I en sal på hospitalet

I 1943 lå en to år gammel jente fra Bodø på sykehus i Oslo i nesten ett år. Helt alene. Hun var redd, hun følte seg alene, og flere ganger prøvde hun å rømme. 

I dag er hun 75, men husker ennå den hjerteskjærende følelsen da mamma måtte reise nordover igjen etter et kort besøk. Toåringen hadde alvorlig barneepilepsi og sjansene for å overleve ble ansett som små. Hun ble tatt med til fotografen. Det var ikke sikkert det ble flere bilder av den aktive lille jentungen. 

Livet skulle uansett aldri bli helt det samme. 

Privatbildet er tatt påsken 1943. Norge var okkupert av tyskerne, og det å reise fra Nordland til Oslo var en utfordring. Pengene strakk ikke til, og trygderettighetene vi har i dag var flere tiår, i praksis flere lysår unna. Men denne dagen, skjærtorsdag 2. april 1943, hadde pappaen som jobbet som lærer, fått fri fra jobben. Sammen med sin Ingeborg dro han til hovedstaden for å besøke minstejenta. 

Fram til etter krigen var foreldrene nærmest uønsket når barna ble lagt inn på sykehus. Hygiene var et argument, den økende industrialiseringen og behovet for arbeidskraft et annet. Dermed ble små barn liggende på sykehus helt alene, noen av dem i flere år. 

Jentungen vokste opp til å bli min mamma. Hun vokste opp i en tid da legene ikke helt skjønte sammenhengen mellom kropp og sjel. Litt rart siden Platon som levde 400 år f.Kr. skjønte det.

– Sjel og kropp er ett og bør ikke behandles hver for seg, sa filosofen. 

Men min mamma er en stayer, så hun overlevde både med kropp og sjel. Men ser du godt etter, kan du ennå se den lille toåringen som savner mammaen sin.