Travel light...

Hundbagasje....

Jeg burde gjort som sekstenåringen min, pakket kun det nødvendigste og så lagt halvparten av det igjen hjemme. Med andre ord pakket mobil, men ikke lader, fire umake sokker, tannkrem uten kost og nøyd meg med håndbagasje.

Som det var nå, hadde jeg pakket alle nødvendighetene og litt til i kofferten og sjekket den inn. Uten tanke på at flyselskap selvfølgelig er som barneselskap. Noen ganger en rolig affære, der ketchup og gele havner i barnemager, andre ganger ville vesten der ingenting går som det skal eller der det skal. 

De siste ukene har jeg flydd med to hittil uprøvde selskaper, Wizzair og AlItalia. Wizzair var en opptur, om mulig trangere og mer tettsittende enn Ryanair, men ellers rausere enn de fleste. Kofferten kunne veie 32, jeg gjentar 32 kilo! I tillegg til håndbagasje, som på mirakuløst vis slapp å bli most ned i den fryktede stålrammen på 55x40x23 lovlige centimeter ved gaten. Jarl Vidar måtte til gjengjeld sitte med knærne to smertefulle centimetre inn i setet foran, men kneskålene hans har allikevel sluttet å forvente noe særlig av han for mange år siden. Dessuten er det langt fra knærne og opp til munnen, så de kommer så og si aldri til orde med klagesangene sine. 

Men mannen ble betenkt da vi skulle sjekke inn på veg hjem, og jeg hadde kjøpt et bilde på øyemål. Akkurat like stort som kofferten tenkte jeg og betalte gladelig en håndfull zloty for to sebraer i nær naturlig størrelse. – Det e` nåke me hjernen te kvinnfolk, de eige `kje evnen te å beregna, tordnet JV på veg ut i bilen klokka 04 om morgenen. – Det ordne seg, mente den lett positive journalisten med håndbagasje, stor koffert og et digert sebrabilde under armen. Det hjelp jo ikke at vi hadde pådratt oss et hyggelig reisefølge på to haugesundere i verdens minste leiebil, men fram kom vi! Og bildet? På Lech Walesa flyplassen har de ikke gått på sinnaskolen, den som uteksaminerer personalet på Stansted. Så sebraene ble sjekket inn og fikk reise med god beinplass på Oversize, free of charge.

Sinnaskolen.....

AlItalia er en annen historie. Sant å si har jeg ikke truffet en eneste italiener som har noe godt å si om dem. Da jeg landet på Cantania Aeroporto forrige uke, lå kofferten igjen i Roma. Hos AlItalia kan du sjekke inn 23 kilo, men hva hjelper det når du ender opp aldeles vektløs?

Avdelingen for savnet bagasje var stor som et trygdekontor, med en haug med ansatte bak disken. Bare en av dem kunne hjelpe, de andre var ansatt i full stilling som pekere. – Scusa, io .... - No, no, sa de alle som en og pekte på dama lengst borte. Hun sporet til gjengjeld kofferten på null komma niks. Den var faktisk i ferd med å lande, uten at det hjalp noe særlig. To døgn og fem telefonsamtaler senere kom kofferten, tydelig merket av å ha vært i utlendighet på egen hånd.  I mellomtiden var det bare to ting å gjøre. Kjøpe italienske klær og vandre ydmykende rundt som en kjempekvinne i små feminine kjoler, designet for barnløse kvinner på maks 1,60 :)

Purken som måtte ta lappen

Du vet du er i Italia når bilene er som kvinner, går inn og ut på de rette plassene. Og er du fremdeles ikke sikker, forsvinner tvilen i møte med et intrikat byråkrati som glatt legges til side for gode venner, venners venner, og venners venners venner.

Bulkegata.....

Italienere, rigide eller rause, alt etter som. Kjører som om de har djevelen i hælene og jomfru Maria i passasjersetet. Med eller uten lappen. Som for eksempel politimesteren på Sicilia som kjørte et helt yrkesliv uten sertifikat. Ingen sjekket jo sjefen, men da han ble pensjonist fant han det fornuftig å formalisere forholdet til Fiaten.

Jo da, bilene er blitt større, dyrere, raskere, men de små Fiatene fargelegger fremdeles fortauskantene. Italienerne slipper dem fra seg de det passer, noen av dem mer utkjørte enn innkjørte. Og noen så bulkete at om de er så uheldig og dunker døra rett i ei gatelykt når de åpner den, så sjekker de først om stolpen står. 

Purken som hadde sin pris

Det ble verken bot eller bedring, da Jarl Vidar og jeg ble stoppet i fartskontroll i Polen for to uker siden. – You were speeding, sa politimannen på rykende fersk østblokkengelsk.

JV og jeg rakk å tenke tusen tanker mens han lente seg inn gjennom vinduet. -Han kan jo ikkje ta lappen fra meg, tenkte JV, smertelig klar over at han hadde kjørt det remmer og tøy kunne holde.  
–Nå komme han i fengsel, tenkte makkeren i passasjersetet. – Adle kjøre jo så de har stjåle bil og bensin, sa sjåføren med noe flatere  stemme enn vanlig, mens han vendte seg mot politimannen og la ansiktet i unnskyldende folder.   
-You were driving 90 in a 50 zone,  sa politimannen rolig, som om han snakket om melk og brød. – I need to give you a ticket! Two hundred zlotys, in cash.  Lettelsen i bilen steg til akkompagnement fra den indre valutakalkulatoren. 200 hundre zloty, 360 kroner? Nå gjaldt det bare å rote fram penger. En neve med zloty, to norske tiere og en knapp cashet ikke ut mer enn hundre zloty. – Do you take card, spurte optimisten lovens lange arm langt ute på landsbygda. – No, no only cash!! – Can you forgive us, spurte den gudfryktige journalisten og toppet det med et blondt smil. – What do you think of the Euro, kvitterte purken, mens han senket skuldrene og stakk hodet enda lengre inn i bilen. JV rensket basunrøsten, plutselig på hjemmebane, og nærmest ropte ut sin lovprisning av fotballandet Polen. -  You can go, gliste purken og viftet oss videre.

- Fantastisk!!!! Den tostemte lettelsen var til å ta og føle på. Vi vrengte den lille leide kjerra ut på vegen igjen og speedet på. Rett opp i maksfart for en 0,9 liters motor. Med andre ord, fort nok til nok en bot. Men nå vet vi jo hvordan vi takler dem. Dessuten har hele politietaten gått på engelskkurs i halvannet år på grunn av EM. Dermed hadde vi vel klart å snakke oss ut av en til. 

Og resten av turen behandlet JV politiet som de var luft, bare se under :)

 Om å kysse frosker
Hvis han ser ut som en frosk, lukter som en frosk og går som en frosk, så er det overveiende sannsynlig at han er nettopp det, - en frosk. Med andre ord, du kan med fordel avlyse kyssetesten.


Men nå har jeg vært både i Polen og Italia de siste to ukene og kunnet konstantere at kyssene sitter løsere begge steder. Og etter å ha blitt kysset på kinnene og av og til midt i mellom av prinselignende frosker og froskelignende prinser nesten daglig, må jeg skamløst innrømme at det har blitt en vane å rekke fram hånden for et ridderlig kyss. Det er noe nemlig noe helt annet enn menn som ber om en kvinnes hånd, bare for å legge den i bløt… i oppvaskbaljen. For ikke å snakke om barnelærdommen fra søndagsskolen! Her får det å vende det annet kinn til en helt ny dimensjon.

I går kveld møtte jeg italieneren som overgikk dem alle. Margit Sandemo og hennes pocketproduserende medsøstre kan putte alle usannsynlige kjærlighetshistorier på flaske og kaste dem på sjøen en dag med fralandsvind. Herlighet for en smørpen sjarlatan! Ikke en dag over 30, farlig mafiosopen og med et blikk for enslige kvinner. – I am looking for my twin soul, betrodde han på sjarmerende Sopranoengelsk og understreket det med et dypt sjelegranskende blikk.  Og etter fem minutter ved samme bord hadde han funnet sjelen han lette etter. Hun satt en halvmeter unna og strålte i all sin koffertløse ynde, det vil si usminket, ufønet, ugreid og en anelse uelegant etter norsk målestokk. Men to døgn etter at AlItalia hadde rotet vekk kofferten med kvinnelig ekstrautstyr, viste det seg altså at slikt noe slett ikke var nødvendig. I alle fall ikke for kvinner med skiver i ryggen som går ut mer enn de. De som rødmer kledelig og fniser som en ungjente for mindre enn et godt ord.


Vel, vel nordmannen i reisefølget fant det snart nødvendig å sette foten ned. Men jammen fikk smørprinsen satt inn et velplassert smask, før jeg ble skysset av gårde til tryggere farvann. Menn er fra Mars, kvinner fra Venus… Og sicilianske menn er  fra en annen galakse.  Og lillebroren til George Clooney driver en pizzarestaurant på Sicilia :)

Firkløvere og fetling

Du vet du har vokst opp i trange kår, når du er like nøysom som de som gikk med fiskeskinnssko under krigen. Når du rasper gulrøttene inn til beinet, - ditt bein, for å få med alt….

Ungene motsetter seg selvfølgelig alt som heter nøysomhet, og bidrar dermed effektivt til at alt går i null. Men akkurat nå er jentungen i sparemodus. Grunnen er Kiwis holdbarhetsgaranti. – Mamma, me går å handle på Kiwi, sier jentungen daglig med stor entusiasme, etter å hørt historien om guttungen som fikk med seg 70 Stratos som var gått ut på dato. – Feila heila den greiå, fastslår eldstemann med stor autoritet. – Du finne jo ikkje ein einaste sjokolade som er gått ut på dato. Ingen goe jafall. Kanskje Firkløver forresten, legger han til etter en tenkepause.   
–Firkløver e` jo ikkje gått, og det e`jo barra gamle folk så kjøpe di. Di spise de aldri opp heller fårresten, så derfor kjøpe de aldri nye! Storebrors stalltips tas til etterretning, og handleturen legger til Kiwi for å finne Firkløver, som for øvrig ingen i det hessebergske hus heller spiser. 

Jeg var på kaffebesøk hos ei 95 år gammel dame her om dagen. Det var en fantastisk reise i tid. Veggklokka som høylytt kappet besøket opp i halvtimer, de løvtynne porselenskoppene som ble etterfylt til randen så snart jeg hadde tatt en slurk, den hjemmebakte kaka som hun gjentatte ganger nødet oss til å gjøre ende på. Hun var som mange andre gamle damer ikke nøysom med gjestene sine, men spare på både skillingen og skrotten kunne hun likevel. – Kossen eg klare å få den tunga takkå opp på benkjen? Den vevre oldemora fra Tysvær gjentar spørsmålet, mens hun gleder seg til å komme med svaret. – Eg rudla na inn fra bodå! Og hva gjorde hun med lysene på bordet som skulle være i rødt, hvitt og blått på nasjonaldagen? Det blåe ville sporenstreks blitt beslaglagt av brannvesenet, hadde de hatt tid til annet enn å heise flaggene på 17. mai. – Eg hadde berre lilla, så eg fetla det med blått glanspapir, smilte Johanna. Og da hele stasen tok fyr etter en halvtime, tok festen virkelig av :)

Ståskjorter og sittesko

Stortrommeklem  :))

Dagen før dagen er det en ting det går i, - bunadsskjorter. For at damene skal kunne nyte å være i motsatt posisjon av hva de ville vært i fugleriket, er det viktig at alt er på stell, også det som ikke viser. 

Så derfor følger de fleste ikke mitt utmerkede råd om å bare stryke armene og søljepartiet på skjorta.  Og du verden, flotte blir de, så glatte og nystivede at de kan stå fremme på benken for å spare enda en kleshenger til besøket som kommer etter barnetoget. Det at de krølles inn i den litt for trange bunadsvesten, snøres inn av sølvkjedet for så å tilbringe dagen under sjalet, tilhører uvesentlighetene. Dermed kan alle damer med respekt for seg selv og sin hjemmeværende mor med løftet hode bruse med broderiene, koste over åpne plasser med subbeside stakker og virvle opp kruttblandet svevestøv fra barnetoget.  
Ensfargede menn sper ut fargekartet, mens fjortisene nyter sin eneste lovlige bunadsfrie periode. Du vet, den som strekker seg fra den fravokste sparkjøpbunaden størrelse 12 år frem til konfirmasjonshabitten. Så i dag nyter guttene dagen iført pensaggebukser de ærlig og redelig har vunnet i intense diskusjoner med hjemmets klesgeneral. Jentene utfordrer blærebetennelsesfokuserte mødre med supertynne strømpebukser, kortkorte skjørt og sittesko, som absolutt ikke er egnet å gå i. Med andre ord, alt er som det alltid har vært og slik vi liker det. 

For oss journalister er det gode tider rundt 17. mai. Vi nyter, tro det eller ei, å ta en pause fra dårlige nyheter, sprengte budsjetter og brutte politiske løfter. Ei uke til endes kan vi alle vise samme ansvar som VG og lage fete overskrifter over yndlingstemaet deres, nemlig hvordan været skal bli hvor i landet. Spekulasjonene begynte allerede lørdag, der de første profetene, vel vitende om at de på tynn is, opplyste oss om at det ennå ikke er sikkert hva slags vær det kan bli torsdag. Det kan bli vått og kaldt, og litt sol og varmt, litt her og litt der. 

Dagen etter blir det mer værprat, dagen etter det igjen blir det litt mer enn prat, før motejournalistene overtar stafettpinnen og avslører at det fremdeles ikke er er noe å avsløre. Bunad er fremdeles in, mørk dress er in, en stayerevne en skal lete lenge etter i den tekstile verden. Lite å skrive hjem om, men 16. mai kan det bli nyheter av sånt.

18.mai er smaløyde og sårbeinte jounalister takknemlige for en ting, ingen forventer at de setter dagsorden og utøver sine plikter som den fjerde statsmakt. De nyter dagen derpå med å skrive deilige selvfølgeligheter; som at barna har gått i tog, det har blitt spist pølser, det har blitt spist is, noen har hoppet seg til seier i sekkeløp og barn har viftet og etterhvert fektet med norske flagg. Årets 17. maitaler la inn, som seg hør og bør, både Eidsvollsmennene og våre nye landsmenn. Og VG fikk rett, det ble både vått og kaldt og sol og varmt, litt her og litt der. 

Polynome regresjoner

Lekselykke, et ord som ikke finnes i det norske språk... 

Analfabeter klarer seg godt på skolen, så lenge de leser det som står mellom linjene. Men du kommer ikke langt i R-matten på Skeisvang uten å kunne polynome regresjoner.

Og nå er dagen kommet. Dagen da jeg ikke lenger kan hjelpe poden med matten. Fra nå av er jeg mer på høyde med D-matten foran døra. 6 `eren jeg fikk med meg fra gode gamle Edvard Ringen er likhet med alderen min bare blitt et tall. 
– Polynome regresjoner? Mor ser spørrende på matematikeren. – Har dåkker bjynt med anatomi å sånt? Eg syns det  hørres ut som ein sjukdom. Type, - eg lide av långt framskreden polynom regresjon… 

På Hawaii hadde de ikke polynome regresjoner, så der kunne vi gjøre lekser i senga 

- Særligt!! Avkommet vurderer den slette humoren med overbærende mine og skifter nådeløst tema.  
–Fekk du med deg Avengers? Det va ein kjempebra film! Guttene er rørende enige.  –Ka handla den om? Mammen har slikket mattesårene og blander seg i samtalen igjen. - Øglemennesker, di hadde spesielle auger!! Og plutselig er vi tilbake til regresjonen, det å vende tilbake til tidligere faser. 
– Du har sånne auger mamma, gliser jentungen og betrakter meg interessert som en levning fra Trias, Jura eller Kritt, øglenes tidsalder.  Femti prosent fossil, - halvt menneske, halvt øgle. Jeg tror jeg bør gjøre som middelaldrende kvinner med håp om å holde på en ektemann gjør, gifte meg med en arkeolog. For hver ny årring rundt øynene blir jeg mer og mer interessant….