Dag 7: 

Passbilder og pinglepuls

Hvis du ser ut som passbildet ditt, er du for syk til å reise. Sånn er det bare. Og da vi kom fram til Corniglia, med passbildefjes, pinglepuls og akutt utmattelsessyndrom, så det ikke friskt ut. Siste buss opp fra togstasjonen nede ved havet var gått, drosjer finnes ikke og leiligheten vår ligger i byen på toppen av fjellet. Så vi trasket med tørre tunger, tomme lunger og sekker fullastet med kjekt-å-ha oppover hårnålssvingene.

                                     Passbildelook

Men vi rykket likevel forbi en rad kameraer med japanere bakpå, amerikanske oh-my-godere og noen skandinaviske promillegåere. Langs vegen blir vi belønnet med synet av to av de andre byene i Cinque Terre. Fem utrolig nusselige fiskelandsbyer som klamrer seg til fjellsidene nord for La Spezia,- med pastellfargede murhus som lener seg inntil hverandre som beduggede sjøfolk på veg hjem fra kneipa.  

Vår by ligger i midten. Her er det minst turister og tyngst å gå. Ikke et hotellrom å oppdrive, men fastboende som leier ut den minste lille flate som kan sies å ha fire vegger og to senger. Vi var heldige og traff tyske Julia på toget, som snakker engelsk og italiensk, og som hjalp oss å ringe Stefania, som leier ut fire rom midt i gågata. Rettelse: midt i gata. Corniglia er ikke stort mer enn ei smal gate. Men fantastisk sjarmerende. Skal du bo i Cinque Terre, velg Corniglia. Den har klamret seg fast her siden romertiden.

I løpet av de fire neste dagene, blir vi så fastboende det går an i en lilleputtby, der mer normale turister med behov for en smule kontroll har booket på forhånd. Men lykken er bedre enn forstanden, og vi ender opp med å sove innendørs hver natt, i tre av de fire rommene til Stefania. I dag har vi oppgradert til det beste rommet med terrasse og utsikt over byens tak. Maen svever lykkelig over det hele med stetteglass, mygglys, nillebriller og telelinse. 

Under oss tutler lokabefolkningen med sitt, alle 180. Ungene har skolefri sitter på trappene og bytter fotballkort, eller spiller vollyeball bak kirka. De gamle mennene henter grønnsaker i åkeren bak huset, mens damene vasker. Hele tiden. Hva er en italiensk by uten fargerik klesvask blafrende mellom husene? Eller en pizzeria? Etter å ha spist oss gjennom hele gata, er det faktisk pizzeriaen som får flest stjerner i maens egen Michelinguide. Men i morgen skal vi spise middag hos mannen som hater pepper. 

Dag 6: 

Lederhosen und Apfelstrudeln

 -Strüdelwasser und Schnabelwürsten bitte! Maen snakker flytende tysk, i den forstand at det kan komme vel med Tena Lady når du hører på. Han har utvidet vokabularet fra i fjor, da han sa Helga, Olga und dreiundzwanzig til alle konduktørene, og spedde på med jærsk hvis det ble tvingende nødvendig. 

Men i restaurantvognen innbyr menyen til tulletysk. Som i fjor, er det ikke en pommes frites eller pulled pork å se, her går det i tyske gloser, kål og knokler. Klopse in Kapersosen, Hänchenbrüst, Hühnenbrüst, Schweinebraten og Spätzle. Maen fikk lite respons på den første bestillingen og prøver seg igjen. -Lederhosen und Apfelstrudeln bitte! Knestrumpfen!? Til slutt får han en svinekotelett og sauerkraut, mens kånå ender opp med en tallerken avleggere fra en lokal gartner med hanebryst på toppen. Restaurantvogna er en opplevelse, god mat, god kaffe i knuselige kopper og tøyservietter a la Poirot. 

Men i løpet av dagen passerer vi grenser, Østerrike og Italia. Togene, konduktørene, passasjerene og utsikten endrer seg. Maen blir kaffitørst og prøver seg på italiensk. - Caffi Carbonara! Frityr formidable!? Pylsa perfetto? Han ender opp med to wienerpølser og en varm kakao i varmen. 

I Italia var toget forsinket på alle stasjoner. Den tyske konduktøren gikk av ved grensa, men sørget for at vi fikk kjøpt en obligatorsk ekstrabillett som alle italienske konduktører skulle forlange. 22 euro fattigere, men rustet for enhver kontroll ventet vi den første italienske mafiosoen. Han kom aldri, til gjengjeld kom toget en halv time for seint til Parma. Men som svenskene sier, det er bedre å ta en liten omveg, enn en stor risiko. Og forsinkelsen førte til at vi fikk nye venner. Julie og Tom fra Washington DC strandet også i skinkens hjemby. Etter noen timer i en kranglevoren kø og under et tre omgitt av skatere og solbrilleselgere, er vi klare for siste etappe. Vi møter flere konduktører, som hever på øynebrynene, rister på hodet og rasler med de bittesmå hullemaskinene sine. Men ingen gidder å kaste så mye som et blikk på de fine billettene med sølvstripe til 22 euro. 

Italienerne er verdensmestre i byråkrati, uten evnen til å ta det helt ut. Et toalettbesøk i Parma medførte for eksempel en håndskrevet kvittering i to eksemplarer. Strengt tatt burde de ha svingt kost og klut, framfor kulepenn. Men sjarmerende er de. Vi er på veg til de mest sjarmerende byene i Italia, og Unesco er enig med oss. Men for å komme dit, må vi hente ut de siste kreftene vi har. 

Dag 5: 

Banning og Bollywood 

-Lygn å lort! Skinn å bein!! Trur du`kje toget gjekk fra oss! Maen henter fram det beste fra den jærske kulturarven og banner som saftige bønder og bedehusdamer. Toget til Lindau hostet seg sakte ut fra perrongen i samme sekund som vårt kom inn. Og med det forsvant siste mulighet til å nå Liechtenstein på denne dagsbilletten. Men maens bedehusbanning  levner heldigvis muligheter for å passere St. Peter på walkover.          

-Eg trur`kje det e meiningå at me ska te Liechtenstein, fortsetter maen i et sjeldent øyeblikk av eksistensiell grubling. Vi rister på hodet av fjorårets Liechtensteinepisode, der vi reiste rundt og rundt i Tyskland en hel dag, byttet tog sju ganger for å ende opp i en liten tysk bygd med samme navn som finansimperiet. 

Men etter en rekalkulering enhver GPS ville misunt oss, har vi lagt om kursen. Vi skal ikke til Liechtenstein, men til München. Der er det Hard Rock Cafe, med verdens største burgere og gratis internett. Vi går mer og mer opp i rollen som loffere, selv om vi er pinglete puteliggere som kjøper ei god seng i hver by. Men med gutta-på-skauen-uniformen, manpurse på magen og sekk på ryggen er det fremdeles ingen som tror vi har en eneste vegg å ha nåla i. Hver gang vi spør etter hotell, blir vi henvist til ungdomsherberger og lugubre pensjonater med innrøykte  resepsjoner og lyssky kvinner oppover i etasjene. 

Toget til München er ikke å kimse av. Tyskere i alle setene, alle sitter ordentlig med beina på gulvet, munnen forskriftsmessig lukket og fingrene låst til laptoper, ipader og smarttelefoner. Fredelig, men maen får maur i kroppen i denne kontoristkupeen. Så da en indisk turist kommer brasende inn med to ryggsekker, to kofferter, caps og joggesko, trekker Nilssen et lettelsens sukk og søler på skjorta i ren velvære. Selv inderens fingerstilling på laptoen er et deilig lite opprør mot den digitale dydigheten. Det ser ut som han har lært data av en strikkelærer med tre fingre. 

Nå er vi tre raringer, nok til en hel komite. Er vi heldige, setter han på en tretimers Bollywood. Ingenting er som å reise med tog. Jeg elsker å fly, for all del. Men jeg har dessverre vært flere plasser enn bagasjen min. På toget derimot er du din egen lykkes smed. 

Legg til bildetekst

Noen timer senere ruller vi inn på Hauptbahnhof i München. I kveld skal vi kose oss så mye vi kan, for i morgen skal vi til et annet land. 

Fjorårets forsøksheat til Liechtenstein:
http://karenhesseberg.blogspot.it/2013_08_01_archive.html

Dag 4: 

Laksen som lyser i mørket

-Eg heiv maten på golve, hvisker maen og fniser maskulint og lett nervøst. Vi er på Unsicht Bar i Berlin, restauranten der alle spiser i stummende mørke. Kelnerne er blinde, og for å innta en bedre middag her må vi legge øynene fra oss i garderoben og tre inn i deres verden. 

Kanskje like godt, for øynene har jobbet overtid i dag. Det er utrolig mange karakterer om bord i et tog. Vi kan jo reise hvor vi vil, men aldri fra oss selv. Halve gleden med reisen er å se på folk, knote på tysk og være hyggelig på et hjelpeløst heilnorskt kroppsspråk. Men i dag har vi reist nesten alene. Ingen reiser på første klasse fra Flensburg. Forståelig nok, den eneste oppgraderingen fra andre klasse er tallet. Det står 1. på døra, men alle kupeene er som snytt ut av nesa på en barneskole fra 70-tallet. Respatex, institusjonsmønstrede gardiner, såpedispenser med kvern som langsomt maler ut noen tørre flak, søppelbeger i metall med lokk. Og den vindtørka vaktmesteren med gjenger i pannen, hår i nesa og øyenbryn på vidvanke. På toget dukket han opp forkledd som togvertinne. Günter skatet forbi med ei skranglete kjerre en gang i timen, med rause hjemmesmurte frokostbrød som så ut som de var delt med tollekniv, kaffe på termos og cappucino på pose. - Willst du Sahne haben, flottet han seg med, svingte opp med en sprayboks fra kjerras indre og klemte ut en sparsommelig liten fløtemakk i toppen av koppen min. En sann gourmetopplevelse.

Men nå er vi på den bekmørke restauranten og spiser skikkelig gourmetmat til 50 Euro kuverten. Mørket er fysisk, til å ta og føle på, og vi må gå i gåsegang inn med hendene på skuldrene på kelneren for å finne bordet. For hver tallerken må han finne hendene våre og plassere dem i posisjon, likevel skrangler skjea i golvet og vi skåler i tom luft. Rundt oss hører vi andre gjester, prat og nervøs latter. Øynene venner seg overhodet ikke til mørket, og lettelsen blir stor da forretten kommer. Den lyser i mørket! Vi har bestilt Ûberraschung, og aner ikke hva som møter gaffelen. Fire små selvlysende biter på hver tallerken, omgitt av bladverk. Konsistensen er glatt, halvfast og litt skummel. Fisk? - Det lyse gjønå magen din, hvisker maen, og skubber bladverket på bordet i farten. Han skynder seg å rydde bordet før kelneren kommer med hovedretten. -Det e`jo ingen så ser nåke, fastslår han, og koster resten på gulvet. Siden vi ikke ser, føles det mest rett å hviske, forstå det den som vil.                                                                                                                                        

Etter hovedrett og dessert, blir det tungt for A-menneskene å sitte i mørket. Kelneren har glemt oss, og ingen ser at vi tar oss en lur på bordet. Vi sover litt på hotellet også for å samle krefter til morgendagen. Da skal vi nemlig bytte tog seks ganger, for om mulig finne Liechtenstein. I fjor endte det med en selsom opplevelse.  

e

Dag 3: 

Rom og ruccola

-De er bare sovet i noen netter på hver side, bedyrer husverten i Sandvad, og henviser til sengetøyet på den uortodokst oppredde dobbeltsenga. Mangelen på rent sengetøy oppveies av den lille godbiten på puta, tenker han i sitt stille sinn, og  kaster et anerkjennende blikk på den vellagrede illeluktende ostebiten på den ene siden, og rugbrødet på den andre. Sjokoladebiter på sengeteppet og velkomstord på små kort er for damer med svart belte i gjestfrihet. En mann lefler ikke med sånn, fastslår han høylytt, og takker sin skaper for at han klarte å stå i mot impulsen til å bake ei kake. 

 Vi er hos Tom Gundersen, kompisen fra ungdomsårene, som jobbet som tavlemontør og asfaltlegger, kjørte Toyota og begrenset sine kulturelle impulser til Pink Floyd. Fem år senere jobbet han som danser. I dag er han kunstner. Ingen boks i verden er stor nok til å romme denne mannen. Dyktig, intelligent, kreativ, barnlig, morsom og sjarmerende uhøflig. 

-Jeg gidder ikke lage salat, vil dere ha det får dere finne noen blader selv, slenger han ut, mens han konstaterer at kotelettene i fløtesausen har inntatt en foruroligende farge. Tom begynte på lavkarbo ti år før alle andre, og starter hver dag med bacon, egg surret i baconfett og fløte med en liten skvett kaffe i.   

Til kaffen kommer sjokoladen endelig fram. Og rommen. Verdens beste rom, 23 år gammel, som inntas på full mage. Tom tilhører romfolket, de som i motsetning til meg ikke begrenser seg til romessens eller biter hull i den mørke sjokoladen midt i Kong Haakon og skyller ut rommen, før de kaster i seg sjokoladen. Tom har alltid rom for mer. Og alltid en sjokolade på lur. Som med kunstnerens øyne alltid er mer enn en sjokolade. Akkurat nå er det øyne det går i. Ferro Rocher øyne og isoporøyne, alt etter som.

                            Tors objektiv, Toms øyne

Ei god natts søvn, to egg og tre baconskiver senere entrer vi toget til Flensburg. Vi skal til Berlin for å spise middag i stummende mørke. Vi kan med andre ord legge alle øynene igjen i Danmark. 

Dag 2: 

Fluer og fiff

-Det e`det galnaste, utbryter maen og peker på en sverm fluer i busskuret i Hirtshals. Landeplagen fra Valevåg har krysset Skagerak og er i ferd med å innta kontinentet. 

De seksbeinte emigrantene er velfødde som nordmenn flest. - Eg trur mesten me kan ringmerka di og se om me finne kilden for kommuneovelegen, sier jærbuen og får assosiasjoner til sin barndoms vipekledde åkrer. 

Men maen nøyer seg med å knipse den største flua, - med Iphonen. Det krever sin mann, med tanke på at fluer kan se seg rundt i 360 graders vinkel og tar inn 300 bilder i sekunder, mot våre fattigslige 30. I en nærkamp med fluer går flua ut som seierherre tilnærmet 10 av 10 ganger.  

Men på 1. klasse til Vejle er det fluefritt. Der oser det til gjengjeld av forretningsfolk og fiff. I det vi kommer anstigende med høylytte knirk fra hoftepartiene og en jamrende akilles, snur kontorfyrsten i sete 22 seg med et forekommende, men rettledende smil. - This is first class!! Mannen har forståelig nok ikke fantasi til å fatte at omstreiferparet med ryggsekker, sovehår fra danskebåten og loffelook er pengesterke nok til første klasse. 

Timene går, og maen som ble forarga på blårussen med italienske skinnsko, uklanderlig svart dress og Armanibriller har bestemt seg for at han ikke skal få noe å utsette på det rufsete paret i setet bak. Så vi er musestille, mens Preben fra København knitrer med Politiken og Berlingske, knatrer med taster og knirker med de håndsydde skinnskoene. -Herremann så han bråke, sukker maen og himler med de jærblå øynene. Han inntar nok et lydløst knekkebrød fra den medbrakte gående buffeten og skyller ned med rikelige mengder førsteklasses kaffe. Det gjelder å nyte førsteklassebilletten mens vi er i Danmark, Deutsche Bahn er ikke alltid fullt så ordnung muss sein.  

Og i det maen svelger siste kaffedråpen, ruller toget inn i Vejle. Vi som ikke visste hvor vi skulle sove i natt, har besluttet å elge oss inn på mannen som spiser bacon og drikker fløte til frokost. Det kan komme godt med. 

                                         Tors Danmark

Dag 1

5:2 dietten og colabokser nok til alle 

         Siste skrik,- nei vi snakker ikke leopardbukser, men åpen trillebag til boksene

   

-I år ska me ikkje ha med oss nåke særs, sier maen og kaster seg med full tyngde oppå sekken for å få glidelåsen igjen. Linser nok til en Japan Foto butikk med dårlig utvalg, fire pakker knekkerbrød med fiber og 14 boxere gir likevel en solid overvekt på maen, som ellers er på slank. 
Vi vurderer et sekund å la huset stå ulåst i år også, siden vi likevel har mesteparten med oss, men besinner oss, tar ut vaffeljernet og smoothiemaskinen til kånå som surfer på en grønn bølge, og smekker døra bak oss. Vi er klare for eventyret. 

Første stopp er Helleland, hos svigers som står klare med energidrikk og proteinfattig tilskudd for de over femti. To kaffekopper og fem vafler senere er vi på toget. - 5:2 dietten, sukker maen fornøyd, mens Snartemo, Hjuksebø (de har et ekte bø også), Gyland, Nodeland og noen andre land passerer revy. Og vips er vi ved Skagerak. 

                                   Siste skrik for noen timer siden 

Danskebåten er som den alltid har vært, upåvirket av vær og vind, sittende regjeringener og den allmenne økonomi. Skal vi til Danmark på ferie, ja så spiser vi pommes frites til frokost, skyller det ned med årets første skutepils, sleper med oss fire brett med colabokser for å få samme avslag som på Rema hjemme, og kjøper lakrispipene med sjøulken på. På grunn av den særnorske pipepietismen ligger de ikke ved siden av pandalakrisen i taxfreen, men ved Petterøen. Det gjør de en smule mer eksotiske, og får oss til å glemme at vi egentlig ikke liker dem. Herlig forutsigbart, helt ned til Marianne, mintdropsene med sjokoladefyll som ikke finnes noe annet sted i universet enn nettopp her. 

Og passasjerene! Akkurat så bråkete og brokete at to femtiåringer med slagside og slepende gange passerer ubemerket forbi med sekker som rasker med seg alt som er løst. Som alltid i skoleferien er det minst ett skolekorps om bord, tre fotballag, småbarnsforeldre med stellevesker, tutekopper og ringer under øynene, gamle damer med Jägermeister og rulletobakk i korga på rullatoren og tyske turister som kjøper capser, kortstokker, boxere og kosedyr med borrelås på labbene, alt prydet med den norske kongen selv Martin Kolberg anerkjenner. Det er jammen meg mer elg på taxfreen enn i hvilken som helst norsk skog.

Men nå er vi i Hirtshals. To kilometer til fots på sandblåst asfalt ligger mellom oss og den privateide banen, som vi sneik på i fjor.  I år har vi med penger. For første gang i historien har vi med resten av valuaten fra i fjor, de som ellers havner i skuffer mellom knapper og reflekser med knute på tråden. Vi er klare for kontinentet.  

                                              Tors Danmark