Old is the new black

Maen bryr seg ikke om tall lenger, og vi sjekker inn på hotellet der 34 bomber har eksplodert. 

– Kjipt når panneluggen forsvinne og komme ut gjønå nasen, tenker maen. 

Etter fire somre med interrail begynner det å gå opp for oss at vi ikke har sett noen jevnaldrende kreke seg fram gjennom Europa med en diger sekk på ryggen, utenom de stakkarene som har en fortøyning mellom nesen og sekken. 

Maen kunne nok også trengt litt ekstra surstoff på de stasjonene der utgifter til rulletrapper og heis er trappet ned til null. All denne opptrappingen med sekk på ryggen tærer på når en 50+ og ikke alltid kjenner forskjell på begeistring og høyt blodtrykk. Men begrensninger og alder er ikke noe maen hefter seg med. 

– Kvitt deg me adle uvesentlige tall. Å då meine eg adle, sier filosofen fra Jæren. 

– Skal vi slutte å sjekke saldoen, foreslår kånå og tenker på den doble handlelista maen har i baklomma. 

– Nei, eg meine tallene me itje kan gjørr någe me. Alder å høyde. Fårresten, du kan legga te vektå òg, utbryter han og biter ettertenksomt i den mørke sjokoladen med hasselnøtter vi skulle kose oss med til kvelden. 

– Eg sko’ barra sjekka at ‘an itje va bederva. Kan aldri veta i utlanne, smiler han unnskyldende. 

Sjokoladen blir godkjent, og det skal transaksjonene hans også bli til slutt. 

Vi reiser alltid lett hjemmefra, den halvfulle sekken er stort sett lastet med visakort og undertøy.  Mormors reisehåndbok hadde bare en side, men den gjaldt til gjengjeld på alle reiser, også de til nærbutikken. 

– Gå aldri noe sted uten rene underbukser. Du vet aldri om du blir utsatt for en ulykke!

Men det til enhver tid plettfrie undertøyet er til nå uberørt av kirurghender, og lårhalser, knær og hofter er intakte. Visakortet derimot er påført senskader, og trenger rekonvalesens fram til jul. Maen elsker å kjøpe gaver, og kjøper gjerne en ekstra. De ekstra kiloene i sekken er jo bare tall til vi kommer på flyplassen i Dublin. Så i år kommer vi hjem med to par skinnsko, to Liverpool-antrekk, to fingerbøl, to krus, to t-skjorter og en fransk sabel fra 1870! 

Om vi kommer hjem da. Michael O´Leary kan nok styre sin begeistring både for sabelen og overvekten. 

– Eg ska’ rasla me ‘an, bedyrer maen. 

I går var vi i Belfast. Byen er nærmest bygd på sabler, og innbyggerne rasler konstant med dem. Den nord-irske hovedstaden er delt av en berlinmur mellom de protestantiske og de katolske områdene, og nåde den som bosetter seg i feil område. Trusler, våpen og bomber er fremdeles en del av hverdagen. Og vi som dro vest i havet for å slippe å bli konfrontert med den økte terrorberedskapen nedover i Europa. 

Da vi skulle sjekke inn på Hotel Europa like ved jernbanestasjonen i Belfast sa drosjesjåføren lakonisk. 

– This hotel has been blown up 34 times!

Men irene er sjarmerende, og byen føltes fredelig selv om vi ble frarådet å gå alene i visse gater. Nå tuslet vi rundt litt alene likevel, men bare på dagtid. Det er lov å bruke vett, mener pragmatikeren fra lavlandet sør for Boknafjorden. 

– Du trenge jo itje be honden passa på middagen din. Broga ved, fastslår maen. 

*Bilder og en mer edruelig blogg fra Belfast i neste innlegg. 

Sett gjennom linsa til Tor: 

Det gode liv bak glasset og i glasset....

A room with a view. Hotell i Dublin.

A man with a story....

Trist stemning i den katolske ghettoen i Belfast mandag morgen. Like bak huser ruver "Berlinmuren". 

Mellom broene i Dublin.

Belfast siste attraksjon. Titanicmuseet. Skipet ble bygget her. 

Fra Titanic...