Dag 10: Chubby chic

Da vi kom til Praha regnet det, - store deilige dråper på langt nær så våte som de hjemme. Kveldens hotellhopping endte på Hotel Ross, i hjertet av gamlebyen. Da hadde vi først vært på kommunistenes gamle firestjerners luksushotell, Interkontinental, - like sjarmerende som et ligningskontor.

Lommeboka, som har vært på ti dagers slankekur, likte heller ikke neste hotell, et sjarmerende historisk hotell med så skjeve golv at det var med nød og neppe vi kom oss opp bakken ut fra resepsjonen med 2000-kroner-natta ringende i ørene. Men to kvartaler lenger borte fant vi et rom til halve prisen, og fikk satt fra oss ryggsekkene og taklampa før turens eneste ordentlige måltid, middag for to (dager) på den brasilianske restauranten for kjøttetere,  Ambiente Brasiliero. Her får du smake opptil 18 ulike typer kjøtt, alt i fra kyllinghjerte, andebryst til oksenakke og lammelår som metter fra hode, skulder, kne til tå. – Eg e`heilt stinne, sa maen i en litt unnskyldende tone, mest til lommeboka.

Men gamle togloffere har alltid et visakort til i ermet, så neste dag opprant med sol ute og en mynt i lomma til dagens første kaffe. Praha er full av severdigheter, og som så mange andre begynte vi foran den astronomiske klokka fra 1410 på sydveggen av Rådhuset på det gamle torget. Legenden sier at klokkemakeren fikk begge øynene stukket ut etterpå, for å forhindre at andre byer fikk en tilsvarende attraksjon. Stakkars klokkemaker, og heldige oss som med begge øynene i behold kunne vandre byen rundt og se på arkitektur av god gammel årgang. Og folk i alle årganger, fra de gamle brassgutta på broa til ungene som sitter modell for karikaturbildene som aldri kommer lenger enn veggen på gutterommet. For ikke å glemme tiggerne, de er her også, til forveksling like de vi traff i forrige by. Med en ny variant, mannen og hunden som ligger strekk ut i åtte timers skift og ber om en slant.  Hunder kan en lære opp til det meste, du finner aldri åtte katter som er villige til å dra en slede i dyp snø og kuldegrader. Eller ligge strekk ut i 35 graders varme.

Før toget går videre praier vi en sykkeldrosje for å finne Prahas største kjøpesenter. Gårsdagens middag gjør sitt til at den blodtrimma atleten bak styret peser litt ekstra på inn- og utpust, og jeg får melkesyre i samvittigheten bare av å høre på. Så vi går tilbake til hotellet i rask gange, bare avbrutt av en kort tur innom en kjøkkenbutikk for å beundre en retro søppeldunk, med plass til restavfallet til halve nabolaget. Heldigvis kostet den 6000 kroner, ellers spørs det om ikke den også hadde blitt med hjem. Vi kunne bare kastet en av ryggsekkene oppi.

Ingen aircondition? Ta med håndkle!!

Hva i all verden maen ville på kjøpesenteret? Spør han neste gang du treffer han, det er en god historie. Eller få med deg morgendagens historie, der det oppstår en strek i regningen på veg til skatteparadiset. 

 Tors møte med Praha