Dag 11: Grenseløse gamlinger 

Vi har fått det for oss at vi skal innom 11 land på 14 dager, og Lichtenstein skal være prikken over i`en. Skatteparadiset ligger mellom Sveits og Østerrike, det vil si nærmere 40 år etter 5. klasse er byene i Belgia og der omkring havnet i bakleksa, og vi er på litt gyngende geografisk grunn. - Kor ligge egentligt Lichtenstein, sa maen og rynket pannen over Europakartet i papir, den brettbare backupen for de som ikke kommer seg på nett. Til slutt fant vi det og regnet raskt ut at vi måtte krysse to grenser og bytte tog sju ganger. Kartet, som i likhet med alle andre kart aldri lar seg brette tilbake i de samme foldene, ble stappet tilbake i veska dobbelt så tjukt som da det ble tatt ut, og vi var klare for dagens grensekryssinger. Dagen gikk og vi gikk, - av og på, opp og ned, inn og ut. Forbi Frankenstein, Frankfurt og alle Tysklands –furter og -steiner. – Eg syns eg har vært her før, sa maen, men slo seg til ro med at har du sett 233 stasjoner passere revy, så er det lite nytt med nummer 234.

 Etter tog nummer seks skulle vi over på en bybane. Toget var forsinket og vi hadde ett minutt på oss til å nå det vi trodde var kveldens siste tog til Lichtenstein. Taklampa svingte faretruende fra side til side da de tilårskomne sprang fra perrong til perrong på jakt etter bybanen. – Stopp, sa maen, politiet fløyte på oss!! Og for en fløyting, - slik bare tyskere kan gjøre det. Et raskt blikk bakover avslørte at politimannen stod i trappa bak oss og veivet med armene. – Ka e` det nå da, sa maen med de uskyldsblåe auene. – Sie müssen warten, die nächste Zug geht noch nicht!

Det ringte ingen andre bjeller eller fløyter denne timen vi måtte vente en snau ti minutters togtur fra Lichtenstein. Vi satt i en utdatert stasjonshall i 35 graders varme og undret oss over den manglende urbaniteten så nær et finanssentrum. Men varm kaffe og et betryggende svar fra ei ung jente på perrongen gjorde sitt til at vi følte roen senke seg. – Geht dieser Zug zum Lichtenstein? Toget så mer ut som lokaltoget mellom Åkra og Vea hadde gjort, hadde de hatt et. Men jenta nikket, joda, dette toget gikk virkelig til Lichtenstein. Fem minutter senere var det fem minutter igjen, fire minutter, tre, to… fortsatt ingen grense å se. Ingen hus heller for den saks skyld. I det toget sakket ned så vi Lichtenstein åpenbare seg, i form av skog, en stasjonsbygning som hadde sett bedre dager og tre lokale ramp som hang på rekkverket. Riktig nok er det økonomisk krise i Europa, men det får da være måte på.

-Sentrum er sikkert rett her nede, sa fruen som var billettansvarlig lett anstrengt. Men rampen som ikke var ramp, bare en anelse langhårete og tannløse, forbarmet seg over de to ryggsekkene med to sammensunkne interrailere inni. -Stattmitte? Sie gehen links, sa sjefsrampen som syklet forbi med en saftis i neven. Vegen til sentrum viste seg å være en grusbelagt sti inn i en skog. Hundremeterskogen ble lenger og lenger. - He me øvesitt heile sentrum, lurte maen, som er oppvokst på Klepp, men til slutt var vi inne i en hage, Biergarten, med fem gjester og ompa-ompa musikk. Ingen høyhus, ingen banker, ingen butikker, ingen andre mennesker, men til alt hell et lite skilt merket Hotel.

-Haben Sie bestellt? Vi var visst kommet til verdens navle der det ikke er et rom å oppdrive i høysesong, men veggen bak ryggen på resepsjonisten så mer ut som et nøkkelsliperi og avslørte at det kun manglet to nøkler. Paret fra hagen og en eldre mann skulle også tilbringe nattem i Lichtenstein. - Forretningsmann, sa maen, - han he akkurat vært nere i den einaste butikken i Lichtenstein å solgt tepper og tøfler.

En bedre middag og fem minutters googling senere falt brikkene på plass. Hurra for det grenseløse Europa og Schengen, men i dag har vi reist rundt vår egen navle. Rundt og rundt i Tyskland, til vi landet i den lille byen Lichtenstein i Sachsen. - Man kan ikke snakke om havet med en frosk som lever i en brønn, sa den godeste Konfucius. Eller med de som reiser rundt og rundt i samme land og tror de er globetrottere. Erfaring er en kam som livet gir deg når du har mistet håret.

From Tors point of view