Lukten av sviller og storesgardiner

Maen går på en smell og engelskmenn er aldeles ute og kjøre når det gjelder gardiner. 

REISEBREV: Innen dagen er omme skal maen ha drukket kaffe på fem kafeer. Men ennå er klokka bare ni, og han sitter nyskurt og forventningsfull og venter på sin første kaffekopp. Med toast à la Wales og en ost fra Sveits attåt. Maen, som etter å vært på lederutviklingskurs og tatt flere personlighetstester er selvutnevnt norsk-kulinariker, elsker mat han kan uttale og gleder seg til den kontinentale frokosten.

– Det e’ det galnaste! He du nogengång lagt deg ned på skinnene og lokta på ei av svillene?? 

Maen har fått rusk i forgasseren av sveitserosten og sliter med diksjonen. 

– Akkrat sånn smake denna osten!

– Uffda, vil du smake litt av havregrøten min?

– Aldri! Osten er god den, sier maen som har vokst opp mellom to sporvekslinger på Jærbanen. 

Men lukten av storesgardiner liker han ikke. 

– Eg fatte det itje! Adle har like gardiner, og ingen av di trekke di fra. 

Vi rusler gjennom et boligfelt i Cardiff på veg ned til havnen. Husene henger sammen som toppene i en Toblerone, like store, like mursteinsrøde. Og alle, jeg gjentar alle, har hengt opp de mønstrete storesgardinene vi kastet ut av karnappene for 20 år siden. 

– Eg kjenne loktå av di ennå. Di lokte støv. 

Det har han jammen rett i. Bare lukk øynene og tenk på storesgardiner, og du kjenner lukten av stuestøv og varme fjernsynsapparater.  

– Livet e’ for kort te å spise selleristenger eller sitta bak stores og la tiå passera. 

Det synes maen. Det synes ikke britene. I gardinbutikken i gågata i Cardiff skilter de med 40 ulike mønster.  Men i dag er det ingen som kjøper nye gardiner. Alle skal ha seg fotballtrøyer, flagget med den røde dragen eller rare hatter. Og maen som ikke har sett en fotballkamp siden 70-tallet skal prøve å komme seg inn på stadion.