Karen Hesseberg

Den lange kupongreisen

Maen går for borteseier, og drosjesjåføren Adam tror litt krig er bra for verdensfreden.

Denne ferien er viet den lange kupongreisen. Vi har ikke vunnet en tur fra en ny og nyttig lokal leverandør av nesehårsklippere der reisefellen betaler dobbelt, men reiser aldeles på egen hånd langs den gamle tippekupongen. Maen krysser av med økende velbehag, Sheffield, Nottingham, Leicester, Birmingham, Bristol….

– Borte på adle!

Vi har begge vokst opp da helgene ikke var ovale. Tvert i mot, de var korte og konkave! En dag kortere på det verste, i tillegg krummet de seg rundt klokkeslettet 15.00. Lørdag ettermiddag var gatene folketomme, fedrene røykte rullings i stua og vi ungene måtte tie i 2 x 45 minutter. Alle snakket engelsk som Heyerdahl, men selv folk fra de indre bygder som ikke hadde vært i Sverige en gang uttalte Wulvehæmpten og Lester med den største selvfølgelighet.

Maen kom dessverre ikke fra 70-tallet uten alvorlige senskader, han har utviklet en hardnakket kampresistens og finner ikke mening i mål. Men i går kveld ble han mirakuløst helbredet.

Vi stod utenfor Principality Stadium i Cardiff og hørte waliserne høylytt håpe seg gjennom første omgang. I pausen kom en gjeng mannfolk ut med sokkaseg og en slukøret walisisk drage rundt halsen, helt ute av stand til å spotte en ballallergiker. Så før maen visste ordet av det stod han med billettene deres i hånda og kun et nettinggjerde mellom seg, semifinalen og storskjermen.

Dermed ble det kamp på maen. Han kom fra det uten mén, waliserne uten mål. Og drosjesjåføren Adam, som kjørte oss til byen med begge øyenlokkene på halv stang kunne endelig gå og legge seg etter å ha kjørt siden 05. Hadde de vunnet, så han for seg en lang og heftig natt bak rattet. Men for Adam er fred ei det beste, han tjener bedre når kampene ender med seier. Somalieren er ikke verre enn at han gjerne sper på med litt krig også. Litt borgerkrig kan være bra for brorskapet.

– Then people have to move, and we have to learn new languages, sier han og legger til at ungene til brødrene hans snakker finsk, kinesisk og nederlandsk alt etter hvor de bor.

Orson Welles hadde kanskje et poeng da han sa: I Italia har de hatt krig, terror, drap og vold. De produserte Michelangelo, Leonardo da Vinci og renessansen. I Sveits har de hatt broderlig kjærlighet, 500 år med demokrati og fred, og hva har de produsert? Gjøkuret.

Maen føler seg unektelig mer beslektet med gjøkuret enn Michelangelo. Men i morgen skal han ut og kjøpe seg sko som matcher uret sitt, – Bruviken som har passert utallige mørke smug og dodgy jernbanestasjoner Europa rundt uten å havne på en hårete kjeltringarm. Og hvis ikke det er italiensk vet ikke jeg.