Dag 9:  Kupèknask og ei kubjella

Det gikk som det måtte gå, vi kjøpte taklampa i Budapest. Dermed var  vi på veg til Bratislava med to ryggsekker, en hippieveske, en Camel manpurse, to poser med så mye vann og knekkebrød en kamel kan bære, to kameraer, en verktøykasse i plast og en taklampe.  De dresskledde hever øyenbrynene når vi skubber oss inn på businessclass, men her 10 000 fot under Ryan Air finnes det verken sikkerhetskontroller eller bagasjevekter. Eller luft,- vi er på skinner mellom Budapest og Bratislava i nok et tog uten aircondition og vinduer det ikke går an å åpne.

Eg e`øvegidde at eg svette så lite endå det e`så varmt, sa maen, og kastet et skråblikk på naboen som så ut som en engelskmann etter seks timer på en spansk strand. – Nå mangla eg bare ein varme kaffi. Det måtte den godeste mangle noen timer til, for i dag var det ingen room service. Det var det til gjengjeld på neste strekning. – Espresso or long coffee sir? – As long as they get, sa maen og svelget tungt da den halve koppen endelig kom. – Sorry, something wrong with the coffeemachine sir, svarte dama på det uuttalte spørsmålet i øynene til maen.

I Bratislava var ingenting halvvegs, bortsett fra regningen på byens beste hotell. Carlton bød på en himmel full av hotellstjerner som tak over hodet for to svette togloffere med ei taklampe på slep. Det eneste vonde med senga var å stå opp. Og oppmuntret av denne voldsomme velstandsøkningen kostet vi på oss en bedre frokost på slottet oppe på høyden over byen neste morgen.

Vi fant en kafè/antikvitetshandel, der prisene var like gamle som varene, og det ble nok en kaffepause mens vi tenkte hardt på en kubjelle, en bordlampe i bakelitt, et forstørrelsesglass med hakk i og en kikkert. Taklampa blandet seg i diskusjonen og avgjorde saken. Det ble ingen flere pakkenelliker denne dagen. Bortsett fra litt kupèknask. – He du ein påse, sa maen te den tilårskomne braffå bak disken. – Tasjka, svarte den omfangsrike litt spørrende, og la til. – Raska dritta mara! – Tri penger for posen ja, sa maen og gliste triumferende.

Jærsk er et verdensspråk. Det har jeg visst siden i fjor høst, da vi var i Nice og traff en russer som lurte på om maen visste hvor flybussen gikk fra. –Dustnist madj daja  aeoroporto?? – I går va eg ude å sykla, svarte maen, - å då sykla me forbi flyplassen. Så dæ æ` i den retningen der ja. 

Nå ser vi i retning Tsjekkia. Uten kubjelle, men med ei knuselig taklampe. I Praha skal maen på gamle tomter. 

Tor ser seg om