Den vennlige kjempen

REISEBREV: Den sikreste måten å rekke toget på er å komme for sent til det forrige. Faktisk funker det både til lands og til vanns, og i lufta med. Så nå sitter vi her på de britiske øyer og spiser nyrer, kippers og bønner og skyller det ned med bøttevis av  ceylonte. 

Det vil si, maen sverger til kaffe. Svart som en vaskedameregning. For ham er lykken aldri mer enn en kopp unna. Men han drikker av prinsipp alltid kaffe som er sterkere enn ham selv. Med årene har det heldigvis blitt lettere og lettere. 

– Livet e' gott, sukker maen tilfreds, smatter på en imaginær sukkerbit mellom supene og ser ut til å takke sin skaper for at han ikke er født i feil kopp. 

Det er heller ikke Matthew, innehaveren av Halcyon House. Han er den største, vennligste hotelldirektøren jeg noengang har sett. Fyller ut det sjarmerende skinnet sitt fra topp til tå. Da vi ringte på dørklokka på muren utenfor hotellet hans ved 23-tiden i går kveld, tok det flere minutter før han materialiserte seg i døråpningen. To meter høy, med pukkelrygg og en subbende gange gjennom den mørke gangen. Murhuset hans ble umiddelbart omgjort til Notre Dame, og Matthew ble ringeren. 

Femten lange minutter senere var både Nilssen og Hesseberg veid og ikke funnet for lette. Og nå ved utsjekk femten timer senere er vi enda tyngre. Jeg tror Matthew lager verdens beste frokost. Engelsk frokost. 

– No, not english, sa han ettertrykk. 

– Aha, of course, scottish, sa jeg unnskyldende. 

– No, cooked, sa han i et anfall av politisk korrekthet og gliste. - But now I don`t know anymore. 

Men skottene har så mye særpreg på tallerkenen at alle Europas byråkrater ikke hadde maktet å suge saften ut av det selv med sine beste flisespikkere. Haggis lar seg ikke forklare, selv med løk, krydder, whiskey og havregryn i. Ikke kan det bortforklares heller. Innmat er innmat. Men maen vil ikke smake, han vil til Wales og se kampen mot Portugal i morgen.  Det vil si, det er vel smake han vil. Han skal ta på en rosa og en neongul pubsko og menge seg med walisere på den lokal puben.

Sett langs vegen....

                                                             Norge - UK på gamlemåten

         
                         

            Lang ventetid på Gardemoen. Radarproblemer. Dette paret gjør det beste ut av det <3  
     

Kledd for perrongen, spasersko, vest, skjorte og slips. 

Foto: Tor Nilssen

 Så enkelt er det å bli rik og lykkelig 

Denne mannen fikk alle i security-køen til å smile :) 

Det er mandag, det er sju grader og det regner. En fin dag for de små gledene. Har du fått med deg noen av lykkepillene under, er du rik uavhengig av børs og budsjett. 

Lukten av sjøen. Følelsen den morgenen du våkner tidlig og vet du skal på tur. Lyden av regn på et tett telttak. En sykkeltur i medvind. Nye sko som ikke gnager. Et ukeblad du ikke har lest mellom Diabetikeren og Adventistnytt på venterommet. En melding om skittentøy og nuddelmiddager der du aner at studentungen din er glad i deg. Ei løvetannrot med smitt og smule. Ei krimbok der du ikke aner hvem morderen er før på siste side. Korpset som marsjerer mellom bakkar og berg på 17. mai. Et skulderklapp fra sjefen. Nyrørte bringebær fra søndagsturen. Strimer av sollys mellom soveromsgardinene. 

Selvfisket torsk. En knekt kode.  En kattunge og et garnnøste. Null hull. Snø på julaften. En god film på en fredagskveld. En bukett hvitveis uten stilk plukket av en fireåring. En prikkfri lukeparkering. En baby som sover rundt. Ei utsolgt loddbok. 25 grader og vindstille på St. Hansaften. Årets første grillpølse. Årets siste grillpølse. Lukten av grønnsåpe. En god toveis prat. Et blunk. Et smil. En vindusvisker uten en giro under. Utsikten fra toppen av fjellet. Lukten av nybakte boller. 

Melkesyre og god samvittighet. Ei bukse med rom for mer. Et brev med blondeskrift og frimerke. Få prate en hel kveld uavbrutt når du har kjærlighetssorg. En fullført julekortliste. Joggeturen uten sting. Fruktkorga på basaren. En ferdigmontert IKEA-kommode. En elg og en solnedgang. En unge på magen på brygga med krabbe på snor. Den første løvetann på trygg avstand fra din plen. En uoppdaget multemyr. Et blinkskudd. Norske jordbær. En bestått eksamen. Kaffe fra tynne porselenskopper hos gamle tanter. Reiseradioen. En raus klem. Kjærlighet. Tredobbelt ordpoeng i Scrabble. 

En ny venn. Gode gamle venner du kan gjenta deg selv for. Et strekklaken som passer. Nystrøkne putetrekk. Lyden av en bekk. Lukten av kaffe på kjele. Veden som brenner på første forsøk. Ørepropper med ukrøllelig ledning. Frokost på senga. Vafler med rømme og nyrørte jordbær. En nyklippet plen. Lukten av pinnekjøtt. Fem like i yatzy. Et baderomsspeil uten tannkremflekker. Julebrødskiver uten sukat. Kakao med krem. Nylakkerte tånegler. Det første bikiniskillet om sommeren. 

Det første smilet uten regulering. Sekseren på matteprøven du ikke rakk å lese på. Førsteplassen i køen foran dametoalettet. Fem makrell på krokene på en gang. En gul sydvest. Et smil fra en seksåring med skoleport. Når noen sier det du akkurat tenkte. Første søndag i advent. 

Det blir rundt regnet 82 små gleder. Har du noen å tilføre? 

I en sal på hospitalet

I 1943 lå en to år gammel jente fra Bodø på sykehus i Oslo i nesten ett år. Helt alene. Hun var redd, hun følte seg alene, og flere ganger prøvde hun å rømme. 

I dag er hun 75, men husker ennå den hjerteskjærende følelsen da mamma måtte reise nordover igjen etter et kort besøk. Toåringen hadde alvorlig barneepilepsi og sjansene for å overleve ble ansett som små. Hun ble tatt med til fotografen. Det var ikke sikkert det ble flere bilder av den aktive lille jentungen. 

Livet skulle uansett aldri bli helt det samme. 

Privatbildet er tatt påsken 1943. Norge var okkupert av tyskerne, og det å reise fra Nordland til Oslo var en utfordring. Pengene strakk ikke til, og trygderettighetene vi har i dag var flere tiår, i praksis flere lysår unna. Men denne dagen, skjærtorsdag 2. april 1943, hadde pappaen som jobbet som lærer, fått fri fra jobben. Sammen med sin Ingeborg dro han til hovedstaden for å besøke minstejenta. 

Fram til etter krigen var foreldrene nærmest uønsket når barna ble lagt inn på sykehus. Hygiene var et argument, den økende industrialiseringen og behovet for arbeidskraft et annet. Dermed ble små barn liggende på sykehus helt alene, noen av dem i flere år. 

Jentungen vokste opp til å bli min mamma. Hun vokste opp i en tid da legene ikke helt skjønte sammenhengen mellom kropp og sjel. Litt rart siden Platon som levde 400 år f.Kr. skjønte det.

– Sjel og kropp er ett og bør ikke behandles hver for seg, sa filosofen. 

Men min mamma er en stayer, så hun overlevde både med kropp og sjel. Men ser du godt etter, kan du ennå se den lille toåringen som savner mammaen sin.

Sandras lille verden

Hun het Sandra og bodde på gata. Hun eide ikke mer enn hun kunne slepe med seg i to poser, likevel holdt hun krampaktig rundt en blomst i flaske og en valp i bånd. 

Jeg traff henne i Porto sist sommer. Hun var til forveksling lik alle de andre som bodde på gata, – lutryggede, forkomne mennesker med pappkrus og tomme blikk. Kledd i billige boblejakker med gamle teppeposer eller flatklemte pappesker under seg. Redde for å virke så påtrengende at de blir jaget, men enda mer redde for å bli usynlige. 

Men våger du å se dem i øynene oppdager du fort at den brukte boblejakka og det skitne skjerfet bare er en kulisse, – den urbane fattigdommens uniformering. Bakom sitter medmenneskene, - forfatterne som aldri lærte å lese, legene som ikke fikk studere, sangerne som ingen oppdaget, bussjåførene som aldri tok lappen. 

– Da jeg var ung kalte de meg Michael Jackson, betrodde Sandra meg den andre dagen jeg traff henne på gata. – Jeg elsket å danse. 

Nå er Sandra en skygge av sitt unge jeg. Tynn og til dels tannløs. Men skjønnheten kan ingen ta fra henne. Den ligger like under den matte huden og siver ut av hver eneste pore når hun smiler. Det gjør hun ofte når hun snakker om hunden sin.

– Nå er jeg ikke alene lenger. 

Hun og valpen bor i oppgangen til klesbutikken på hjørnet over hotellet. Der reier Sandra opp for natta med sommerdyne og pute. Det er bare ett år siden hun måtte flytte ut av leiligheten sin, og hun har ennå klart å beholde sengetøyet sitt. Drømmen om en hybel holder liv i henne. I mellomtiden gjør hun det beste ut av det lille hun har. 

– Jeg prøver alltid å ha med meg en blomst. Den gir meg håp. 

Men da valpen næmer seg blomsten i den halvfulle vannflaska og jeg lar meg rive med av gateromantikken, får den praktiske Sandra meg effektivt ned på asfalten igjen. 

– Den er tørst, sier hun tørt, og sper på med mildt hoderistende smil. 

Jeg gav ikke Sandra penger, jeg fikk meg bare ikke til på gjøre det. Jeg ville så gjerne gi henne litt tid, lytte til historien hennes, klappe hunden og smile sammen med henne. Det føltes feil å forrykke likeverdet mellom oss med noen få mynter. Hun ba heller ikke om noe. 

Den natta vi dro hjem gikk vi innom for å stikke euroene våre under puta hennes mens hun sov. Men jeg burde jo ha visst at ingen sover tungt på gata, jungelens lov tilsier at noen kan rappe dyna di om du ikke har et øye på gløtt. Sandra våknet. 

– Takk, sa hun. – Takk for at dere så meg, takk for menneskeligheten. 

Da jeg klemt henne kjente jeg at hun var syk, huden var altfor varm og hun var skremmende tynn. Jeg tror ikke jeg møter Sandra igjen om jeg drar tilbake til Porto. Vi visste det nok begge. 

— Lov meg at du aldri glemmer meg, ba hun. – Vær så snill, ikke glem meg. 

Jeg lovet Sandra å fortelle dere om henne, om dansedrømmen og om valpen som fikk henne til å føle seg elsket. Og er dere i Porto, se etter henne i oppgangen til klesbutikken like ved Rotunda da Boavista. Lever hun fremdeles kjenner du henne igjen på blomsten i flaska like ved hodeputa. 

Kampen for kjendisleppene                                                    

                                           
Jeg er født i feil tid. Rundt regnet 40 år for tidlig. Da jeg var tenåring hellet jeg mest til den stygge andungen-sjiktet blant jentene, nå kunne kanskje min medfødte duckface-munn ført meg rett utpå catwalken.

Men da jeg var 13, var en and en and, og en 13-åring med fyldige lepper var ut. Brynene skulle være smale, og munnen likeså. Mammas munn som jeg fikk i vuggegave var definitivt ikke in. Vi snakker 1978, Alex Haleys «Roots» gikk sin seiersgang på NRK og unge Karen ble Kunta Karen over natta. 

Nå er jeg heldigvis velsignet med både ryggrad og selvironi, så munn-mobbingen gikk ikke nevneverdig innpå meg. Dessuten fikk jeg en brun dukke med krusete hår da alle de andre fikk den nordiske varianten, så jeg var trygg på at jeg uansett ikke var født i feil kropp. Alle kan ikke slumpe til å passe inn i det til enhver tid rådende skjønnhetsidealet , og jeg slo meg til ro med at skaperen hadde vært raus da munnen min passerte innrammingsverkstedet.

Stor var derfor overraskelsen da vi kom et stykke utpå 2000-tallet og denne kommentaren kom fra en konsulent i en kosmetisk laserklinikk. 

– Gud, jeg kunne drept for de leppene! 

Jeg snudde meg for å se hvem som stod bak meg, men måtte etter noen sekunder ta inn over meg at mammas munn hadde kjempet seg ut av ursuppa og nådd fast land. Vi var blitt «the survival of the fittest», med munnen folk lot seg injisere for å få for noen måneder av gangen. Eller som ungjentene uten tillatelse og penger suger på shotteglass for å få for noen smertefulle timer. #kyliejennerchallenge. 

Så nå går jeg her flere tiår på overtid med mammas munn og øyelokk. Lokkene er et kapittel for seg selv, de har  en tendens til å fire seg ned til halv stang utpå kvelden og har blitt parodiert i to revyer på Festiviteten. Men de har utrolig nok også fått sin renessanse. De siste årene har det gått i:

– Hvor har du operert deg?

Og jeg som tenkte det var en ulempe å måtte bruke en halv øyenskyggeboks per lokk. Moralen må bli, - smil til det mennesket du ser i det neste speilet du passerer. Et eller annet sted i verden i et eller annet århundre er nettopp du verdens vakreste. For din mor har du alltid vært det.

Ligner du passbildet ditt, er du for syk til å reise, sies det :)

Raskere enn sin egen lille skygge

Jeg har truffet dama med mest sjarm per kvadratcentimer på hele Haugalandet. Jue rager ikke høyt over gulvet i det lille syverkstedet sitt, men kommer aldri til kort. 

Jeg var allerede i godt humør da jeg åpnet døra til Jues Syverksted i Sørhauggata, men det toppet seg da jeg ble møtt av verdens minste pitbull, forkledd som chiuaha. Vakthunden til Jue er ikke klar over størrelsen sin og kaster seg mot kundene i ellevill varsling. 

Jeg hadde med meg maens yndlingsbukse, Mestabuksa til bruk i garasje og furtebu. Glidelåsen, for såvdt buksa også (konas anmerk.),  har sett bedre dager, og siden jeg har sluttet å hige etter husmorpoeng var vi på jakt etter profesjonell hjelp. Jue viste seg å være 3D, - driftig, dugelig og dyktig. Men nøysom og en smule beskjeden, et bevis på at de beste haugianske verdiene selvfølgelig ikke er særnorske. 

– Når er den ferdig? 

– Om ei uka!

– Godt, tenkte jeg en halv time senere, da jeg oppdaget at yndlingsbuksa til maen fremdeles hang på knaggen i gangen med den umiskjennelige fasongen til maen preget inn i stoffet. Hadde ikke hodet manglet, hadde jeg trodd han hang der på knaggen og lurte seg til en pause fra den tidlige våronna på terrassen. Hvem si bukse hadde jeg levert?

Vel nede igjen for å bytte den glidelåsløse buksa oppdaget jeg at Jues uker var korte. For den første buksa var allerede fikset. På den nevnte lille halvtimen. Men sånt noe lar hun ikke gå til hodet på seg. 

– Kan du fiksa røkejakken min, spurte maen som hadde lurt seg med og holdt fram de sørgelige restene av Windsorjakka si. 

– Vanskelig, sa Jue tvilende, og gjentok det siden de bedende hundeøynene til maen ikke viste tegn til å innse usikkerheten i prosjekt røkejakke. –Vanskelig! 

Men hun var ikke verre enn at hun raskt la til.

– Ei uka! 

Og så: 

– Eller i målå! 

Selvinnsikten slo inn bakfra, den effektive dama gyver jo løs på glidelåsene før vakthunden trekker et lettelsens avskjedsbjeff. Og Jues sjarmerende haugesundsdialekt kjemisk fri for r-er fulgte oss ut døra. Etter 20 år i sildabyen er skarre-r-en vår fremdeles vanskelig for bysbarna fra Vietnam. Vi andre kunne med fordel delt litt, vi har r-er nok til alle som drømmer om å få lagt inn en kraftig raspelyd som kan virke både slimløsende og en smule skremmende. Men jeg tror jeg foretrekker Jues variant :)

Keiserens nye bryn

— Har du husket alt? Pass, penger, øyenbryn? 

Det er blitt litt tyngre å reise lett. Deler av oss må nå fraktes i utenomkroppslig bagasje. Som øyenbryn. Ingen femtenåring med respekt for seg selv reiser noe sted uten medbragte bryn og blyant. 

Det å hente femtenåringen på skolen er blitt som en sebrasafari. For der kommer de med like langt hår, identiske øyenbryn og til forveksling like jakker. Er det ingen som sier til dem at det ikke er kledelig å bytte ut øyenbrynsblyanten med svart sprittusj á la tre for to tilbudet på nærbutikken eller male svarte rumpetroll i pannen? 

Jada jeg vet det, alle må få gå med den brynene de vil. Hvem er jeg som kan heve mine og tro jeg vet noe som helst om hvordan verden er, når du er femten og brynbredde er viktigere enn alle verdens bruttonasjonalbudsjetter og boligsparinger. Min egen generasjon går en usikker fremtid i møte, om noen år er brynene borte for godt. De faller av og vokser ut igjen på haka eller overleppa, og det er ikke mye trøst i at kroppshårene synes å være konstant i antall når de velger å vokse ut offpiste.  

Trøsten er at Fred Hamelten, øyebrynstylisten som laget en pinsett til Rihanna verdt 65.000 kroner, langt på veg er enig. Bryn er viktige og gjør oss til dem vi er. Vi er de eneste på kloden som har bryn uten pels under, så hvorfor ikke beholde det unike i dem? 

De 250 hårene vi har over hvert øye har en funksjon ut over at de fungerer som takrenner og leder vann og svette bort fra øynene. De signaliserer følelser og er avgjørende for at vi kjenner hverandre igjen. Barber vekk brynene dine og du har en forkledning salige Peter Sellers ville ha misunt deg. 

– Brynå mine floke seg, sukker maen og lar frisøren i Strandgata ta et drag over pannen med maskinen i det han runder hjørnet ved øret etter å ha luket i nakken. 

Han er på historisk grunn, vi har nappet og stylet øyenbryn siden tidenes morgen. I renessansen gikk de helt uten i Firenze, på 1800-tallet biffet amerikanere brynene sine opp med musehår. På 70-tallet barberte kvinnene dem helt vekk og tegnet dem opp igjen en centimeter over og så konstant ut som om de lurte på hvor de hadde tatt vegen. 

Lite nytt under luggen da kanskje likevel….