Dag 11: Grenseløse gamlinger 

Vi har fått det for oss at vi skal innom 11 land på 14 dager, og Lichtenstein skal være prikken over i`en. Skatteparadiset ligger mellom Sveits og Østerrike, det vil si nærmere 40 år etter 5. klasse er byene i Belgia og der omkring havnet i bakleksa, og vi er på litt gyngende geografisk grunn. - Kor ligge egentligt Lichtenstein, sa maen og rynket pannen over Europakartet i papir, den brettbare backupen for de som ikke kommer seg på nett. Til slutt fant vi det og regnet raskt ut at vi måtte krysse to grenser og bytte tog sju ganger. Kartet, som i likhet med alle andre kart aldri lar seg brette tilbake i de samme foldene, ble stappet tilbake i veska dobbelt så tjukt som da det ble tatt ut, og vi var klare for dagens grensekryssinger. Dagen gikk og vi gikk, - av og på, opp og ned, inn og ut. Forbi Frankenstein, Frankfurt og alle Tysklands –furter og -steiner. – Eg syns eg har vært her før, sa maen, men slo seg til ro med at har du sett 233 stasjoner passere revy, så er det lite nytt med nummer 234.

 Etter tog nummer seks skulle vi over på en bybane. Toget var forsinket og vi hadde ett minutt på oss til å nå det vi trodde var kveldens siste tog til Lichtenstein. Taklampa svingte faretruende fra side til side da de tilårskomne sprang fra perrong til perrong på jakt etter bybanen. – Stopp, sa maen, politiet fløyte på oss!! Og for en fløyting, - slik bare tyskere kan gjøre det. Et raskt blikk bakover avslørte at politimannen stod i trappa bak oss og veivet med armene. – Ka e` det nå da, sa maen med de uskyldsblåe auene. – Sie müssen warten, die nächste Zug geht noch nicht!

Det ringte ingen andre bjeller eller fløyter denne timen vi måtte vente en snau ti minutters togtur fra Lichtenstein. Vi satt i en utdatert stasjonshall i 35 graders varme og undret oss over den manglende urbaniteten så nær et finanssentrum. Men varm kaffe og et betryggende svar fra ei ung jente på perrongen gjorde sitt til at vi følte roen senke seg. – Geht dieser Zug zum Lichtenstein? Toget så mer ut som lokaltoget mellom Åkra og Vea hadde gjort, hadde de hatt et. Men jenta nikket, joda, dette toget gikk virkelig til Lichtenstein. Fem minutter senere var det fem minutter igjen, fire minutter, tre, to… fortsatt ingen grense å se. Ingen hus heller for den saks skyld. I det toget sakket ned så vi Lichtenstein åpenbare seg, i form av skog, en stasjonsbygning som hadde sett bedre dager og tre lokale ramp som hang på rekkverket. Riktig nok er det økonomisk krise i Europa, men det får da være måte på.

-Sentrum er sikkert rett her nede, sa fruen som var billettansvarlig lett anstrengt. Men rampen som ikke var ramp, bare en anelse langhårete og tannløse, forbarmet seg over de to ryggsekkene med to sammensunkne interrailere inni. -Stattmitte? Sie gehen links, sa sjefsrampen som syklet forbi med en saftis i neven. Vegen til sentrum viste seg å være en grusbelagt sti inn i en skog. Hundremeterskogen ble lenger og lenger. - He me øvesitt heile sentrum, lurte maen, som er oppvokst på Klepp, men til slutt var vi inne i en hage, Biergarten, med fem gjester og ompa-ompa musikk. Ingen høyhus, ingen banker, ingen butikker, ingen andre mennesker, men til alt hell et lite skilt merket Hotel.

-Haben Sie bestellt? Vi var visst kommet til verdens navle der det ikke er et rom å oppdrive i høysesong, men veggen bak ryggen på resepsjonisten så mer ut som et nøkkelsliperi og avslørte at det kun manglet to nøkler. Paret fra hagen og en eldre mann skulle også tilbringe nattem i Lichtenstein. - Forretningsmann, sa maen, - han he akkurat vært nere i den einaste butikken i Lichtenstein å solgt tepper og tøfler.

En bedre middag og fem minutters googling senere falt brikkene på plass. Hurra for det grenseløse Europa og Schengen, men i dag har vi reist rundt vår egen navle. Rundt og rundt i Tyskland, til vi landet i den lille byen Lichtenstein i Sachsen. - Man kan ikke snakke om havet med en frosk som lever i en brønn, sa den godeste Konfucius. Eller med de som reiser rundt og rundt i samme land og tror de er globetrottere. Erfaring er en kam som livet gir deg når du har mistet håret.

From Tors point of view

Dag 10: Chubby chic

Da vi kom til Praha regnet det, - store deilige dråper på langt nær så våte som de hjemme. Kveldens hotellhopping endte på Hotel Ross, i hjertet av gamlebyen. Da hadde vi først vært på kommunistenes gamle firestjerners luksushotell, Interkontinental, - like sjarmerende som et ligningskontor.

Lommeboka, som har vært på ti dagers slankekur, likte heller ikke neste hotell, et sjarmerende historisk hotell med så skjeve golv at det var med nød og neppe vi kom oss opp bakken ut fra resepsjonen med 2000-kroner-natta ringende i ørene. Men to kvartaler lenger borte fant vi et rom til halve prisen, og fikk satt fra oss ryggsekkene og taklampa før turens eneste ordentlige måltid, middag for to (dager) på den brasilianske restauranten for kjøttetere,  Ambiente Brasiliero. Her får du smake opptil 18 ulike typer kjøtt, alt i fra kyllinghjerte, andebryst til oksenakke og lammelår som metter fra hode, skulder, kne til tå. – Eg e`heilt stinne, sa maen i en litt unnskyldende tone, mest til lommeboka.

Men gamle togloffere har alltid et visakort til i ermet, så neste dag opprant med sol ute og en mynt i lomma til dagens første kaffe. Praha er full av severdigheter, og som så mange andre begynte vi foran den astronomiske klokka fra 1410 på sydveggen av Rådhuset på det gamle torget. Legenden sier at klokkemakeren fikk begge øynene stukket ut etterpå, for å forhindre at andre byer fikk en tilsvarende attraksjon. Stakkars klokkemaker, og heldige oss som med begge øynene i behold kunne vandre byen rundt og se på arkitektur av god gammel årgang. Og folk i alle årganger, fra de gamle brassgutta på broa til ungene som sitter modell for karikaturbildene som aldri kommer lenger enn veggen på gutterommet. For ikke å glemme tiggerne, de er her også, til forveksling like de vi traff i forrige by. Med en ny variant, mannen og hunden som ligger strekk ut i åtte timers skift og ber om en slant.  Hunder kan en lære opp til det meste, du finner aldri åtte katter som er villige til å dra en slede i dyp snø og kuldegrader. Eller ligge strekk ut i 35 graders varme.

Før toget går videre praier vi en sykkeldrosje for å finne Prahas største kjøpesenter. Gårsdagens middag gjør sitt til at den blodtrimma atleten bak styret peser litt ekstra på inn- og utpust, og jeg får melkesyre i samvittigheten bare av å høre på. Så vi går tilbake til hotellet i rask gange, bare avbrutt av en kort tur innom en kjøkkenbutikk for å beundre en retro søppeldunk, med plass til restavfallet til halve nabolaget. Heldigvis kostet den 6000 kroner, ellers spørs det om ikke den også hadde blitt med hjem. Vi kunne bare kastet en av ryggsekkene oppi.

Ingen aircondition? Ta med håndkle!!

Hva i all verden maen ville på kjøpesenteret? Spør han neste gang du treffer han, det er en god historie. Eller få med deg morgendagens historie, der det oppstår en strek i regningen på veg til skatteparadiset. 

 Tors møte med Praha

Dag 9:  Kupèknask og ei kubjella

Det gikk som det måtte gå, vi kjøpte taklampa i Budapest. Dermed var  vi på veg til Bratislava med to ryggsekker, en hippieveske, en Camel manpurse, to poser med så mye vann og knekkebrød en kamel kan bære, to kameraer, en verktøykasse i plast og en taklampe.  De dresskledde hever øyenbrynene når vi skubber oss inn på businessclass, men her 10 000 fot under Ryan Air finnes det verken sikkerhetskontroller eller bagasjevekter. Eller luft,- vi er på skinner mellom Budapest og Bratislava i nok et tog uten aircondition og vinduer det ikke går an å åpne.

Eg e`øvegidde at eg svette så lite endå det e`så varmt, sa maen, og kastet et skråblikk på naboen som så ut som en engelskmann etter seks timer på en spansk strand. – Nå mangla eg bare ein varme kaffi. Det måtte den godeste mangle noen timer til, for i dag var det ingen room service. Det var det til gjengjeld på neste strekning. – Espresso or long coffee sir? – As long as they get, sa maen og svelget tungt da den halve koppen endelig kom. – Sorry, something wrong with the coffeemachine sir, svarte dama på det uuttalte spørsmålet i øynene til maen.

I Bratislava var ingenting halvvegs, bortsett fra regningen på byens beste hotell. Carlton bød på en himmel full av hotellstjerner som tak over hodet for to svette togloffere med ei taklampe på slep. Det eneste vonde med senga var å stå opp. Og oppmuntret av denne voldsomme velstandsøkningen kostet vi på oss en bedre frokost på slottet oppe på høyden over byen neste morgen.

Vi fant en kafè/antikvitetshandel, der prisene var like gamle som varene, og det ble nok en kaffepause mens vi tenkte hardt på en kubjelle, en bordlampe i bakelitt, et forstørrelsesglass med hakk i og en kikkert. Taklampa blandet seg i diskusjonen og avgjorde saken. Det ble ingen flere pakkenelliker denne dagen. Bortsett fra litt kupèknask. – He du ein påse, sa maen te den tilårskomne braffå bak disken. – Tasjka, svarte den omfangsrike litt spørrende, og la til. – Raska dritta mara! – Tri penger for posen ja, sa maen og gliste triumferende.

Jærsk er et verdensspråk. Det har jeg visst siden i fjor høst, da vi var i Nice og traff en russer som lurte på om maen visste hvor flybussen gikk fra. –Dustnist madj daja  aeoroporto?? – I går va eg ude å sykla, svarte maen, - å då sykla me forbi flyplassen. Så dæ æ` i den retningen der ja. 

Nå ser vi i retning Tsjekkia. Uten kubjelle, men med ei knuselig taklampe. I Praha skal maen på gamle tomter. 

Tor ser seg om 

Dag 8: Intetnett

-Do you have wifi, sa maen, og minnet seg selv på å ikke la det bli en vane å snakke engelsk i utlandet. 

–Wifi, utbrøt konduktøren og slo ut med armene. – This is a serbian train!

Dermed fikk vi mer informasjon enn vi hadde bedt om. De serbiske togene er annenrangs, konduktøren var ikke serbisk og forbrødringen mellom folkeslagene er ikke helt i mål. Men serberne er ikke alene om å ha krøttervognlignende tilstander når det gjelder internett. Etter Kristiansand har vi stort sett vært på skinner, men aldri on line eller on time for den saks skyld. Tyskland var så nær, så nær. Der var 1. klasse helt etter boka, hver mann sin stikkontakt og wifi-klistremerker på veggen. Det eneste aberet ifølge den gemütliche konduktøren var at nettet ikke fungerte før etter Mannheim på grunn av alle tunnelene.  -Ta to, sa maen, som ikke har opplevd krigen, men likevel synes det er godt å ha en ekstra av det meste. Som sagt så gjort, 2 x 24 timer ble behørig bestilt og belastet, men da vi endelig var ferdig med tunnelene og vi satt der med hele verden i fanget, nærmet vi oss den sveitsiske grensa og nettet forsvant ut i det store intet.

-Gi en mann en fisk og han har mat den dagen. Gi ham internett, og han forstyrrer deg ikke på flere uker, sa Dave Barry.

Men hva skal vi med nett, når toget er som en nonstop-pose? Forretningsmannen med skjorte, stressnakke og avis, - bestemora med barnebarn, briller og billetter med altfor liten skrift, - småbarnsmora med vogn, tre tåteflasker og et blad hun aldri får lest og unge interrailere med telt, sko og sovepose utenpå sekken og skittentøy inni. – We should eat more, sa de to amerikanerne i 20-årene vi traff i går. – We`ve mostly been drinking. Vi som spiser oss gjennom Europa nikket oppmuntrende til hangover-guttene, som viste seg å være en stykk politimann og en bilselger fra Chicago. Politimannen sov, og bilselgeren tok bilder av trær og lyktestolper langs skinnene, slik at familien hjemme kunne se for seg de flotte motivene bak trærne. Kjekke gutter, som da vi skulle av, hadde funnet fram matposen sin fra hylla, full av frelsekost,- sjokolade og barbeque chips. 

   

På vegen gjennom Østerrike traff vi Helen og Gary from downunder, ekteparet som flyttet til Australia fordi det var så kaldt i vannet på New Zealand. De fjorten gradene i Kvalsvik ble et naturlig ikke-tema, der og da virket det mye mer matnyttig å lære seg hvordan man lettest kan bli spist av hai. Da bader du i 4-6-tiden om morgenen eller rundt solnedgang, helst i en selaktig våtdrakt. Eller du svømmer i en av kanalene etter et nachspiel. Eller som Helen og Gary gjør det, stikk motsatt. Bader midt på dagen og reiser Europa rundt med bagasjen på  hjul, beina i behold og et åpent sinn.

På neste tog traff vi Elfrida, som fortalte oss om barn, barnebarn og barnebarns barn før konduktøren kom og brysket seg. – Du sollst in der zweiten Klasse sitzen. – Jille mann, sa maen , di togfolkå e` jammen goe på avsporingar.

Seint på ettermiddagen kom vi til Budapest. Byen der gamle praktbygg står arm i arm og minner om storhetstanken bak keiser- og kongedømmet Østerrike-Uetniske ngarn, det lappeteppet som ble oppløst etter første verdenskrig. Vi lar oss imponere av arkitekturen,- og av taklampa på butikken rett over hotellet. Men blir enige om at det ikke er lurt å slepe med seg ei knuselig taklampe på tog gjennom Europa. Det vil si, vi tenker på det over en kaffe….

Slik Tor ser det 

Dag 7: Legaliser latten

Ingen tar toget lenger. Det er for overfylt. Men vi gjorde som alle andre, trodde ingen andre kom og tok toget likevel. Nord for Sinsenkrysset er det god plass på 1. klasse til alle som koster på NSB både skjorte og slips for billetten, men her nede på kontinentet tar alle de som tror ingen andre kommer 1. klasse uten å koste på de serbisk/slovenske/slovakiske banene så mye som en euro for plassbilletten.

Dermed blir togreisen reine folkevandringen, der folk av alle størrelser med kofferter, poser, sparkesykler, hunder, kaffekopper, svigermødre og halvspiste kjeks konstant presser seg gjennom midtgangen på jakt etter plass. Da er det to ting å gjøre, hvis en ikke orket å stå i den kilometerlange køen for å bestille plassbillett. Spille død eller gå i restaurantvogna.

Det siste er å anbefale, og maen lar seg aldri be to ganger om noe så lenge det er kaffe involvert.-Ska me ha oss et skikkeligt måltid, sa han for andre gang på kort tid denne dagen. Skikkeligt måltid for maen er kaffe med melk, bratwurst eller gulasj, alt etter hvilken breddegrad vi er på.  Det er makalaust hvor lenge en kan sitte i restaurantvogna med en latte. Og uten aircondition på toget holder den seg varmere i koppen enn i kroppen.

Dessuten er restaurantvognene en reise i seg selv. Menyene er en hyllest til husmannskosten, og blir laget, om ikke fra bånn av, så i alle fall fra toppen av den lokale matauk-guiden. De har ikke importert så mye som et burgerbrød fra USA eller en Thousand Island dressing fra veigrillene i Norge.  Her er hver eneste lille svinenakke kjøpt hos slakteren på forrige stasjon.

 

Utdrag fra den tyske menyen:

Rindfleisch-Gemüse-Eintopf mit Fleischbällchen

Gerollter Schweinebauch

Köningsberger Klopse

Kartoffel-Lauch Strudel

-Eg lure på froskelår, det har eg aldri smakt før. – Ka me gerollter scweinebauch, sa maen, - det e` rudla svinemage står det her, sikkert gått for fordøyelsen. – Forresten eg tar ein kaffi å ein knupfelknågel , sa maen til kelneren. Knokler og kaffe er ingen god kombinasjon, for maen ble litt rusjen etterpå. Men godt var det.

Neste dag fikk vi reisefølge og en lynleksjon i hvordan lettest bli spist av hai.  

Tor goes slovenic

Dag 6: En verden styrt av drosjesjåfører

Det er litt waste, som ungane sier på godt norsk, at de som egentlig har greie på politikk og vet hvordan landet best skal styres, jobber som drosjesjåfører. Like trist som at de som kunne ha avgjort fotballkampen og scoret på fem av fem sjanser, sitter i sofaen med armene i kors over vaskeballen. Men slik er livet, det er alltid lettest å lykkes på sidelinja.

Drosjesjåførene ved togstasjonen i Ljubljana vet i alle fall best. De har skilt på taket, galopperende taksametre og en samvittighet til forvekskling lik ei helsetrøye. Smutthullssjåførene kjører turister byen rundt til femdobbel pris, før de blir satt av et steinkast unna der de gikk på. – We have the worst taxidrivers in the world, sa resepsjonisten på hotellet, etter at vi hadde betalt sjudobbel takst for en kjøretur over elva, gjennom tunnelen, over elva igjen, for å ende opp 900 meter fra der vi gikk på.

Ellers har Ljubljana, hovedstaden i Slovenia, vært en udelt glede. – Have you seen the caves, spurte de australske turistene vi traff.     
–And have you been to the beach? Vi måtte bekjenne at vi verken hadde sett en av Slovenias ti tusen huler eller klatret ned fra klippestrendene for å ta oss et bad. Vi har gått på kafè! Hver dag, - en dag rakk vi fem stykker!  Og likevel rakk vi å få en stamkafe på de tre dagene, Le Petit Cafe nede på hjørnet.

I Ljubljana lever de under mottoet, hver mann sin kafè. Byen kryr av kaffebarer og restauranter, trivelige, rimelige med god mat og gratis internett. I tillegg til det ubetalelige faktum at kelnerne forstår jærsk. – Kan æg få ein latte te, spør maen, halvvegs nedi sin tredje. – Just a moment sir. – Jille mann, kvitterer maen og gir litt ekstra driks for dialektforståelsen.

Ljubljana føles fredelig. Slovenia har om lag to millioner innbyggere, noen og tre hundretusen av dem bor i hovedstaden. Ti prosent av dem er studenter,  noe som bidrar til at byen føles ung til tross for at det har bodd folk under slottet på høyden i nesten to tusen år. Byen har tre symfoniorkester, gallerier, musèer og motiver nok til alle japanere i verden. Med andre ord, ta turen. Men ikke ta taxi!

Tors små øyeblikk 

To iskuler og ett jordbær, Karens kafèkreativitet 

Dag 5: En lang natt med en fremmed mann

-Leider, keine freie Platzen, sa dama og så bekymret på de to middelaldrende ungdommene med caps og ryggsekk. Maen, som hadde latt seg lokke med på togloffing mot løfte om 1. klasse og hotell, snudde seg med et lite vaskebrett av bekymringer i pannen og et: - Ka gjørr me nå??? i begge øynene.

Ett minutt senere hadde optimisten og kånå reservert to brisker  i en kupè med seks sovelignende skjærebrett. – Det kommer sikkert ingen andre, lød refrenget mens vi lette oss, - først bakover så framover i toget. Endelig fant vi kupèen selv konduktøren ikke fant, nummer 25 og 26 i vogn 302. Døra var lukket, gardinene trukket for og det var helt mørkt. – Ka va det eg sa, tenkte kånå, før hun fikk justert pupillene over på nattsyn. Der inne i mørket satt en høy, mørk mann og stirret i veggen. Det ble ikke mer kontemplasjon på karen i den kupèen, med fire ekstra armer og bein, to digre ryggsekker og en knitrepose fra kiosken med litt nattmat fikk han en skikkelig omveg til sitt lille nirvana.

Men stakkaren som holdt seg til slovenske enstavelsesord var uforstyrrelig. Han kledde av seg, la seg under teppet og holdt munnen åpen for å sikre frie luftveger hele natta igjennom. Positive ting kan sies om snorking. I det minste hører du at mannen er hjemme, og i en sommernatt gjennom Slovenia kan snorking og svillesang nesten bli eksotisk. Men hvorfor er det alltid den som snorker som sovner først?

Sovekupèen var ellers et hyggelig gjensyn med de gamle togene vi humpet gjennom Italia på for 25 år siden. Brisker til forveksling like plysjkledde knekkebrød, stige med samme plysjparodi  på trinnene, nattbordlamper med 10 watts pærer og nødbrems i overkøya. Neste morgen opprinner med en overveldende dagen derpå følelse, men håpet om en dusj, tannpuss og frokost forgyller den støvete stasjonen vi nettopp har tøffet inn på.

-Me e`kommt him, sa maen, og pekte mellom bakkar og berg. – Nei, forresten, her er det ingen nordmenn, ingen av bøndene her har tatt seg råd et utendørs badekar til kyrne.  Og etter en tid gjennom öppna landskap tøffet vi inn i hovedstaden Ljubljana. Her skulle vi bli bofaste en liten evighet i loffersammenheng, tre hele dager. Men først skulle vi bli ribbet, denne gangen av en middelaldrende mann med taksameter. 

Fra Tors detaljerte verden

Første møte med Ljubljana  

Dag 4: Hvor blir det av Harry Hole?

Fjerde dag slår vi øynene opp i Chur, et fredelig lite hjørne av Moder Jord. I fjerde etasje på et firestjerners hotell.  Maen er ennå glad han ikke sitter fast i heisen. Og da mener han fast i heisen. Sveitsisk økonomi ser ut til å være omvendt proporsjonal med heisstørrelsen.

Men ut kom han og kunne nyte en liten Toblerone på puta, taxfree-sjokoladen vi trodde vi likte på 80-tallet, og en klokkeradio med bølgebrus og fuglekvitter. Alt i alt fortjente både hotellet og byen stjernene sine. Men før kvelden var omme var det like før vi så stjerner i samme by, og det var da vi kunne trengt Harry Hole live. Men først skulle vi til Italia.

Og for en reise det ble. Fire og en halv time hver veg, langs en av verdens vakreste jernbanestrekninger. Gratis med vårt fra før rimelige Interrailpass, en slags statlig berg- og dalbane med andetappande utsikt bak hver sving ( kan noen komme opp med en norsk oversettelse av breathtaking?).

På toget traff vi Werner, en eldre herre, som ikke så en dag eldre ut, men distingvert som bare menn kan bli. Han snakket til oss på sveitsertysk, og vi forstod hvert ord, trodde vi. – Nå kjefte han og, sa maen og la den begeistrede jærske kommentatorstemmen sin på hylla for en stund. Men Werner kjeftet ikke. Han forstod den indre betydningen av jærsken og lot seg villig rive med i begeistringen.
–Ôffnen Sie die Fønster, sa Werner, som var ingeniør og hadde bygget et av lokomotivene på Râtische Bahn gjennom Alpene en gang på 70-tallet. Og maen lot seg ikke be to ganger. Opp med vinduet, ut med linsa. Tusen bilder av Thomastoget. Fire togbytter  sammen med maen fra lavlandet, som stod i jumper og jesussandaler sammen med turister i fjellsko, staver og vindtette anorakker i 2200 meters høyde.  

Deretter  lunsj i Tirano. Før vi tok toget tilbake til Chur, der to jegere tålmodig satt på post på jernbanestasjonen og ventet på kveldens bytte.

-Se `an varme opp te slåsskamp, sa maen, som en gang var lovende i karate, og pekte på en velbygde, velkledde mørkhuda hunk. – Ka då, lurte kånå, som tolket alle tøyninger som et tegn på stive skuldre, en tilstand som fremkaller medlidenhet, ikke frykt. Men halv time senere var vi begge tørre i munnen , skjelvne i knærne og lurte på om vi noen gang kom fram til Slovenia, eller om Chur ble endestasjonen. Og hvor blir det egentlig av Harry Holene når du trenger dem?

Ran og overfall har økt i Sveits, Europas nøytrale, fredelige alpenasjon. Men i dag var marginene på vår side, ellers hadde vi blitt et lite nummer i statistikken. To slitne backpackere fra de høyere aldersklasser, med tunge sekker, fotoapparat og pengeveske glitrende på magen. Iført sandaler, ikke akkurat fottøy å forfølge lommetyver i. Etter en nervepirrende halvtime, der den kriminelle katten lekte med musen, hoppet vi på toget, bare for å oppdage at forfølgerne kom hakk i hæl.  De satte seg strategisk til i hver sin ende, for å se hvor vi gikk av. Vi trasket frem til 1. klasse, forbi en eldre dame uten så mye som en paraply å true med.
–We have trouble, two guys are chasing us, sa jeg andpustent til to togansatte som satt foran på 1. klasse. – Nächste Station ist Sargans, smilte den enspråklige jernbanemannen. Vi var med andre ord på egen hånd, og nå måtte vi våge av oss av, for å komme oss  på nattoget til Ljubljana. Til alt hell skulle den tysktalende konduktøren hjem til kona og spise sein middag nettopp i Sargans, så vi hoppet av og fotfulgte mannen så langt vi kunne, før vi våget oss opp på perrongen. – Me har rista de av oss, fastslo maen, og la nøkternt til. – Me hadde `kje hatt sjangs vettu, med den tunge sekken på ryggen. Ett velretta slag, å me hadde logge så to biller på ryggen og kava med armar og bein.  

Litt klokere satte vi kursen mot den eneste seks-sengs sovekupèen som hadde ledige plasser. Vi gikk en lang spennende natt i møte.

Strekning Chur-Tirano-Chur-Ljubljana.

Tredje hengelås satt på et nettinggjerde i Tirano

Togturen sett gjennom Tors linse: 

Dag 3: Den gamle mannen med kofferten

Tredje dag opprant med sol over sovebyen Altona, en av forstedene  til Hamburg. En fin plass å rulle ut soveposen og skylle av laken vi ble lagt ned i på gårsdagens glohete strekning. Kai, kompisen til maen, kjører oss velvillig til stasjonen, gir oss gode råd om taxisjåførene i Slovenia og viser oss hvor vi kan kjøpe billigst vann.

Vi kjøper med oss flere liter. I dag skal vi reise ti timer på tog, sammen med Harry Hole og to gamle menn. Men før vi hengir oss til Jo Nesbøs ubarberte helt, kaster vi oss ut i en samtale. På norsk. Fem minutter senere stifter vi bekjentskap med den gamle mannen med hatt. Han sitter tvers over midtgangen og har dekket bordet sitt med bøker og briller. – Zis is a gut language, aber you speak verry  loud. Nå må jeg med skam bekjenne at jeg på dette tidspunktet hadde flyttet meg til stolen like bak mannens venstre øre, uten å ta inn over meg at det kanskje var det han hørte på, der jeg fortsatte samtalen med maen i påvente av klar bane inn til restaurantvogna. Maen unnskyldte meg, og mannen samlet sitt lille bibliotek og trakk fremover til den stille sonen.

Vel inne i restaurantvogna møtte vi den andre gamle mannen, - mannen med kofferten. En liten mann med en stor koffert. Jeg hadde lagt merke til ham flere timer tidligere, da satt han også i restauranten. Bordet foran ham var dekket av papirer, og han satt ivrig og noterte. En enslig tom kaffekopp tjente som alibi for stolen her inne i den mest eksklusive delen av restauranten, der kelnerne med innebygde stabilisatorer trosser alt som heter slingring og gir deg hver eneste dråpe du har betalt for. Nå var det kveld, men mannen satt fremdeles med den samme kaffekoppen og en haug med papirer. Kofferten hadde han lagt på nabobordet, det eneste ledige bordet i kupeen. Men oppdragelse og skammavet har de tyskerne, så da vi nærmet oss bordet med en mildt spørrende mine, kastet han seg over midtgangen og treiv tak i kofferten. Den reagerte som den ville gjort på film, åpnet seg! Og hvilken bagasje! Inne i kofferten lå det papirer nok til en liten regnskog og to broderte bordduker. – Han kan me lera nåke av, sa maen etterpå. – Ka då, eg trodde du sverga te ipad? – Legg merke te ekorngrepet på taskå, sa maen. – Vett aldri kati du får bruk for å hålla på det du har med begge nevane. Det skulle vi imidlertid lære oss dagen etterpå.

Godt ikke ungane er med. De synes det er sååå flaut hvis mammen sovner med åpen munn på et offentlig transportmiddel. Forståelig nok ;)

Strekning: Altona-Zürich-Chur

Andre hengelås satt på en maurstatue i Chur.