Sålebiff, slippers og serenader for sjelen 

-Eg lure på koffor alt eg like, føre te kreft hos mus, sukker maen og går til angrep på biffen med dødsforakt. -Denna biffen e` definitivt ikkje kreftfremkallande! Vi spiser en bedre middag på Mananan i hovedgata sammen med våre nye amerikanske venner. Det er for øvrig lett å få venner fra Junaiten, etter et par timers kjennskap har vi fått løfte om både kost, losji og bil hvis vi kommer til Washington. 

Biffene på Mananan lider ikke under mangel på pepper. De mangler bare to reimer, vips så har du et par saftige sandaler. Seigere såle skal du lete lenge etter. Men vi bestemmer oss for ikke å klage, innehaveren har tross alt rykte på seg for å være en gretten mann med en innbitt avsky mot pepper, cappucino og turister som ber om pepper eller cappucino. 

Litt lenger oppi gata ligger Caffe Matteo. Caffe latte, omelett og gratis wifi. Pluss fløytisten som spiller på lag med universet. Han er fra Hawaii, men reiser verden rundt med bambusfløyta si og en serie selvkomponerte serenader til solen, sjelen og skyene. Lukker du øynene, våkner du nesten opp på en massasjebenk med røkelse i nesa og kanelbrune håndklær rundt livet.  Men så innhenter virkeligheten deg. Den ydmyke fløytespilleren skal betales, og for enkelhets skyld har han innført faste gebyr. - Five euro with the filming. I used all mye energy, sier han med en unnskyldende mine, som om det var en urimelig sjef som hadde satt satsene og ikke han. Mannen ser så tappet ut at vi gir ham ti. Så tøfler han avgårde til neste bord i sandaler og med sjelen utenpå den alternative kroppen sin. Fin fyr. 

-Sjå dei søte! Vi har skodd oss og er på veg over fjellet til nabobyen, da kånå ser noe ekornlignende oppe i et tre. -Det dere e` ei rotta, roper maen. - Og hu e` kje aleina. Di har lagt landsmøte sitt te detta treet. Maen har ingen julegrøt han må beskytte mot skottende rotter, men snur likevel resolutt og setter kursen for sivilasjonen. 

Amerikanske jenter i slippers, tyske ektepar med fjellstøvler og vandrestaver og norske damer på jentetur med musserende i magen vandrer daglig mellom byene i store mengder. 

I morgen skal vi gjøre et nytt forsøk. Men først trenger vi en god natts søvn, og det kan være en utfordring i Corniglia. Kirkeklokkene ringer nemlig en gang i timen, døgnet rundt. Og klokka sju morgen og kveld klatrer organisten opp i tårnet og spiller den ene sangen han kan på klokkespillet. Til gjengjeld spiller han minst fire vers. Men blir det for galt, kan vi alltids ty til Jo Nesbø. Vi hadde ti lydbøker med oss på toget i fjor, vi sov oss gjennom den første og spolte oss tilbake til det første mordet 18 ganger. Feriemord er hyggelig, men med vår spoling blir selv det minste lille renslige mord til et seriemord. Vi anbefaler for øvrig ikke spoling i Panserhjertet. 

I morgen skal vi til Vernazze. I mellomtiden gjør vi minst mulig. - Ingenting e` som å ikkje gjørr nåken ting, og så kvila seg ittepå, sukker maen tilfreds.

Eyecandy langs vegen :

Dag 7: 

Passbilder og pinglepuls

Hvis du ser ut som passbildet ditt, er du for syk til å reise. Sånn er det bare. Og da vi kom fram til Corniglia, med passbildefjes, pinglepuls og akutt utmattelsessyndrom, så det ikke friskt ut. Siste buss opp fra togstasjonen nede ved havet var gått, drosjer finnes ikke og leiligheten vår ligger i byen på toppen av fjellet. Så vi trasket med tørre tunger, tomme lunger og sekker fullastet med kjekt-å-ha oppover hårnålssvingene.

                                     Passbildelook

Men vi rykket likevel forbi en rad kameraer med japanere bakpå, amerikanske oh-my-godere og noen skandinaviske promillegåere. Langs vegen blir vi belønnet med synet av to av de andre byene i Cinque Terre. Fem utrolig nusselige fiskelandsbyer som klamrer seg til fjellsidene nord for La Spezia,- med pastellfargede murhus som lener seg inntil hverandre som beduggede sjøfolk på veg hjem fra kneipa.  

Vår by ligger i midten. Her er det minst turister og tyngst å gå. Ikke et hotellrom å oppdrive, men fastboende som leier ut den minste lille flate som kan sies å ha fire vegger og to senger. Vi var heldige og traff tyske Julia på toget, som snakker engelsk og italiensk, og som hjalp oss å ringe Stefania, som leier ut fire rom midt i gågata. Rettelse: midt i gata. Corniglia er ikke stort mer enn ei smal gate. Men fantastisk sjarmerende. Skal du bo i Cinque Terre, velg Corniglia. Den har klamret seg fast her siden romertiden.

I løpet av de fire neste dagene, blir vi så fastboende det går an i en lilleputtby, der mer normale turister med behov for en smule kontroll har booket på forhånd. Men lykken er bedre enn forstanden, og vi ender opp med å sove innendørs hver natt, i tre av de fire rommene til Stefania. I dag har vi oppgradert til det beste rommet med terrasse og utsikt over byens tak. Maen svever lykkelig over det hele med stetteglass, mygglys, nillebriller og telelinse. 

Under oss tutler lokabefolkningen med sitt, alle 180. Ungene har skolefri sitter på trappene og bytter fotballkort, eller spiller vollyeball bak kirka. De gamle mennene henter grønnsaker i åkeren bak huset, mens damene vasker. Hele tiden. Hva er en italiensk by uten fargerik klesvask blafrende mellom husene? Eller en pizzeria? Etter å ha spist oss gjennom hele gata, er det faktisk pizzeriaen som får flest stjerner i maens egen Michelinguide. Men i morgen skal vi spise middag hos mannen som hater pepper. 

Dag 6: 

Lederhosen und Apfelstrudeln

 -Strüdelwasser und Schnabelwürsten bitte! Maen snakker flytende tysk, i den forstand at det kan komme vel med Tena Lady når du hører på. Han har utvidet vokabularet fra i fjor, da han sa Helga, Olga und dreiundzwanzig til alle konduktørene, og spedde på med jærsk hvis det ble tvingende nødvendig. 

Men i restaurantvognen innbyr menyen til tulletysk. Som i fjor, er det ikke en pommes frites eller pulled pork å se, her går det i tyske gloser, kål og knokler. Klopse in Kapersosen, Hänchenbrüst, Hühnenbrüst, Schweinebraten og Spätzle. Maen fikk lite respons på den første bestillingen og prøver seg igjen. -Lederhosen und Apfelstrudeln bitte! Knestrumpfen!? Til slutt får han en svinekotelett og sauerkraut, mens kånå ender opp med en tallerken avleggere fra en lokal gartner med hanebryst på toppen. Restaurantvogna er en opplevelse, god mat, god kaffe i knuselige kopper og tøyservietter a la Poirot. 

Men i løpet av dagen passerer vi grenser, Østerrike og Italia. Togene, konduktørene, passasjerene og utsikten endrer seg. Maen blir kaffitørst og prøver seg på italiensk. - Caffi Carbonara! Frityr formidable!? Pylsa perfetto? Han ender opp med to wienerpølser og en varm kakao i varmen. 

I Italia var toget forsinket på alle stasjoner. Den tyske konduktøren gikk av ved grensa, men sørget for at vi fikk kjøpt en obligatorsk ekstrabillett som alle italienske konduktører skulle forlange. 22 euro fattigere, men rustet for enhver kontroll ventet vi den første italienske mafiosoen. Han kom aldri, til gjengjeld kom toget en halv time for seint til Parma. Men som svenskene sier, det er bedre å ta en liten omveg, enn en stor risiko. Og forsinkelsen førte til at vi fikk nye venner. Julie og Tom fra Washington DC strandet også i skinkens hjemby. Etter noen timer i en kranglevoren kø og under et tre omgitt av skatere og solbrilleselgere, er vi klare for siste etappe. Vi møter flere konduktører, som hever på øynebrynene, rister på hodet og rasler med de bittesmå hullemaskinene sine. Men ingen gidder å kaste så mye som et blikk på de fine billettene med sølvstripe til 22 euro. 

Italienerne er verdensmestre i byråkrati, uten evnen til å ta det helt ut. Et toalettbesøk i Parma medførte for eksempel en håndskrevet kvittering i to eksemplarer. Strengt tatt burde de ha svingt kost og klut, framfor kulepenn. Men sjarmerende er de. Vi er på veg til de mest sjarmerende byene i Italia, og Unesco er enig med oss. Men for å komme dit, må vi hente ut de siste kreftene vi har. 

Dag 5: 

Banning og Bollywood 

-Lygn å lort! Skinn å bein!! Trur du`kje toget gjekk fra oss! Maen henter fram det beste fra den jærske kulturarven og banner som saftige bønder og bedehusdamer. Toget til Lindau hostet seg sakte ut fra perrongen i samme sekund som vårt kom inn. Og med det forsvant siste mulighet til å nå Liechtenstein på denne dagsbilletten. Men maens bedehusbanning  levner heldigvis muligheter for å passere St. Peter på walkover.          

-Eg trur`kje det e meiningå at me ska te Liechtenstein, fortsetter maen i et sjeldent øyeblikk av eksistensiell grubling. Vi rister på hodet av fjorårets Liechtensteinepisode, der vi reiste rundt og rundt i Tyskland en hel dag, byttet tog sju ganger for å ende opp i en liten tysk bygd med samme navn som finansimperiet. 

Men etter en rekalkulering enhver GPS ville misunt oss, har vi lagt om kursen. Vi skal ikke til Liechtenstein, men til München. Der er det Hard Rock Cafe, med verdens største burgere og gratis internett. Vi går mer og mer opp i rollen som loffere, selv om vi er pinglete puteliggere som kjøper ei god seng i hver by. Men med gutta-på-skauen-uniformen, manpurse på magen og sekk på ryggen er det fremdeles ingen som tror vi har en eneste vegg å ha nåla i. Hver gang vi spør etter hotell, blir vi henvist til ungdomsherberger og lugubre pensjonater med innrøykte  resepsjoner og lyssky kvinner oppover i etasjene. 

Toget til München er ikke å kimse av. Tyskere i alle setene, alle sitter ordentlig med beina på gulvet, munnen forskriftsmessig lukket og fingrene låst til laptoper, ipader og smarttelefoner. Fredelig, men maen får maur i kroppen i denne kontoristkupeen. Så da en indisk turist kommer brasende inn med to ryggsekker, to kofferter, caps og joggesko, trekker Nilssen et lettelsens sukk og søler på skjorta i ren velvære. Selv inderens fingerstilling på laptoen er et deilig lite opprør mot den digitale dydigheten. Det ser ut som han har lært data av en strikkelærer med tre fingre. 

Nå er vi tre raringer, nok til en hel komite. Er vi heldige, setter han på en tretimers Bollywood. Ingenting er som å reise med tog. Jeg elsker å fly, for all del. Men jeg har dessverre vært flere plasser enn bagasjen min. På toget derimot er du din egen lykkes smed. 

Legg til bildetekst

Noen timer senere ruller vi inn på Hauptbahnhof i München. I kveld skal vi kose oss så mye vi kan, for i morgen skal vi til et annet land. 

Fjorårets forsøksheat til Liechtenstein:
http://karenhesseberg.blogspot.it/2013_08_01_archive.html

Dag 4: 

Laksen som lyser i mørket

-Eg heiv maten på golve, hvisker maen og fniser maskulint og lett nervøst. Vi er på Unsicht Bar i Berlin, restauranten der alle spiser i stummende mørke. Kelnerne er blinde, og for å innta en bedre middag her må vi legge øynene fra oss i garderoben og tre inn i deres verden. 

Kanskje like godt, for øynene har jobbet overtid i dag. Det er utrolig mange karakterer om bord i et tog. Vi kan jo reise hvor vi vil, men aldri fra oss selv. Halve gleden med reisen er å se på folk, knote på tysk og være hyggelig på et hjelpeløst heilnorskt kroppsspråk. Men i dag har vi reist nesten alene. Ingen reiser på første klasse fra Flensburg. Forståelig nok, den eneste oppgraderingen fra andre klasse er tallet. Det står 1. på døra, men alle kupeene er som snytt ut av nesa på en barneskole fra 70-tallet. Respatex, institusjonsmønstrede gardiner, såpedispenser med kvern som langsomt maler ut noen tørre flak, søppelbeger i metall med lokk. Og den vindtørka vaktmesteren med gjenger i pannen, hår i nesa og øyenbryn på vidvanke. På toget dukket han opp forkledd som togvertinne. Günter skatet forbi med ei skranglete kjerre en gang i timen, med rause hjemmesmurte frokostbrød som så ut som de var delt med tollekniv, kaffe på termos og cappucino på pose. - Willst du Sahne haben, flottet han seg med, svingte opp med en sprayboks fra kjerras indre og klemte ut en sparsommelig liten fløtemakk i toppen av koppen min. En sann gourmetopplevelse.

Men nå er vi på den bekmørke restauranten og spiser skikkelig gourmetmat til 50 Euro kuverten. Mørket er fysisk, til å ta og føle på, og vi må gå i gåsegang inn med hendene på skuldrene på kelneren for å finne bordet. For hver tallerken må han finne hendene våre og plassere dem i posisjon, likevel skrangler skjea i golvet og vi skåler i tom luft. Rundt oss hører vi andre gjester, prat og nervøs latter. Øynene venner seg overhodet ikke til mørket, og lettelsen blir stor da forretten kommer. Den lyser i mørket! Vi har bestilt Ûberraschung, og aner ikke hva som møter gaffelen. Fire små selvlysende biter på hver tallerken, omgitt av bladverk. Konsistensen er glatt, halvfast og litt skummel. Fisk? - Det lyse gjønå magen din, hvisker maen, og skubber bladverket på bordet i farten. Han skynder seg å rydde bordet før kelneren kommer med hovedretten. -Det e`jo ingen så ser nåke, fastslår han, og koster resten på gulvet. Siden vi ikke ser, føles det mest rett å hviske, forstå det den som vil.                                                                                                                                        

Etter hovedrett og dessert, blir det tungt for A-menneskene å sitte i mørket. Kelneren har glemt oss, og ingen ser at vi tar oss en lur på bordet. Vi sover litt på hotellet også for å samle krefter til morgendagen. Da skal vi nemlig bytte tog seks ganger, for om mulig finne Liechtenstein. I fjor endte det med en selsom opplevelse.  

e

Dag 3: 

Rom og ruccola

-De er bare sovet i noen netter på hver side, bedyrer husverten i Sandvad, og henviser til sengetøyet på den uortodokst oppredde dobbeltsenga. Mangelen på rent sengetøy oppveies av den lille godbiten på puta, tenker han i sitt stille sinn, og  kaster et anerkjennende blikk på den vellagrede illeluktende ostebiten på den ene siden, og rugbrødet på den andre. Sjokoladebiter på sengeteppet og velkomstord på små kort er for damer med svart belte i gjestfrihet. En mann lefler ikke med sånn, fastslår han høylytt, og takker sin skaper for at han klarte å stå i mot impulsen til å bake ei kake. 

 Vi er hos Tom Gundersen, kompisen fra ungdomsårene, som jobbet som tavlemontør og asfaltlegger, kjørte Toyota og begrenset sine kulturelle impulser til Pink Floyd. Fem år senere jobbet han som danser. I dag er han kunstner. Ingen boks i verden er stor nok til å romme denne mannen. Dyktig, intelligent, kreativ, barnlig, morsom og sjarmerende uhøflig. 

-Jeg gidder ikke lage salat, vil dere ha det får dere finne noen blader selv, slenger han ut, mens han konstaterer at kotelettene i fløtesausen har inntatt en foruroligende farge. Tom begynte på lavkarbo ti år før alle andre, og starter hver dag med bacon, egg surret i baconfett og fløte med en liten skvett kaffe i.   

Til kaffen kommer sjokoladen endelig fram. Og rommen. Verdens beste rom, 23 år gammel, som inntas på full mage. Tom tilhører romfolket, de som i motsetning til meg ikke begrenser seg til romessens eller biter hull i den mørke sjokoladen midt i Kong Haakon og skyller ut rommen, før de kaster i seg sjokoladen. Tom har alltid rom for mer. Og alltid en sjokolade på lur. Som med kunstnerens øyne alltid er mer enn en sjokolade. Akkurat nå er det øyne det går i. Ferro Rocher øyne og isoporøyne, alt etter som.

                            Tors objektiv, Toms øyne

Ei god natts søvn, to egg og tre baconskiver senere entrer vi toget til Flensburg. Vi skal til Berlin for å spise middag i stummende mørke. Vi kan med andre ord legge alle øynene igjen i Danmark.