Old is the new black

Maen bryr seg ikke om tall lenger, og vi sjekker inn på hotellet der 34 bomber har eksplodert. 

– Kjipt når panneluggen forsvinne og komme ut gjønå nasen, tenker maen. 

Etter fire somre med interrail begynner det å gå opp for oss at vi ikke har sett noen jevnaldrende kreke seg fram gjennom Europa med en diger sekk på ryggen, utenom de stakkarene som har en fortøyning mellom nesen og sekken. 

Maen kunne nok også trengt litt ekstra surstoff på de stasjonene der utgifter til rulletrapper og heis er trappet ned til null. All denne opptrappingen med sekk på ryggen tærer på når en 50+ og ikke alltid kjenner forskjell på begeistring og høyt blodtrykk. Men begrensninger og alder er ikke noe maen hefter seg med. 

– Kvitt deg me adle uvesentlige tall. Å då meine eg adle, sier filosofen fra Jæren. 

– Skal vi slutte å sjekke saldoen, foreslår kånå og tenker på den doble handlelista maen har i baklomma. 

– Nei, eg meine tallene me itje kan gjørr någe me. Alder å høyde. Fårresten, du kan legga te vektå òg, utbryter han og biter ettertenksomt i den mørke sjokoladen med hasselnøtter vi skulle kose oss med til kvelden. 

– Eg sko’ barra sjekka at ‘an itje va bederva. Kan aldri veta i utlanne, smiler han unnskyldende. 

Sjokoladen blir godkjent, og det skal transaksjonene hans også bli til slutt. 

Vi reiser alltid lett hjemmefra, den halvfulle sekken er stort sett lastet med visakort og undertøy.  Mormors reisehåndbok hadde bare en side, men den gjaldt til gjengjeld på alle reiser, også de til nærbutikken. 

– Gå aldri noe sted uten rene underbukser. Du vet aldri om du blir utsatt for en ulykke!

Men det til enhver tid plettfrie undertøyet er til nå uberørt av kirurghender, og lårhalser, knær og hofter er intakte. Visakortet derimot er påført senskader, og trenger rekonvalesens fram til jul. Maen elsker å kjøpe gaver, og kjøper gjerne en ekstra. De ekstra kiloene i sekken er jo bare tall til vi kommer på flyplassen i Dublin. Så i år kommer vi hjem med to par skinnsko, to Liverpool-antrekk, to fingerbøl, to krus, to t-skjorter og en fransk sabel fra 1870! 

Om vi kommer hjem da. Michael O´Leary kan nok styre sin begeistring både for sabelen og overvekten. 

– Eg ska’ rasla me ‘an, bedyrer maen. 

I går var vi i Belfast. Byen er nærmest bygd på sabler, og innbyggerne rasler konstant med dem. Den nord-irske hovedstaden er delt av en berlinmur mellom de protestantiske og de katolske områdene, og nåde den som bosetter seg i feil område. Trusler, våpen og bomber er fremdeles en del av hverdagen. Og vi som dro vest i havet for å slippe å bli konfrontert med den økte terrorberedskapen nedover i Europa. 

Da vi skulle sjekke inn på Hotel Europa like ved jernbanestasjonen i Belfast sa drosjesjåføren lakonisk. 

– This hotel has been blown up 34 times!

Men irene er sjarmerende, og byen føltes fredelig selv om vi ble frarådet å gå alene i visse gater. Nå tuslet vi rundt litt alene likevel, men bare på dagtid. Det er lov å bruke vett, mener pragmatikeren fra lavlandet sør for Boknafjorden. 

– Du trenge jo itje be honden passa på middagen din. Broga ved, fastslår maen. 

*Bilder og en mer edruelig blogg fra Belfast i neste innlegg. 

Sett gjennom linsa til Tor: 

Det gode liv bak glasset og i glasset....

A room with a view. Hotell i Dublin.

A man with a story....

Trist stemning i den katolske ghettoen i Belfast mandag morgen. Like bak huser ruver "Berlinmuren". 

Mellom broene i Dublin.

Belfast siste attraksjon. Titanicmuseet. Skipet ble bygget her. 

Fra Titanic...

Har du sagt A, må du si te…. 

Maen dropper sex, dop og rock´n roll, og vi treffer Derek som ennå kjenner suget etter verdens heftigste kick. 

Vi er på Isle of Man, sammen med drøye 80.000 innfødte, en mengde sauer og noen turister. Tidligere yrte øya av turister fra fastlandet, men nå pakker EasyJet alt de kommer over av bleike engelskmenn inn i aluminium og flyr dem til Spania for halve prisen av en fergebillett ut til den gamle ferieøya. 

Så nå står de gamle, ærverdige hotellene her og ser litt mismodig utover Irskesjøen med matte glass. Men palmene svaier og lyslenkene henger oppe året rundt, damptoget tøffer sørover og det elektriske toget slingrer nordover. Begge er verneverdige, men det er jo det meste på denne siden av kanalen. Med andre ord, museumsgjenstandene brukes daglig, og har du handlet fløte i byen er den blitt til smør etter to stopp. 

– Ekta smør, sier livsnyteren fra Jæren drømmende. 

Den kontinuerlige kampen mellom kjærligheten til mat og ønsket om å ha en noenlunde anstendig onepack fikk ikke plass i sekken. Så denne uka spiser vi scones med smør og syltetøy og drikker te med omfangsrike sukkerbiter. Maen som aldri drikker annet enn kaffe har droppet det brune imaget. Sex, dop og rock´n roll har ikke draget på ekte menn her borte, her er det te det går i. Har du det bra, drikk te! Har du mistet jobben, drikk te! Er kona di kidnappet, drikk te før du ringer politiet. Alt kan løses over en dampende kopp. 

– Itje sei det te någen. At eg drikke te og lese dikt innimellom. Det e’ aldeles ødelegganes for imaget. 

Maen sitt koksgråe, mykrocka utseende har fått noen riper i lakken etter at han traff kånå, og det siste han trenger nå er å bli tatt på fersken med en rosemønstret, porselenskopp i den kraftige neven.

Men da vi ruslet rundt i bittelille Laxey i dag fant vi et sjarmerende lite «tearoom», som ikke på noen måte minnet om stuepiker, tekanner, stettefat med scones, Miss Marple eller butlere med kun ett ansiktsuttrykk. Dette var alternativt i ordets rette forstand. Buddhaer, krystaller, økologiske grønnsaker, hjemmegimpede kluter, røkelse og indisk te. Som søsken på samme jord fikk vi ikke en gang betale, bare donere det vi ville i en krukke. Men det beste av alt var Valerie, dama bak disken med en glitrende liten bindi mellom øynene og Derek, mannen med glitrende øyne som var kommet noen favner ned i tekoppen. Han tok oss med inn under kjøredressen på MC-folket som årlig setter livet på spill i landevegsløpet TT. Derek kjørte selv, men da sju av 12 mann han kjørte sammen med var drept i krasj og den åttende skadet for livet, parkerte han sykkelen for godt. Han hadde fått barn og ville leve. Men fremdeles kjenner han suget etter den berusende farten. 

– No drug can beat that feeling. You feel superhuman! 

Maen nikker gjenkjennende, han har kjørt moped uten lappen på Jæren med vinden susende rundt de hjelmløse ørene. Men det er en annen historie. 

Tor har latt seg sjarmere: 

Foto: Tor Nilssen

– Kapteinen e’ far te adle

Vi seiler med danskebåtens bestemor, og maen tror at mannen ved roret må være far til alle passasjerene. 

De middelaldrende interrailerne tråkler seg vestover til de ikke kommer lenger, henger på den lokale puben i Liverpool og sender The Fab Four en vennlig tanke. Barndommens gitarsoloer på badmintonracketen hadde aldri blitt de samme uten John, Paul, Ringo and George. 

Men på ferga til Isle of Man spiller de ikke Beatles. Der akkompagneres overfarten av uforfalskede fergelyder, – gråtende babyer, knitrende chipsposer, det sprutende lille hostet av en boks som åpnes, høyfrekvente kvinner som kommenterer dagens kupp og lavmælte menn som mumler ja og nei mellom slurkene og håper det passer sånn noenlunde. Og under alt ligger lyden av motoren, som mer kjennes enn den høres. Den dype murringen fra Mastrafjords indre like før den klapper til kai på Bokn og gir utslag både på EEG og EKG på alle reisende, er rene barnematen, skal du til Isle of Man er murringen en del av moroa. Alle tre timene. 

– Eg tror det e’ for gronnt, di har bare gravd ei renna i bånn og håpe på det besta, mener maen.

Men på Isle of Man er de vant til å ta sjanser. Hvert år tar verdens beste motorsyklister sjansen i TT, et av klodens farligste landevegsløp, og hvert år er det fire-fem av dem som kjører rett ut og inn i evigheten i 300 kilometer i timen. Selv om maen er en kortvokst kraftpakke med en mandig A bakpå førerkortet, begynner det å bli lenge siden han hadde mindre enn fire hjul under seg. 

– Men det e’ løye me det, ennå spise eg desserten fyst. Livet e’ usikkert, sier han i et anfall av eksistensiell ettertenksomhet. 

På ferga rekker han ikke dessert, opptatt som han er av å sjekke ut de andre passasjerene. Og det sier litt, vi var ombord i over time før den tilårskomne katamaranen valgte å legge fra land. På terminalen til Steam Packet er det så små forhold at da vi skulle sjekke inn seks timer etter at vi hadde kjøpt billetten ble vi mottatt som høyt savnede familiemedlemmer. 

Vel om bord finner maen ut at alle faktisk er i familie. Vi ser ut til å være de eneste turistene. 

– Adle e’ prikk like, adle har briller og adle har like handlepåsar. Eg ska vedda på at kapteinen er far te adle. 

Selv om maen drar noe forhastede genetiske konklusjoner, har han ett poeng. Alle har handleposer. Store og velfylte. Maen som har vært på jakt etter sko begynner å bli bekymret. 

– Det finns sikkert itje ein einaste butikk på heila øynå! 

Men jærbuen er evig optimist. – Eg får sei så guten,- du kan aldri veta. Han fiska i vaskevannsfate. 

Sett med Tors øyne: 

På katamaranen hadde alle eget bord. Der fikk du plass til en halv albu og en hel kaffe... 

Liverpools skyline forsvinner etter seks timer på fergekaien. 

Dette skiltet skal du ha gode forbindelser for å få. 

                                            
                                            På Isle of Man kjører de med damplokomotiv. 

Den lange kupongreisen 

Maen går for borteseier, og drosjesjåføren Adam tror litt krig er bra for verdensfreden. 

Denne ferien er viet den lange kupongreisen. Vi har ikke vunnet en tur fra en ny og nyttig lokal leverandør av nesehårsklippere der reisefellen betaler dobbelt, men reiser aldeles på egen hånd langs den gamle tippekupongen. Maen krysser av med økende velbehag, Sheffield, Nottingham, Leicester, Birmingham, Bristol…. 

– Borte på adle!

Vi har begge vokst opp da helgene ikke var ovale. Tvert i mot, de var korte og konkave! En dag kortere på det verste, i tillegg krummet de seg rundt klokkeslettet 15.00. Lørdag ettermiddag var gatene folketomme, fedrene røykte rullings i stua og vi ungene måtte tie i 2 x 45 minutter. Alle snakket engelsk som Heyerdahl, men selv folk fra de indre bygder som ikke hadde vært i Sverige en gang uttalte Wulvehæmpten og Lester med den største selvfølgelighet. 

Maen kom dessverre ikke fra 70-tallet uten alvorlige senskader, han har utviklet en hardnakket kampresistens og finner ikke mening i mål. Men i går kveld ble han mirakuløst helbredet. 

Vi stod utenfor Principality Stadium i Cardiff og hørte waliserne høylytt håpe seg gjennom første omgang. I pausen kom en gjeng mannfolk ut med sokkaseg og en slukøret walisisk drage rundt halsen, helt ute av stand til å spotte en ballallergiker. Så før maen visste ordet av det stod han med billettene deres i hånda og kun et nettinggjerde mellom seg, semifinalen og storskjermen. 

Dermed ble det kamp på maen. Han kom fra det uten mén, waliserne uten mål. Og drosjesjåføren Adam, som kjørte oss til byen med begge øyenlokkene på halv stang kunne endelig gå og legge seg etter å ha kjørt siden 05. Hadde de vunnet, så han for seg en lang og heftig natt bak rattet. Men for Adam er fred ei det beste, han tjener bedre når kampene ender med seier. Somalieren er ikke verre enn at han gjerne sper på med litt krig også. Litt borgerkrig kan være bra for brorskapet. 

– Then people have to move, and we have to learn new languages, sier han og legger til at ungene til brødrene hans snakker finsk, kinesisk og nederlandsk alt etter hvor de bor. 

Orson Welles hadde kanskje et poeng da han sa: I Italia har de hatt krig, terror, drap og vold. De produserte Michelangelo, Leonardo da Vinci og renessansen. I Sveits har de hatt broderlig kjærlighet, 500 år med demokrati og fred, og hva har de produsert? Gjøkuret.

Maen føler seg  unektelig mer beslektet med gjøkuret enn Michelangelo. Men i morgen skal han ut og kjøpe seg sko som matcher uret sitt, – Bruviken som har passert utallige mørke smug og dodgy jernbanestasjoner Europa rundt uten å havne på en hårete kjeltringarm. Og hvis ikke det er italiensk vet ikke jeg.  

Fra Tors synsvinkel: 

Principality Stadium, Cardiff

På fottøyet skal fotballfansen kjennes

Linningen er like høy som forventningen. På veg inn til kamp. 

Refleksjoner. Cardiff. 

A room with a view.

I forbifarten....

Ikke high noon lenger...

Lukten av sviller og storesgardiner

Maen går på en smell og engelskmenn er aldeles ute og kjøre når det gjelder gardiner. 

REISEBREV: Innen dagen er omme skal maen ha drukket kaffe på fem kafeer. Men ennå er klokka bare ni, og han sitter nyskurt og forventningsfull og venter på sin første kaffekopp. Med toast à la Wales og en ost fra Sveits attåt. Maen, som etter å vært på lederutviklingskurs og tatt flere personlighetstester er selvutnevnt norsk-kulinariker, elsker mat han kan uttale og gleder seg til den kontinentale frokosten.

– Det e’ det galnaste! He du nogengång lagt deg ned på skinnene og lokta på ei av svillene?? 

Maen har fått rusk i forgasseren av sveitserosten og sliter med diksjonen. 

– Akkrat sånn smake denna osten!

– Uffda, vil du smake litt av havregrøten min?

– Aldri! Osten er god den, sier maen som har vokst opp mellom to sporvekslinger på Jærbanen. 

Men lukten av storesgardiner liker han ikke. 

– Eg fatte det itje! Adle har like gardiner, og ingen av di trekke di fra. 

Vi rusler gjennom et boligfelt i Cardiff på veg ned til havnen. Husene henger sammen som toppene i en Toblerone, like store, like mursteinsrøde. Og alle, jeg gjentar alle, har hengt opp de mønstrete storesgardinene vi kastet ut av karnappene for 20 år siden. 

– Eg kjenne loktå av di ennå. Di lokte støv. 

Det har han jammen rett i. Bare lukk øynene og tenk på storesgardiner, og du kjenner lukten av stuestøv og varme fjernsynsapparater.  

– Livet e’ for kort te å spise selleristenger eller sitta bak stores og la tiå passera. 

Det synes maen. Det synes ikke britene. I gardinbutikken i gågata i Cardiff skilter de med 40 ulike mønster.  Men i dag er det ingen som kjøper nye gardiner. Alle skal ha seg fotballtrøyer, flagget med den røde dragen eller rare hatter. Og maen som ikke har sett en fotballkamp siden 70-tallet skal prøve å komme seg inn på stadion.

Den vennlige kjempen

REISEBREV: Den sikreste måten å rekke toget på er å komme for sent til det forrige. Faktisk funker det både til lands og til vanns, og i lufta med. Så nå sitter vi her på de britiske øyer og spiser nyrer, kippers og bønner og skyller det ned med bøttevis av  ceylonte. 

Det vil si, maen sverger til kaffe. Svart som en vaskedameregning. For ham er lykken aldri mer enn en kopp unna. Men han drikker av prinsipp alltid kaffe som er sterkere enn ham selv. Med årene har det heldigvis blitt lettere og lettere. 

– Livet e' gott, sukker maen tilfreds, smatter på en imaginær sukkerbit mellom supene og ser ut til å takke sin skaper for at han ikke er født i feil kopp. 

Det er heller ikke Matthew, innehaveren av Halcyon House. Han er den største, vennligste hotelldirektøren jeg noengang har sett. Fyller ut det sjarmerende skinnet sitt fra topp til tå. Da vi ringte på dørklokka på muren utenfor hotellet hans ved 23-tiden i går kveld, tok det flere minutter før han materialiserte seg i døråpningen. To meter høy, med pukkelrygg og en subbende gange gjennom den mørke gangen. Murhuset hans ble umiddelbart omgjort til Notre Dame, og Matthew ble ringeren. 

Femten lange minutter senere var både Nilssen og Hesseberg veid og ikke funnet for lette. Og nå ved utsjekk femten timer senere er vi enda tyngre. Jeg tror Matthew lager verdens beste frokost. Engelsk frokost. 

– No, not english, sa han ettertrykk. 

– Aha, of course, scottish, sa jeg unnskyldende. 

– No, cooked, sa han i et anfall av politisk korrekthet og gliste. - But now I don`t know anymore. 

Men skottene har så mye særpreg på tallerkenen at alle Europas byråkrater ikke hadde maktet å suge saften ut av det selv med sine beste flisespikkere. Haggis lar seg ikke forklare, selv med løk, krydder, whiskey og havregryn i. Ikke kan det bortforklares heller. Innmat er innmat. Men maen vil ikke smake, han vil til Wales og se kampen mot Portugal i morgen.  Det vil si, det er vel smake han vil. Han skal ta på en rosa og en neongul pubsko og menge seg med walisere på den lokal puben.

Sett langs vegen....

                                                             Norge - UK på gamlemåten

         
                         

            Lang ventetid på Gardemoen. Radarproblemer. Dette paret gjør det beste ut av det <3  
     

Kledd for perrongen, spasersko, vest, skjorte og slips. 

Foto: Tor Nilssen