Dag 5: En lang natt med en fremmed mann

-Leider, keine freie Platzen, sa dama og så bekymret på de to middelaldrende ungdommene med caps og ryggsekk. Maen, som hadde latt seg lokke med på togloffing mot løfte om 1. klasse og hotell, snudde seg med et lite vaskebrett av bekymringer i pannen og et: - Ka gjørr me nå??? i begge øynene.

Ett minutt senere hadde optimisten og kånå reservert to brisker  i en kupè med seks sovelignende skjærebrett. – Det kommer sikkert ingen andre, lød refrenget mens vi lette oss, - først bakover så framover i toget. Endelig fant vi kupèen selv konduktøren ikke fant, nummer 25 og 26 i vogn 302. Døra var lukket, gardinene trukket for og det var helt mørkt. – Ka va det eg sa, tenkte kånå, før hun fikk justert pupillene over på nattsyn. Der inne i mørket satt en høy, mørk mann og stirret i veggen. Det ble ikke mer kontemplasjon på karen i den kupèen, med fire ekstra armer og bein, to digre ryggsekker og en knitrepose fra kiosken med litt nattmat fikk han en skikkelig omveg til sitt lille nirvana.

Men stakkaren som holdt seg til slovenske enstavelsesord var uforstyrrelig. Han kledde av seg, la seg under teppet og holdt munnen åpen for å sikre frie luftveger hele natta igjennom. Positive ting kan sies om snorking. I det minste hører du at mannen er hjemme, og i en sommernatt gjennom Slovenia kan snorking og svillesang nesten bli eksotisk. Men hvorfor er det alltid den som snorker som sovner først?

Sovekupèen var ellers et hyggelig gjensyn med de gamle togene vi humpet gjennom Italia på for 25 år siden. Brisker til forveksling like plysjkledde knekkebrød, stige med samme plysjparodi  på trinnene, nattbordlamper med 10 watts pærer og nødbrems i overkøya. Neste morgen opprinner med en overveldende dagen derpå følelse, men håpet om en dusj, tannpuss og frokost forgyller den støvete stasjonen vi nettopp har tøffet inn på.

-Me e`kommt him, sa maen, og pekte mellom bakkar og berg. – Nei, forresten, her er det ingen nordmenn, ingen av bøndene her har tatt seg råd et utendørs badekar til kyrne.  Og etter en tid gjennom öppna landskap tøffet vi inn i hovedstaden Ljubljana. Her skulle vi bli bofaste en liten evighet i loffersammenheng, tre hele dager. Men først skulle vi bli ribbet, denne gangen av en middelaldrende mann med taksameter. 

Fra Tors detaljerte verden

Første møte med Ljubljana